Kjeldearkiv:Fimbul nr 24 - 2006

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forsidebilde: Turbinen inne i kraftstasjonen i Sølvsteinlia.
"Småkraftverkets renessanse"
Kilde: NTBs billedavdeling A/S, fotograf Joh. B. Carlsen, Oslo.
Gjengitt med velvillig tillatelse av Aker Kværner ASA og Moss by og industrimuseum.

Forord

I årets utgave av "Fimbul" skriver Alfred Arntsen og Hans-Petter Falao gårds- og slektshistorie om gnr 29 Botn i Evenes. Det er så mye stoff om Botn at vi bestemte å dele det på to nr av "Fimbul". Resten kommer dermed i neste utgave. Nå håper vi at lesere som har rettelser/tilføyelser til historien om Botn, tar kontakt med Alfred Arntsen, evnt Bygdeboknemnda, slik at eventuelle rettelser kan komme med i neste utgave av "Fimbul".

Lillian Dahlseng deler med leserne av "Fimbul" livshistorien til to evenesværinger, Olaf Småbakk og Wilhelm Andreas Mathisen. Vi får lære ei lekse om hvordan folk flest i bygda vår levde i ei ikke for fjern fortid.

Nytt for de fleste er det sikkert at det har vært kraftstasjon i Sølvsteinlia. Bygdeboknemnda ble tipsa av Asbjørn Ingebrigtsen om stasjonen, og en fin ettermiddag i mai tok vi turen dit. Det ble en interessant tur både til stasjonen og til det flotte området rundt.

I år er det 30 år siden første utgave av "Fimbul", og det ser ikke ut for at interessen for lokalhistorien har dabba av, snarere tvert imot. Kanskje er det emner vi burde ta opp? Folk vi burde intervjue? Tips oss gjerne.

Takk til alle som har bidratt med stoff/bilder til heftet.
Det som ikke kom med nå, kommer i et seinere nummer.

God jul!
Hilsen redaksjonen

Søndagsbetraktning

ved Provst Jak. J. Anderssen, Ofoten

Romerbrevet kapittel 13 vers 8-10. Mel.: Guds Sønn er kommen til oss ned
Kom, kjære, ei i noen gjeld til andre uten denne, for hvilken I kun rett og skjell kan gjøre ved å kjenne den stetse ny og ubetalt: den skyldighet i ett og alt av kjærlighet å brenne. Alene ved å elske kan I loven fyllestgjøre. Er kjærligheten varm og sann, vil alle bud I høre, som sagt av kjærlighetens Gud så talt av eders hjerter ut og villig dem utføre.	Det bud: Du skal ei drive hor, og det: Du skal ei døde og ikke stjele, og det ord om, at du ei skal gløde av attrå etter nestens ting, det alt seg dreier der omkring, at sansebrunst er brøde. Som bekke samles til en elv, de samles i det ene: Med samme sinn som mot deg selv du elske skal og tjene din neste med en kjærlighet, som annet ei å ville vet enn hjertens godt alene.

Fra Evenes til New York

Kobberbarren

Frihetsstatuen i New York ble i 1886 gitt til USA som en gave fra det franske folk. Den 46 meter høye statuen er utvendig kledd med kobber. Dette kobberet ble hentet fra de nå nedlagte Vigsnes gruver på Karmøy.

I 1986 ble 100-års jubileet behørig markert med en storslått feiring. Norge var representert ved Generalinspektøren for Sjøforsvaret som ønsket å bidra med en spesiell gave for anledningen. I samarbeid med støperiet i Bogen ble det utarbeidet et forslag hvor det ble framskaffet kobberholdig slig fra de nedlagte gruvene på Vigsnes. Støperiet foretok støpeprosessen hvor kobberslig ble innstøpt i en barre av ren kobber. Denne ble så polert og montert i en monter med inskripsjon. Med barren fulgte også et sertifikat utstedt av Det norske Veritas som viser sammensetningen på legeringen.

Barren ble fraktet til USA med KNM Horten og ble overlevert borgemesteren i New York og USA's innenriksminister.

I sitt takkebrev til støperiet sier generalinspektøren at dette var den eneste offisielle gaven som New York mottok i forbindelse med jubileet. Kobberbarren sammen med det tilhørende sertifikat har nå fått sin plass i frihetsstatuens eget museum.

Kraftstasjonen i Sølvsteinlia

Kraftstasjonen i Sølvsteinlia.

