Kjeldearkiv:Fimbul nr 24 - 2006

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forsidebilde: Turbinen inne i kraftstasjonen i Sølvsteinlia.
"Småkraftverkets renessanse"
Kilde: NTBs billedavdeling A/S, fotograf Joh. B. Carlsen, Oslo.
Gjengitt med velvillig tillatelse av Aker Kværner ASA og Moss by og industrimuseum.

Forord

I årets utgave av "Fimbul" skriver Alfred Arntsen og Hans-Petter Falao gårds- og slektshistorie om gnr 29 Botn i Evenes. Det er så mye stoff om Botn at vi bestemte å dele det på to nr av "Fimbul". Resten kommer dermed i neste utgave. Nå håper vi at lesere som har rettelser/tilføyelser til historien om Botn, tar kontakt med Alfred Arntsen, evnt Bygdeboknemnda, slik at eventuelle rettelser kan komme med i neste utgave av "Fimbul".

Lillian Dahlseng deler med leserne av "Fimbul" livshistorien til to evenesværinger, Olaf Småbakk og Wilhelm Andreas Mathisen. Vi får lære ei lekse om hvordan folk flest i bygda vår levde i ei ikke for fjern fortid.

Nytt for de fleste er det sikkert at det har vært kraftstasjon i Sølvsteinlia. Bygdeboknemnda ble tipsa av Asbjørn Ingebrigtsen om stasjonen, og en fin ettermiddag i mai tok vi turen dit. Det ble en interessant tur både til stasjonen og til det flotte området rundt.

I år er det 30 år siden første utgave av "Fimbul", og det ser ikke ut for at interessen for lokalhistorien har dabba av, snarere tvert imot. Kanskje er det emner vi burde ta opp? Folk vi burde intervjue? Tips oss gjerne.

Takk til alle som har bidratt med stoff/bilder til heftet.
Det som ikke kom med nå, kommer i et seinere nummer.

God jul!
Hilsen redaksjonen

Søndagsbetraktning

ved Provst Jak. J. Anderssen, Ofoten

Romerbrevet kapittel 13 vers 8-10. Mel.: Guds Sønn er kommen til oss ned
Kom, kjære, ei i noen gjeld til andre uten denne, for hvilken I kun rett og skjell kan gjøre ved å kjenne den stetse ny og ubetalt: den skyldighet i ett og alt av kjærlighet å brenne. Alene ved å elske kan I loven fyllestgjøre. Er kjærligheten varm og sann, vil alle bud I høre, som sagt av kjærlighetens Gud så talt av eders hjerter ut og villig dem utføre.	Det bud: Du skal ei drive hor, og det: Du skal ei døde og ikke stjele, og det ord om, at du ei skal gløde av attrå etter nestens ting, det alt seg dreier der omkring, at sansebrunst er brøde. Som bekke samles til en elv, de samles i det ene: Med samme sinn som mot deg selv du elske skal og tjene din neste med en kjærlighet, som annet ei å ville vet enn hjertens godt alene.

Fra Evenes til New York

Kobberbarren

Frihetsstatuen i New York ble i 1886 gitt til USA som en gave fra det franske folk. Den 46 meter høye statuen er utvendig kledd med kobber. Dette kobberet ble hentet fra de nå nedlagte Vigsnes gruver på Karmøy.

I 1986 ble 100-års jubileet behørig markert med en storslått feiring. Norge var representert ved Generalinspektøren for Sjøforsvaret som ønsket å bidra med en spesiell gave for anledningen. I samarbeid med støperiet i Bogen ble det utarbeidet et forslag hvor det ble framskaffet kobberholdig slig fra de nedlagte gruvene på Vigsnes. Støperiet foretok støpeprosessen hvor kobberslig ble innstøpt i en barre av ren kobber. Denne ble så polert og montert i en monter med inskripsjon. Med barren fulgte også et sertifikat utstedt av Det norske Veritas som viser sammensetningen på legeringen.

Barren ble fraktet til USA med KNM Horten og ble overlevert borgemesteren i New York og USA's innenriksminister.

I sitt takkebrev til støperiet sier generalinspektøren at dette var den eneste offisielle gaven som New York mottok i forbindelse med jubileet. Kobberbarren sammen med det tilhørende sertifikat har nå fått sin plass i frihetsstatuens eget museum.

Fortsettelse av bygdeboknemndas tur i Sølvsteinlia

av Aslaug Olsen

Etter å ha sett på det særegne sommerfjøset med vegger- og båsinndeling av store steinheller drog vi videre oppover lia. Målet var Bukkholla. Torbritt leda oss opp etter en buvei.

