Kjeldearkiv:Fimbul nr 19 - 2000

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forsidebilde: Korntørking i Lenvik i 1937

Forord

Vi er inne i et nytt årtusen, og i denne utgaven av "Fimbul" prøver vi å formidle noe av historien til våre bygder de siste 100 år. Her er tatt med stort og smått av hendelser som skribentene selv har opplevd eller som eldre folk har fortalt om.
Her fortelles det om kampen for å klare å forsørge seg og sine, om arbeid ute og inne for alle i store barnefamilier, om levende bygdelag med liv i hus og fjøs, om tilbakegangen for jordbruket med mange uslåtte jorder. Her fortelles også - i tekst og bilder - om et rikt foreningsliv.
Vi retter en stor takk til alle som har bidratt med stoff og gjort det mulig for oss å gi ut dette heftet, og dersom noen skulle savne stoff fra si bygd, så er vi svært takknemlig om dere skriver om "utelatte" bygder. Dette kan trykkes i neste "Fimbul". Vi i nemnda tar også i mot tips om folk som sitter inne med kunnskaper om Evenes i gammel tid. Dersom vedkommende ikke vil skrive selv, tar vi med oss lydbandopptaker og kommer på besøk. I tillegg til stoff, er vi fremdeles interessert i alt av bilder.
Vi håper at årets "Fimbul" blir godt mottatt av våre lesere og minner om at det fremdeles er tidligere utgaver å få kjøpt i Sparebanken Evenes-Ballangen, Bogen og hos kasserer Eva Svendsen, Tårstad.

Andre kontaktpersoner: Ole Parten
Aslaug Olsen
Kjellaug Kulbotten

Hilsen redaksjonskomitèen

Rettelse

En uttalelse i "Fimbul" nr 15 side 55 kan misforståes, for konfirmantene fikk også det omtalte året, 1942, Nytestamentet i gave av presten (menigheten).

Det er til frihet vi er frelst

Salme av Jak. J. Andersen

Det er til frihet vi er frelst Ja, Kristus har tilsiget at frelse os fra hvadsomhelst, som har vaar aand forpligtet til trældom under fremmed magt. Saa staa da fast med Ham i pagt! Han har ei frihed svigtet. Til tjeneste i Kristi hær I kan og skal ei tvinges. Hans livs retfærdighed jo er, at livets offer bringes av kjærlighedens frie trang. Hvad er et offer gjort av tvang? Skal verk med vilje tvinges? I Kristus gjælder ingen lov om slig og slig at være. I Ham det gjælder: Livet vov til kjærlighedens ære! Sæt alt paa kjærligheden ind! Den tro, som derpaa lægger vinn, skal rike frugter bære.	Om vel begyndt I har, bliv ved av hjertens lyst at gjøre de gjerninger, som kjærlighed maa av sig selv udføre, ei efter lov og foreskrift, men efter hjertets frie drift. Da kan I Gud tilhøre. I er til Kristi frihed kaldt. O, tag paa den da vare! Som troende vær fri i alt! Øv tvang mod kjødet bare, Saa det maa lyde eders aand! Thi kristentro skal uden baand og tvang sin gjerning gjøre. Guds lov opfyldes i et bud: Du elske skal din næste, som selv du vil, at han for Gud kun ville skal dit bedste. Det bud vi kun opfylde kan i kjærlighedens frihedsstand. I den os Gud befæste!
Jak. J. Andersen var prest og prost i Ofoten 1878-1921.

Skar, Tårstad og Stunes gjennom de siste 100 år

Forord
I forbindelse med at bygda skulle markere overgangen til nytt årtusen, bad Rolf Moholt (initiativtaker) Even Svendsen om å gi en kort beskrivelse av bygdas historie gjennom de siste 100 år. Inge Stunes har også bidratt med opplysninger.

Rolf Moholt presiserer at dette ikke er ment å være en uttømmende beskrivelse av bygda eller en på alle måter historisk korrekt beretning, men en sammenfatning av begivenheter med betydning for utvikling av trivsel i bygda.

Rolf Moholt takker Even Svendsen og Inge Stunes for jobben.