Sikringsskapet i stasjonen.

av Kjellaug Kulbotten

En ettermiddag i mai 2006 tok bygdeboknemnda turen til Sølvsteinlia i Veggen for å se på den gamle kraftstasjonen der. På forhånd var Torbritt Ekløv blitt kontakta, for stasjonen ligger på hennes eiendom - eller rettere på hennes mors - Sofie Pedersens.

I alle fall, vi blei tatt veldig hyggelig imot i Sølvsteinlia. Ramma omkring utflukten var den aller beste: en aldeles nydelig vårkveld!

Det går en sti langs bekken fra Torbritt Ekløvs gård og oppover til kraftstasjonen. Ikke lange stubben. Som fotografiene viser, er stasjonen et lite trehus som nå er prega av tidens tann. Et stykke ovafor - opp en bratt bakke - ligger dammen. Bekken var demt opp, og det var murt opp ei ganske stor demning.

Kraftverket blei bygd litt før 1950 av Andreas Henriksen, bror til Torbritts mor. Vi lurte på hvordan han finansierte dette, for her var jo alt som behøvdes for å produsere strøm, som for eksempel generator og turbin. Jo, han kjøpte brukte deler og gjorde alt arbeidet sjøl. Han Andreas Henriksen måtte ha vært en "heindt" mann! Kraftverket leverte strøm til ei husholdning, husholdet til Sofie Pedersen hvor Andreas bodde. (Nanna Andersen forteller at foreldrene hennes også fikk litt strøm, men klokken 22.00 stengtes stasjonen).

Verket leverte 1 kW som blei brukt til kokestrøm og lys. Det var 220 volt likestrøm som blei levert. Når de slo på kokestrøm, slo de av lyset. De hadde "magasinovn" som holdt platene varm lenge. Stasjonen var i drift i ca 20 år og blei nedlagt i ca 1970.

Kraftstasjonen er jo et kulturminne som burde bli tatt vare på. Kan det finnes en som Andreas Henriksen som kunne påta seg å sette stasjonen i stand?

Etter omvisninga på kraftstasjonen og ved dammen, gikk vi opp til sommarfjøsen som også er veldig spesiell da den er bygd av steinheller. Liketil veggene i båsene er heller.

• 

  Demningen i elva.

• 

  Sommarfjøsen som er bygd av steinheller.

• 

  Bygningsdetaljer i sommarfjøsen. Her er naturen tatt til hjelp i alle detaljer.

• 

  Båser av steinheller.

• 

  Tuftene etter Ole Mikkelsen-setra. (Gården var i Botnmarka).

• 

  Drøftemaskin.

Fortsettelse av bygdeboknemndas tur i Sølvsteinlia

av Aslaug Olsen

Etter å ha sett på det særegne sommerfjøset med vegger- og båsinndeling av store steinheller drog vi videre oppover lia. Målet var Bukkholla. Torbritt leda oss opp etter en buvei.

Et stykke oppover veien gikk vi over et felt med fin kvit sand. Her stoppa Torbritt og fortalte at her henta ho bestemor skuresand. Bestemor har sannelig ikke vært umakredd som bar sand den lange veien ned til gården.

Lenger oppe måtte vi krysse Bukkelva. Den er nå akkurat ikke av de store elvene, men der var vann nok til at vi med joggesko kunne bli våt på beina. Torbritt som hadde gummistøvler på seg, gikk ut i elva og plukka opp flate steiner som hun bygde bro med.

I folketelling av 1900 for Ankenes sogn har denne eiendommen gårdsnummer 1 bruksnummer 4, Bukkeelvteigen. Ifølge dagens eier Sofie Pedersen, Torbritts mor, så renner denne elva stort sett innenfor denne eiendommens grenser. Derfor navnet Bukkeelvteigen. En lang strekning har denne elva sitt løp under jorda. Den stikker da ned i jorda i Bukkholla og kommer frem under en flat heller. Dette var vårt neste mål på turen.

Rett ovenfor dette utløpet kom vi til tuftene etter sætra hans Ole Mikkelsen i Botnmarka. Her var det tufter etter gammefjøs og høyløe. Ole Mikkelsen er født i 1847. Han er sønn av Mikkel Johnsen Stor i Snubba. Han er gift med Amalie Grønning født 1847. Hun er stedatter av Mads Pedersen i Botnmark. Ole Mikkelsen var eier av gårdsnummer 30 bbruksnummer 2 Nonsåsen i Evenes. Se Fimbul nr. 22 side 25.