Et stykke oppover veien gikk vi over et felt med fin kvit sand. Her stoppa Torbritt og fortalte at her henta ho bestemor skuresand. Bestemor har sannelig ikke vært umakredd som bar sand den lange veien ned til gården.

Lenger oppe måtte vi krysse Bukkelva. Den er nå akkurat ikke av de store elvene, men der var vann nok til at vi med joggesko kunne bli våt på beina. Torbritt som hadde gummistøvler på seg, gikk ut i elva og plukka opp flate steiner som hun bygde bro med.

I folketelling av 1900 for Ankenes sogn har denne eiendommen gårdsnummer 1 bruksnummer 4, Bukkeelvteigen. Ifølge dagens eier Sofie Pedersen, Torbritts mor, så renner denne elva stort sett innenfor denne eiendommens grenser. Derfor navnet Bukkeelvteigen. En lang strekning har denne elva sitt løp under jorda. Den stikker da ned i jorda i Bukkholla og kommer frem under en flat heller. Dette var vårt neste mål på turen.

Rett ovenfor dette utløpet kom vi til tuftene etter sætra hans Ole Mikkelsen i Botnmarka. Her var det tufter etter gammefjøs og høyløe. Ole Mikkelsen er født i 1847. Han er sønn av Mikkel Johnsen Stor i Snubba. Han er gift med Amalie Grønning født 1847. Hun er stedatter av Mads Pedersen i Botnmark. Ole Mikkelsen var eier av gårdsnummer 30 bbruksnummer 2 Nonsåsen i Evenes. Se Fimbul nr. 22 side 25.

Etter sæterbesøket fulgte vi en merket sti frem til Bukkholla. Denne stien går fra Skavåsen til Varden på Veggfjellet. Ved Bukkholla ble det kafferast og fotografering og skriving i protokollen i postkassa.

På hjemveien leda Torbritt oss ned gjennom en velstelt skogteig og slåtteteiger hvor det også var en høyløe. Hele veien fra vi forlot gården og tilbake igjen bar denne brattlendte eiendommen preg av at den har vært brukt av dyktige og arbeidsomme mennesker.

På tilbaketur stoppa vi i Skavåsen og såg på tuftene etter Berit og Amund Paulsen. Vi var også og kikka på Varge-Pål holla. Den ligger like ved veien tett nedenfor avkjøringa til Skavåsen. Han heter Paul Anderssen og er far til Amund Paulsen. Han bodde i Snubba noen år. Også bak Snubbakollen er det en jordhule som har navnet Pål-holla.

En livshistorie

Wilhelm Mathisen forteller

All kultur er dyrking - først og fremst av jord

Johan Dalhaug, fra "Ny jord"

Gårdsnummer 29 Botn i Evenes, gårds- og slektshistorie

Av Alfred Arntsen og Hans-Petter Falao

Om namnet "Fimbul"

Baksidebilde: Faksimile av Fimbul nr 1

av Terje Bautz

Ordet Fimbul som er valgt som navn på dette småskrift betyr stor eller mektig og finnes i Eddas Voluspaa, vers 60 i sammensetning med ordet ty-tul for gud. Storguden som nevnes tolkes som regel som Odin. Bedre kjent for de fleste er vel ordet Fimbul fra begrepet "Fimbulvinter" for den lange, harde vinteren. Begrepet er i nyere tid udødeliggjort av Sigbjørn Hølmebakk i boken som ble filmatisert under tittelen "brent jord". Boken og filmen henter sin handling fra evakueringen av Finnmark.
Sagnet om Fimbulvinteren stammer sannsynligvis fra den klimatiske katastrofe omkring 500 før Kristus. Da sank gjennomsnittstemperaturen flere grader over kort tid og gjorde definitivt slutt på varmetiden. Da de overlevende omsider fikk konstituert seg var livet annerledes enn før. Sterkere utnytting av fangst- og fiskemulighetene sammen med flytting til de luneste stedene og et utstrakt samvirke, har gitt muligheter til å overleve inntil virkelig gårdsdrift ble mulig i Norge. Kårene må ha vært ytterst vanskelige på denne tida. Med jernet kommer revolusjonen. Det ble en dyptgripende endring i livsvilkåra.

Redaksjonen

Aslaug Olsen
Ole Parten
Kjell Asbjørn Pedersen
Asbjørn Pettersen
Kjellaug Kulbotten
Svein Dahlseng
Morten Hansen