Bygdene våre gjennom 100 år.

Bosetning
Tidlig på 50 tallet gjorde Trygve Hansen gravfunn fra vikingtida ved Tinghågen på Tårstad. Både funnet og navnet "Tinghågen" vitner om gammel og sentral bosetning. Gamle utskiftningsforretninger viser at bosettingen og den dyrka jorda var konsentret langs kystlinja. Som ellers i Nord-Norge var det også hos oss en kombinasjon av jordbruk og fiske som ga livberging og bosetting.

Det skal imidlertid nevnes at en skriftlig beretning av Andreas Skar forteller at det i Skar en tid før århundreskiftet var mekanisk bedrift som produserte jaktvåpen, der var reparasjonsverksted for urverk, mølle, båtbygging, butikk som kjøpte fisk og sild og endelig nevnes notbruk.

En del av mannfolkene reiste også på anlegg over hele Ofoten for å sikre hus og heim.

Ellers vet vi at det på Tårstad var materialhandel en periode slik at kombinasjonen jordbruk/fiske kanskje er litt overdrevet som eneste levevei.

Jordbruket
Tidlig i det nye århundre vokste det fram et bysamfunn i Narvik som hadde behov for forsyning av landbruksprodukter. Dette sammens med pengehusholdningen gjorde det viktig å dyrke nye arealer slik at det også ble noe å selge. De av barneflokken som ikke reiste ut, skulle også ha livberging og fikk derfor sin del av utmarka hvor de dyrket ny jord og bygde sine hus. På 30-tallet opprettet Staten en spesiell finansordning for de som ryddet egen gård. Typiske bureisere på Tårstad var Hans Elvemo og Martin Myrvang.

Hesten var trekkrafta og transportmidlet i jordbruket. Siste del av 50-tallet ble blakken gradvis erstattet med traktor. Samtidig ble nordlandskua byttet med NRF, kraftforet ble en stadig viktigere del av foret, arealene økte og kombinasjonen jordbruk/fiske ble mindre viktig og opphørte etter hvert. I 1930 var det 63 melkeleverandører på strekningen Myrland - Viksletta. Nå er det kun 4 bruk som sørger for den samme produksjonen.

Meieridrift
For å kunne behandle en økt melkemengde ble det i 1899 bygd meieri ved starten av Nøysomhetsbakken. I førstningen ble melka kjernet til smør, men etter hvert ble en stadig større del pasteurisert og sendt til konsum i Narvik.

I 1926 var etappe to i sentraliseringen av meieridrifta et faktum - da ble meieriet på Tårstad lagt ned og Ofoten meieri kom i drift i Narvik. På midten av 90-tallet kom etappe tre - Ofoten meieri ble lagt ned og fra nå ble melka levert til Harstad.

Omsetning av kjøtt
Når terminen eller skattekrav skulle betales var løsningen i mange tilfeller å gå på båsen og hente ut en kalv, en sau eller kanskje ei ku. Slakting i sjåen var en del av livet på gården. Så var det å ta skrotten på lokalbåten til Narvik og oppsøke kjøpmann eller slakterbutikk. Når tidene var vanskelig var det ikke alltid at det lykkes å bli kvitt slaktet til forventet pris i rimelig tid før båten skulle returnere. Å dumpe ble oftest løsningen. Derfor var etableringen av Nord-Norges Salgslag med mottaksplikt til noterte priser et viktig fremskritt for kjøttomsetningen fra gården. Nå ble slaktet pakket i kreppapir og lagt i grinder slått sammen av tynne bjerkestammer og sendt med melkebåten og seinere med melkebilen til byen.

Medlemsskapet i salgslaget betinget også leveringsplikt. Likevel skjedde det nok fra tid til annen at det på båsen befant seg en sau eller en kalv som ikke likningsmyndighetene kjente til og som derfor måtte finne sin omsetning på et gråere marked enn salgslaget. Det var derfor ikke helt uvanlig at det i ly av mørket ble hentet ett og annet slakt til slakterforretning utenfor salgslaget.