Etter sæterbesøket fulgte vi en merket sti frem til Bukkholla. Denne stien går fra Skavåsen til Varden på Veggfjellet. Ved Bukkholla ble det kafferast og fotografering og skriving i protokollen i postkassa.

På hjemveien leda Torbritt oss ned gjennom en velstelt skogteig og slåtteteiger hvor det også var en høyløe. Hele veien fra vi forlot gården og tilbake igjen bar denne brattlendte eiendommen preg av at den har vært brukt av dyktige og arbeidsomme mennesker.

På tilbaketur stoppa vi i Skavåsen og såg på tuftene etter Berit og Amund Paulsen. Vi var også og kikka på Varge-Pål holla. Den ligger like ved veien tett nedenfor avkjøringa til Skavåsen. Han heter Paul Anderssen og er far til Amund Paulsen. Han bodde i Snubba noen år. Også bak Snubbakollen er det en jordhule som har navnet Pål-holla.

Å vekse opp i ei etterkrigstid

Kåseri ved femtiårskonfirmanttreff den 29. juli 2006
av Kjellrunn Kristoffersen Trohaug

Eg skal ta dokker med på ein tur noen tiår att i tida til ei nordnorsk bygd rett etter krigen, og gje ein stemningsrapport i kåseriform, om korsen det var å vekse opp den gong. Til innleiing vil eg presisere at ein kvar namnelikskap med virkelige personar, er tilfeldig.

Det var på den tida då gresset var mykje høgare kvar sommar, og skaren bar mykje bedre kvar vinteren, enn no, og snyen var djupare, og det var uendelig langt å gå og mange lag stivfrosne kleda før å komme seg på do. Der inne var det så mørkt at ein ikkje kunne sjå kongebiletet eingong. Om sommaren var lyset skarpare, og flogene surra meir truandes, og det var høy til å hoppe i på alle gårdar, og det gjekk an å våkne av hønsene som hakka smular under kjøkkenbordet, når døra stod åpen i godvêret, og ugangsungane stod opp i otta, og de som var så stor at de kunne gjere noko til gangs, låg og sov og røytte utover heile morran, og kyrne blei leidd til oksen, og ungane måtte sette på vedkassen i kjøkkenkråa og vente, - men sneik seg ut litt for tidlig for å sjå, når de vaksne hadde si fulle hyra med å holde kua, og buksere oksen.

Den sommaren før eg fylte syv år, fekk eg gå åleina til han Bjørnar seint om kvelden, klokka var i alle fall halv seks, førr å vise fram den nye skoleranselen min, - skjønt, ny og ny. Eg hadde arva han etter ho Elfrida som var 11 år eldre enn eg, og som var vaksen då. Ho trengte ikkje skoleranselen lenger, så han far hadde reparert han med glansa lerret og bekka skomakartråd. Han blei brun og blank og akkurat som ny, med penal i to etasjar inni. Han Bjørnar hadde berre ein. Førr i tida, og i alle fall rett etter krigen, var det ikkje berre å bruke og å hive ting. Alt blei nytta til det berre var skyggen igjen av det. Når stuematta blei falma, var ho fin i kjøkkenet, og seinare i gangen, før ho blei fløtta ut på trappa eller på utedoet på fjøsveggen, og kanskje endte sine dagar i fraukjellaren.

Eg arva førresten historieboka og kristendomsboka og alle de andre bøkene òg. Om att i gammeltida heitte det at: "Befolkningen ble regulert ved krig og pest." Og i sluttsetninga stod det: "Vi håper at det aldri kommer en ny verdenskrig igjen". Det synst eg var litt dumt skreven, før vi hadde jo akkurat hatt ein ny krig, og endå sett i frå stuevinduet at fredsmarsjen gjekk forbi på vegen i ei lang rekka, nesten som militære, - då han var slutt. Det var ein masse folk, fleire enn de som stod på kaia, når lokalbåten var ventandes frå Narvik om lørdagsettermiddagen.

Skolen var annan kvar dag, så vi fekk god tid til å leke og spekulere. Er det noen som kan fortelle meg korsen det kan ha seg at Jesus var fødd i jula og døde i påsken, og endå blei han tredve år? Det har eg tenkt mykje på. Og kva finn ungane i Gudbrandsdalen på etter når de ikkje har fjæra å leke i? Eller korsen får kjerringene i Narvik tida til å gå, når de ikkje har fjøs å passe?