Fra de seinere år med hjemmeslakting i våre tre bygder huskes Ingemar Devold, Håkon Osvoll og sist Edulf Overeng som habile slaktere og Martin Myrvang som skinnkjøper.

På 60-tallet startet Salgslaget med inntransport av levende storfe og seinere også sauer til slakteriet. I dag er det EØS-regler som forbyr slakting på gården.

Transport til og fra bygda
Ofotens Dampskibsselskap startet en kombinert melke og passasjerbåtrute med m/k "Najaden" som seinere ble erstattet av m/k "Haldis" og til slutt m/k "Skjomtind". Bøndene måtte selv transportere melka til kaia på Tårstad. I 1947 ble det dannet et lokalt andelslag som skulle kjøre melka på bil til Narvik. Bilen skulle samtidig kunne ta med to-tre passasjerer. Hver melkeleverandør hadde sin dag å følge bilen som melkemann (spannlemper). Den første bilen ble kalt "Hilda" og den neste "Klaus". Tidlige sjåfører var Sverre Rørvik, Arne Devold og Nils Martiniussen.

Selskapet bygde også garasje på tomta ovenfor Samvirkelaget. Garasjen ble etter kort tid tatt av vinden. Selskapet hadde brukt opp andelskapitalen i 1954 og drifta opphørte. Fra da overtok Arne Høgås melketransporten med kombinert buss/melkebil. Ruta ble også viktig for varedistribusjonen fra grossistene i Narvik til kjøpmennene på hele ruta fra Bjerkvik til Tårstad. Etter at Alf og Karl Høgås hadde drevet denne rutevirksomheten noen år overtok Ofotens Bilruter. På 80-tallet overtok meieriet selv denne transporten med egen tankbil og henting av melka på hver gård. Fra nå av var også melkerampen tapt som møtested for bøndene på morrakvisten.

Fisker og bonde
Fiske i kombinasjon med jordbruket var en nødvendig del av inntektene helt fram til 50-tallet. På det meste var det registrert 17 motordrevne fiskebåter på strekningen Skar - Evenes. Først var det Lofotfisket i januar/februar/mars. Etter en kort tur heimom, ble det rustet for «Finnmarka» hvor fisket varte helt til det ble tid for våronn på gården. Etter krigen ble antallet fiskebåter redusert og siste båten ble solgt i 1984. At fiske ikke lengre var en nødvendighet skyldes nok at jordbruket etter hvert ga livberging.

Kaia og båtanløp
I 1894 ble det etablert dampskipsanløp på Tårstad for rutebåt mellom Bodø, Steigen, Lofoten, Hamarøy, Lødingen, Evenes, Ballangen og Narvik. Fram til 1926 ble anløpet betjent med ekspedisjonsbåt.

I 1926 bygde Einar Svendsen kai som hadde 265 m landgang og 33 m kaifront - dermed hadde Tårstad en kai som visstnok var landets lengste trekai den gang. De selskapene som anløp var Ofotens Dampskipsselskap, Saltens Dampskipsselskap og Troms Fylkes Dampskipsselskap.

I 1929 fikk stedet anløp av d/s "Nord Norge" som gikk i rute Narvik - Trondheim. I forbindelse med dette anløpet ble det opprettet bussrute Tårstad - Bogen - Evenskjer - Steinsland fergested. Fra 1936 ble d/s "Nord-Norge" tatt inn i ruten Bergen - Kirkenes og anløp Tårstad opphørte.

Lokalruten Bodø - Narvik og Narvik - Svolvær fortsatte, men en stadig større del av trafikken ble flyttet fra sjø til land og 28. september 1964 hadde bygda siste ruteanløp av båt. Med rutetrafikken forsvant også det økonomiske grunnlaget for kaia som etter det forfalt og var borte i løpet av få år.

(I tillegg til den betydning "båten" og kaia hadde når en skulle ut å reise eller sende og motta varer, husker jeg at det var stor stas å gå på kaia hver lørdagskveld og søndags ettermiddag - det var på mange måter et møte både med bygdefolket og omverden. Parentes er utgivers bemerking).

Posten
I 1895 ble Tårstad eget poststed med Per Svendsen som poståpner i kombinasjon med butikk og dampskipsekspedisjon. Postkontoret var lokalisert i butikkbyggets østre del. I 1949 overtok Even Svendsen som poståpner etter sin far og kontoret flyttet inn i nytt butikkbygg i 1964.

Mot slutten av 60-tallet ble det etablert kasselegging av post. Even Svendsen hadde poståpnerstillingen til kontoret ble nedlagt 30. september 1992 og erstattet av landpostrute med utgangspunkt - først fra Liland og seinere Bogen postkontor.

Veier
I 1923 ble det bestemt at det skulle bygges vei fra Tårstad til Troms grense - ca 4,5 kilometer og knyttes sammen med vei fra Skavlia til Mellomdalen ved Breistrand. Anlegget startet i 1929. Det ble brukt "veifondsmidler" og anlegget sto i lange perioder stille. Derfor ble den ikke ferdigstilt før i 1959 etter at den lenge hadde vært farbar.

Midt på 80-tallet ble fylkesveien Skar - Dragvik opprustet til 10 tonns akseltrykk og tilført fast dekke - teleløsning og stenging var fra nå et tilbakelagt vårtegn.

Jernbane
I 1922 ankom 7 ingeniører til Tårstad for å stikke jernbanetrase som skulle gå fra Trøndelag til Finnmark. Det var planlagt å bruke jernbaneferge fra Korsnes i Tysfjord til Viksletta. Grunnforholdene ble undersøkt og traseen stukket gjennom beste kornåker til Rasmus Larsen, "gjennom Svendsens Skibsexpedisjon", gjennom husene til Fredrik Agersborg og Johan Agersborg og tilsvarende visitt hos Peder Paulsen. Her bøyde traseen mot nord og fulgte nåværende flyplass for å bøye mot øst på Nauta og inn gjennom Evenesmarka.

Under stikkingsarbeidet deltok det flere navngitte personer fra Skar, Tårstad og Stunes.

Butikker
I 1896 bygde Per Svendsen butikk på Tårstad. Etter hvert ble butikken overtatt av Einar Svendsen og så av hans to sønner Roald og Even. Vi husker også Ingvar Hansen som ekspeditør bak disken gjennom hele sitt voksne liv. Gjennom tidene har butikken også vært det første møte med lønnet arbeide for mang en ungjente eller gutt. På utsida av disken var det en langbenk hvor kallene løste mange verdensproblemer i rolige ettermiddagsstunder.

I 1964 bygde Brødrene Svendsen ny butikk i stil med datidens standard og med tømmer fra egen skog. Trolig det første litt større bygg som er reist med tømmer som er "dyrket" lokalt. Nå ble langbenken erstattet med stoler med ryggstø og kaffe servert på respatexbord. Dessverre var det ikke lengre noen som hadde tid til å sette seg ned og verdens problemer ble ikke løst.

I 1918 startet også J. M. Johannesen butikk på Tårstad og drev denne til i 1923 da han solgte butikken til nystiftet Tårstad Samvirkelag. I 1929 bygde samvirkelaget ny butikk med leilighet i 2. etasje. Denne butikken ble på slutten av 60-tallet underlagt Liland Samvikelag og seinere Narvik Samvirkelag før den i 1980 ble nedlagt. Bygget og varebeholdningen ble kjøpt av Br. Svendsen som etter kort tid solgte huset til Arild Hansen. Folks økte mobilitet og krav om lavere priser, som igjen betinget storinnkjøp, gjorde det stadig vanskeligere å fortsette virksomheten, selv med bare en butikk i bygda.

Den 31. desember 1991 satte også Br. Svendsen kroken for døra og en viktig tjeneste var historie. I dag må vi reise ca 20 kilometer for å handle.

Midt på 50-tallet foretok Tårstad Kooperative Kvinneforening innkjøp av et frittstående frysehus for utleie av bokser i størrelse 60 og 80 liter. Samtidig etablerte Svendsen eget fryseri i brygga. Nå kunne innbyggerne i de tre nabobygdene erstatte saltkjøtt med ferske frysevarer.