Han Andreas og han Per var storungar, som lurte og laug før oss som var mindre. Om for eksempel de små mannan som var inni radioen, så det blei barnetime og vêrmelding og dagsnytt - og fiskerimelding og minemelding, ja, og så ønskekonsert. Vi hadde løst til å sjå etter de derre små mannan inni radioen, og korsen de hadde det. "Og kor fekk de mat i frå? Og kor gjekk de på do? Og sov de aldri?" Men vi hadde hørt om han Per som ville sjå korsen ballen såg ut inni, og tok han med på høggstabben. "Det var dumt gjort av han Per," sa han Andreas. Så vi prøvde ikkje å åpne radioen.

Om søndagane måtte vi kle oss i finkledane, og då kunne vi ikkje gå i fjæra eller i fjellet i nyskoen, eller hoppe paradis, kanskje flygeparadis, men ikkje døden. Leret til halvsoling kosta pengar, og det var ikkje sikkert at det var å få tak i heller. - Vi hadde hørt om ho Aslaug, då ho gjekk på Stortinden i lakksko - ein søndag - då blei det runde holl under solane. Men om det gjekk holl førr at det var søndag, eller førr at ho gjekk på fjellet i lakkskoen, det veit eg ikkje.

Søndagane var noen gong kjedelige dagar, sjølv om de var hellige. Klokka tikka så høgt på kjøkkenhylla - om ettermiddagane, iallefall i middagskvila. "Skal vi ikkje gå på besøk tel nån?" spurte ungane kvart kvarter. "Gje no tål, te vi ha kvilt middag!" var svaret. Vi lekte "tampen brenn" med eit naftaglass i kjøkkenet, mens de vaksne drakk kaffe i stua, - eller gjømt rundt husan, og mellom høyhesjene, når det var sommar. Hos han onkel Johan var det litt kjedelig, før der var det ikkje ungar. Men de hadde papir og blyant i kjøkkenbordskuffa, så det gjekk an å tegne. Han onkel Johan røkte pipa, og att i gammeldagane var røyklukt god lukt, i allefall når ho berre var på besøk. Noen brukte snus, og andre tygde skrå, så de måtte spøtte, og då blei det fine, brune roser i snyen. Vi spøtta om kapp ned med naustet, men det blei ikkje brunt. Når noen spøtta rødt, var de dødsens, og blei sendt til sanatoriet på Vensmoen. Rødt er farlig, men det er ei finare farga enn brun. Noen ungar sa at det var synd å vere kortklipt når vi stod med ryggen mot garasjen og lekte "kongen befaler", og ikkje hadde lange hårfletter med gråhyssing rundt. Kanskje var det synd, fordi eg synst rødfarga på hårsløyfa mi var så fin?

Ho Borghild i nabostua var i Oslo og sydde hos han Moldstad. Eg satt på andre sida av trømaskinen i kjøkkenet - som eit speielbilde, då ho var hos oss og sydde nykåpa til 17. mai. Det var då eg bestemte meg for å bli sydama, når eg blei stor. Ho hadde med små tøystykka, avskorsenda, heilt ifrå Oslo, til dukkekleda til oss. Det var så fine fargar at det går ikkje an å fortelle, og de var som englevengar å ta på. De tøystykkan var nesten finare enn glansbileta. De farga ikkje av, sånn som grønnhuva mi, så eg blei grønnskolling. Det var bestemor si skyld, for ho hadde butte ho, og farga ho i jerngryta på svartkomfyren i kjøkkenet. Men det var ei fin grønnfarga.

De heimstrikka ullstrømpane som vi fekk ny kvar jul, klødde meir varmt og høgtidssamt enn andre strømpar. Jentene gjekk i skjørt som blei stivfrosne som sildtynner, når vêret slo om frå mildvêr til frost. Gluntane hadde grålestane rett ned i arbeidskalosjane, og gjekk i halvstrømpar og kortbukser om sommaren, så ein blei mjuk og varm ved synet av knehasane, når de bøyde seg ned før å take opp femøringane og riste dem i hendene, når de spella mynt.

Ho Elfrida hadde heller ikkje bruk før dukka si lenger, no då ho var blitt vaksen og hadde grønnrutot volangskjørt og gul, sjølvstrikka genser med halvlange armar og brun, slådd sløyfa i halsen, og permanentkrøllar, og dansa bortover golvet frå kjøkkenbordet der speielen stod og til kjøkkenbenken, og skulle på fest på ungdomshuset på Laksa. Då trengte ho ikkje dukka - som fekk nytt kjøpehau, og blei omdøpt til Bjørgunn. Eg veit enno ikkje kva ho heitte då ho hadde eit anna hau, men no heiter ho Bjørgunn.