Drosjer og skolebarntransport
I 1930 kjøpte Ankerstrøm Nilsen en T-Ford og drev drosjekjøring i bygda fram til 1936. Året etter, i 1937, kjøpte Roald Svendsen sin første drosje. Etter å ha slitt ut et utall av biler sluttet Roald med drosjekjøringen siste halvdel av 80-tallet og bevilgningen ble overtatt av hans svigersønn, Viggo Berg.

Roald Svendsen hadde også skolebarnkjøringen - først fra Sommervika/Myrland til skolen på Tårstad og seinere fra Skar/Evenes til Liland.

En periode hadde han to minibusser i slik transport. Disse samme bussene var også nyttig for bygdas ungdommer for leiekjøring til fest enten på Breistrand, Tovika eller det var i Bogen.

På 60-tallet overtok Ofotens Bilruter, som konsesjonsinnehaver, selv skolebarnkjøringen og ansatte Svendsen som sjåfør.

Lastebiltransport
I 1945 kjøpte Birger Pettersen lastebil og startet leiekjøring. Tidlig på 50-tallet overtok hans svigersønn Einar Nilsen denne bevilgningen og hadde også brøyting for veivesenet. Hans sønn, Arvid Nilsen, overtok så bevilgningen tidlig på 70-tallet. Viggo Berg drev også med lastebiltransport - både anleggskjøring og noen år også med en bil i øltransport fra Tromsø til vårt område.

Telefonen
Det ble tidlig dannet et lokalt telefonselskap som bygde en linje og ved starten ble det installert 4 telefoner i bygda - en i Skar, to på Tårstad og en på Stunes. Denne linja var knyttet sammen med tilsvarende lokalt selskap på Liland hvor det også var sentral mot den store verden. Omkring 1950 overtok det statlige Televerket og bygde nye linjer. Fra nå av ble det opprettet telefonsentral på Stunes hos Eline Johnsen. Etter noen år ble denne sentralen nedlagt og ny sentral for oss ble Bogen. Denne sentralen var i drift til automatiseringen som skjedde tidlig på 80-tallet.

Strøm
13. november 1948 ble det satt strøm på nettet til denne delen av kommunen. Med det åpnet en ny tid seg for innbyggerne.

Skolen
I 1891 ble det bygd skole på Nøysomheten - på øversida av veien like før svingen mot Ørntuva.

1 1924 ble så denne skolen erstattet av nytt skolebygg på Tårstad. Gammelskolen ble flyttet til Myrnes hvor den står i dag.

Ved nedleggelse av skolen på Tangen, ble barna på strekninga Lien - Solås kjørt til skolen på Tårstad. Fra 1956 var det framhaldsskole på Tårstad og opphørte ved innføringen av ungdomsskolen. Tårstad Skole ble nedlagt i 1963 og barna kjørt til Liland Sentralskole.

Skolebygget ble av kommunen gitt til lag og foreninger i bygda og restaurert til bygdehusformål.

I 1979 ble det opprettet grendeskole på Tårstad og denne ble nedlagt da barnetallet sank under den magiske grensen i 1996. I hele denne perioden var Sigrid Rørvik Bruun styrer for grendeskolen.

Smed
Ottar Ingebrigtsen hadde smie på Stunes. På de fleste gårder finns sikkert ett eller annet redskap som har vært innom essa hos Ottar. Han "smidde" også gjerdestolpene med kors på toppen som du kan se på kirkegjerdet på Evenes.

Olav Larsen, i Skar; overtok ei smie som sto rett øst for brygga til Svendsen. Denne smia flyttet han heim til Skar hvor han drev sitt håndverk. Fortsatt finns det noen sparker som er produsert hos en av disse to.

Skredder
Etter at meieridriften opphørte, ble huset solgt til Arvid Eilertsen som flyttet huset til tomt øst for nyskolen hvor han drev skredderverksted et stykke ut i 50-tallet. I bygda finns neppe noen over 60 år som ikke har hatt skreddersydd dress fra "han Eilertsen". Huset ble kjøpt av Edna og Fred Ryland og benyttes i dag til lager.

Skomaker og baker
I 1905 utvidet Einar Svendsen butikkbygget mot vest. I 1. etasje ble det opprettet bakeri og i 2. etasje var det skomakerverksted og leilighet. Mellom 1920 og 30 opphørte disse virksomhetene og første etasje ble tatt i bruk som varelager til butikken og 2. etasje som leilighet for butikkbetjentene - Ingvar Hansen - som bodde der til sin død tidlig på 50-tallet.

Ullmottak
Ingeborg og Kristin Nordheim, Stunes og Indianna Øverland, Skar drev mottak av ull og ullfiller som ble sendt til fabrikk og kundene fikk garn, ullundertøy, ulltepper og lignende igjen. Slik "byttehandel" pågikk et godt stykke ut i 50-tallet.

Gruvedrift
I 1906 startet prøvedrift etter svovelkis på begge sider av "Tårstadosen".
Fortsettes...

Noen ord om stedet Evenes

Åpningen av Evenes flyplass i 1973. Kronprins Harald overrekkes blomster av Sissel Johnsen. Målfrid Dalhaug står ved siden av.

Lørdagen i 1973 som sent vil bli glemt.

av Arne Rasmussen

To hus og en guttunge på moped - slik ble Evenes beskrevet av en tilreisende som for en tid siden tok turen innom. Han hadde nok ventet seg noe mer da han så stedet som bar samme navn som kommunen.

Mange er de "fremmedfolk" som har kjørt ned til Evenes, for så å se seg forundret omkring - de kunne jo ikke se noen flyplass - det var jo dit de skulle.

Om ikke Evenes er noe stort sted, så er det da noe mer enn de to husene som denne "fremmedkaren" hevdet. På 1970-tallet vokste det der opp et lite byggefelt.

Der er Ofotens første kirkested (750) år og prestegård. Den kirken som står der i dag, feirer i år (2000) 200-års jubileum. Så den som er på Evenes, beveger seg på historisk grunn.

Det var en tid skole på Evenes. Den sto på Lunnan - like ved nedkjørselen til dagens molo/hurtigbåtanløp. På den tiden (20 - 30-tallet og antagelig før den tid) gikk elevene fire uker på skole, og fire uker fri. Det var kirketjeneren, den gang kalt kirkesangeren, som også var lærer.

Kirkesangeren skolte "storskolen" - de største elevene - fire uker på Evenes, og deretter fire uker på Tårstad.

Mens kirkesanger Johan Føllested og senere Inge Føllestad underviste på Tårstad, dro småskolelærer Karen Lind fra Tårstad til Evenes for å ta seg av de minste elevene der i fire uker, og motsatt.

På grunn av sykdom i kirkesanger-familien - som bodde i samme bygning som skolen, ble det de siste tre ukene av skoleåret - våren 1923, skolt i stua til Josefa og Peder Tangens hus ved Evenestangen. Dermed fikk Josefa og Peders datter - Hildur, som da var sju år, lov til en tre ukers "tjuvstart" på skolen, hun skulle jo ikke begynne før om høsten. Peders hus eies nå av Hildurs sønn Olav Hjallar, og brukes som fritidsbolig.

Ny skole ble deretter bygget ved Evenestangen (like ovenfor dagens militærkai), men inntil Tangen-skolen - som den ble kalt, sto ferdig, ble det i enda en tid undervist i kirkesangerboligen på Lunnan. På den tid bodde det folk i Haugbakkan, og elevene derfra ble så visst ikke kjørt til skolen, nei, det var å ta seg fram til fots. Oftest gikk de etter Haugbakkveien ned til Evenesvika og videre til skolen, men de brukte også - etter at Tangan-skolen sto ferdig - å gå korteste vei over fjellet og rett ned til skolen. Tangan-skolen var i bruk fram til krigsutbruddet i 1940. Deretter ble elevene i en periode kjørt til skolen på Liland, og senere da til Tårstad. Skolene ble i krigsårene, og noen år etter dette, benyttet som bolig. Jeg husker at Elias og Elisif Fjeld bodde der først på 50-tallet. Skolen ble senere solgt og revet. I dag er det bare muren som står igjen og minner om en annen tid.

Ellen Mortensen forteller: "Skolesalen lå langs etter huset, det var en ganske stor sal med tre vinduer på hver side så det var lyst og trivelig. Inventaret bestod av 3-mannspulter (3 elever på hver pult), dessuten var det kateter, et bord, tavle og en stor trekiste hvor det ble oppbevart bøker og en stor "etasjeovn" av typen Hommelvik Verk. Den ga god varme fra seg på kalde vinterdager. Et rødt skap var der også, der lå det en del kart og plansjer oppbevart. Skoledagen begynte kl 8 om morgenen og sluttet kl 14. Det var mange ganger kaldt å komme inn i skolestua. Det var overfrosne vinduer og frosne blekkhus, og det var langt på dagen før alt ble opptint. Skolen var delt i 2 klasser: De ble kalt småskolen og storskolen. I småskolen gikk 1., 2. og 3. klasse. I storskolen gikk 4. 5. 6. og 7. klasse. Skoledagen begynte med sang og læreren holdt en kort Andakt. Første timen var det kristendomskunnskap, bibelhistorie eller Luthers Katekisme og eller forklaring. Så var det regning, tegning, norsk stil, geografi, norgeshistorie, naturfag, kirkehistorie, bibellesning og sangtime. Disse fagene var fordelt over en uke, og skoledagen ble avsluttet med sang. Disiplinen i skolen var god, kan jeg minnes. Det måtte være ro, og for all del ikke noe som helst bråk i timene. Det hendte nok at en eller annen elev prøvde å finne på noe for å lage moro, men de ble fort neddysset. Lærerne var strenge men rettferdige, og vi hadde stor respekt for dem. Dette er det jeg husker fra mine skoleår i folkeskolen på Lunnan. Håper at det kan gi et lite glimt av hvordan det var i skolen på den tiden."

Evenes-tangen er et yndet utfartssted, og badestranda i Evenesvika er attraktiv. På godværsdager er parkeringsplass nesten mangelvare.

Tidliger var det en gressslette nedenfor veien der badestranda er, men uforsvarlig bortkjøring av sand - før, under og like etter krigen, førte til at den forsvant. Ei steinfylling langs veikanten var nok det som hindret sjøen i å "spise" opp veien.

Den 18. april 1993 var åpningsdagen for hurtigbåtforbindelsen mellom Kjeldebotn og Evenes, en forbindelse som i ettertid har vist seg å ha livets rett. Riktignok startet det med anløp i Liavika, men det viste seg snart at molo var nødvendig. Som naturlig var, ble da Evenesvika valgt som sted for denne satsningen, da dette ville bli den korteste og raskeste forbindelsen.

I 1995 sto moloen ferdig, og den 4. juni anløp hurtigbåten med sine første passasjerer til Evenesvika. Noen mener - til tross for et negativt utredningsresultat fra Nordland vegkontor, at det er grunnlag for fergedrift på denne strekningen. Etter å ha tatt en titt på utredningen, kan jeg ikke akkurat si meg uenig i denne påstand. Kanskje ligger det en smule politikk i denne utredningen. Man bør nok ikke gi opp tanken på en framtidig fergeforbindelse over Ofotfjorden. Neste steg på veien ser ut til å bli kai ved moloen og anløp av hurtigbåten mellom Svolvær og Narvik - noe som også åpner for nye muligheter.

Evenes er som kjent valgt til kommunens Tusenårssted. Med dette følger planen om nytt menighetshus, og kirkemuseum i Bårstua.

Med sin tilknytning til sjøen og sin nærhet til flyplassen, har ikke Evenes de dårligste utviklingsmuligheter.

Litt fra Evenesmark i nyere tid

Rettelse tatt inn i Fimbul nr 20

"Fimbul" nummer 19 side 23: Unni Horn er feil, skal være Hildur Horn.

"Fimbul" nummer 19 side 25: Bilde av tresking av korn på Dalhaug. Rett tekst skal være:

fra venstre: Marie Dalhaug, Magnus Fossmo, Petter Dalhaug, Henrik Parten, Ole Dalhaug, Johan Dalhaug.

Forra

Rettelse tatt inn i "Fimbul" nr 21; Strøm-butikken fløtta til Bogen i 1964.

Gårdsnummer 27 Lenvikmark/Snubba

Tilføyelse tatt inn i Fimbul nr 20 Tilføyelse til "Gårdsnummer 27 Lenvikmark/Snubba", tilføyelsen passer inn på side 79:

Det var i 1953 at kraftlinja ble bygd opp til Lenvikmark, og like før jul samme året fikk bygda elektrisk lys.

Gårdsnummer 93 Bogmarken

John Løvli på 92-årsdagen sin i stua hos sønnen Elmar.

I begynnelsen av 1930 tallet er det tre familier fra Bogen som kjøper eiendom i stats-allmenningen mot Troms fylkesgrense. De kjøper eiendommen ilag. Etterpå skylddeler de og trekker lodd om hvilken av de tre parsellene hver av dem skal ha.

De tre er Asmund Elvheim, Sverre Pedersen og Bjarne Bergvik. Det er også en fra Snubba som kjøper eiendom i stats-allemenningen. Det er John Nergård. Hans eiendom ligger ved Grunnvannet, mens de andre tre har sine eiendommer mer på venstre side av veien, og nærmere mot Oladalen og fylkesgrensen.

De tre fra Bogen setter opp en brakke i fellesskap. Den skal tjene som husvære for dem mens de etablerer seg der oppe. I brakka er det et stort oppholdrom og tre soverom. Den går under navnet kolonistbrakka.

De tre fra Bogen hadde allerede lagt opp en del jord, men da gruveanlegget i Bogen begynte, fikk de arbeide der og bosettinga i Bogmarka blir skrinlagt. Men kolonistbrakka blir flittig brukt som mål for turer både vinter og sommer. Dessverre blir taket brutt ned snøvinteren 1940. Etter kolonistene er det nå bare tuftene igjen og spor etter åkerlappene de la opp.

John Nergård bosetter seg på sin eiendom som får navnet Kjølstad. Han bygger først en gamme hvor han bor noen år. Så setter han opp et lite hus av tømmer. Han arbeider opp noe jord og har noen husdyr. Han gifter seg i 1941, og de får en sønn.

Omkring 1943-44 innser han at det blir for slitsomt å bo der. Han kjøper da en jordeiendom hos Elias Pettersen, Lenvik. Denne eiendommen grenser opp mot gårdsnummer 27 Lenvikmark og får navnet Løvli. John Nergård med familie flytter fra Kjølstad ved Grunnvannet til Løvli i Lenvikmark, og familien tar Løvli som slektsnavn.

Bilder

Inga Solli og Kari Nergaard som konfirmanter i 1915.

Bilde fra 1930. Gammen og samedrakten tilhører Berit Olsen som står til høyre. Den andre kvinna er ukjent.

Et begravelsesfølge fra Lenvikmark i 1935. Her passerer de Mølnelvbrua i Lenvik. På fremste vogna sitter sangerne som sang salmer underveis til kirkegården.

Gammelstua hans Ole Øse i Lenvikmark. Her var det butikk og kafè i 30-åra. Foto: Johs. Bergersen

Kraftstasjonen hans Jeremias Dalbakk. Foto: Steinar Simonsen 1989

Gården Lenvikmark med Østervikvatnet. Sett fra Tverrfjellet. Foto: Steinar Simonsen 1990

Parti fra Bogen.

Evenes kirke i 30-åra.

"Steinkirka" på Evenestangen. "Kulturlandskap Nordland" Foto: Oddvar Voldheim

Rettelse tatt inn i Fimbul nr 21

Baksidebilde: "Moshulu".
Denne finske seilskuta blei tatt av tyskerne og lå som lossement for ubåter i Øysundet under krigen.

I "Fimbul" nr 19 har vi kommet i skade for å skrive at Strøm-butikken fløtta til Bogen i 1944. Det sakl være i 1964. Beklager.