Til ungdomshuset på Laksa, som berre var ei ombygd tyskarbrakke, kom òg han Julian Strøm og las eventyret om "Kverna som maler på havsens bunn" og "Kjerringa mot straumen". Då hadde han eit tørkle på hauet, og såg ut akkurat som ei kjerring. VELKOMNE stod det over scenen - noen gong med bjørkelauv og andre gong med granbar, eller var det einer? Alle fekk tårar i auan, når vi song "Det er Norge i rødt, hvitt og blått" og "Å, eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord". Benkane i storsalen var akkurat som desseplankar, i likkjesalen òg, forresten. Visst noen røyste seg plutselig, så datt den andre enden ned. Det var til å hyle høgt av, men det gjekk an å brekke hauet òg, iallefall ein arm, sånn som han som flaug utfør eldhustaket. Han kunne ikkje hive stein på mange dagar. Det var mindre farlig å flyge utfor fjøstaket og ned i møkkerdungen, før det hadde han Jacob prøvd. Både kledane og glunten måtte vaskes til kvelds.

Godt unna kjøkkenvinduan tok vi tak og leikesloss, akkurat som hundekvalpar. Det kunne ende med at sinnet tente, og blod og tårar flaut. Bumarka var full av usynlige fiendehærar, som blei treft av strålepistolar som i Fantomet, og de blei liggandes som rottstokkar i myra. Å krige med tørka hesteskit på buveien, var like artig som snyballkrig om vinteren, men noen gong lukta det meir av kledane, når ungane kom heim. Til alt hell var det forskjell på lauparkleda og skolekleda.

I fjæra bomba vi tyske byar med storstein, mest Hamburg og Berlin. Når vi var ferdig med bombinga, brukte vi den samme steinen til å lage steinkai eller vorr ut i havet. Då måtte det vere flo sjø. Det var veldig tungt arbeid med berre handmakt, men det kjetta i magen når sjøslufsen stod etter storsteinen, og sjøen spydde grønt.

Harstadbussen som bestemte kva tid vi skulle gå heim, fór noen gong så fort forbi, at vi ikkje såg han. I fjæra var det lett å få blånagel, og det gjorde så ondt at fingeren var heilt bortvisna. Visst vi la vottane på ein stein, så hendte det at steinen blei borte, og då fann vi ikkje vottane heller. Om vinteren flaut isflakane så fint opp på floa, at stakarstauren ikkje nådde botn. Det kunne man drukne av, men det var det ingen som gjorde, verken i Dragvika eller på Strand, ikkje på Laksa heller.

Vegen mellom Harstad og Narvik heitte forresten Kongsvegen den gongen. No heiter han visst Kong Olavs veg. Han var slett og fin til å veppe langbolt og hoppe tau og paradis på, og det var berre å stige til sides, når det kom ein bil. Noko anna var det når det var teleløysing, og hjulsporane var som djupe grøfter, og melkebilen kjørte seg fast. Når det var gravferd i bygda, strødde vi einer i ei brei stripa over vegen, som ei helsing til lastebilen med kista på, og dem som satt på med han. Å skjere einer var arbeid for ugagnsungar. Med einelåge kunne ein gjere rein både kjøttkvartel og sildtynner, og få håret glansblankt og lørdagsreint.

Finskeskuta som låg inn med landet, var ein kjempestor seilbåt av stål - den største båten eg hadde sett, for eg huskar ikkje "Tirpitz". Det var berre landfestet som låg som ei stor steinrøysa i fjæra attmed gjerdet til nermarka i Slettebakkan, og så boyan frå ubåtnettet som låg og rak på Bogen, som minte oss om krigsskipan. Naboglunten hadde vore om bord i Finskeskuta, og spurte om eg visste kor stor ho var. "Vesst du dætt ned i lasterommet, då bli det berre ein blodflekk igjen av deg. Så stor er ho." Det er den største båten eg, noen gong har sett, trur eg.

Røykbombene frå det tyske Nebelbatteriet under krigen, gjorde at ein måtte ha vått lommetørkle framfor nesen før å gå på do. I utmarka fann vi tyskkertsjar, og heiv på bålet. Alt blei borte når ein hoppa inn i den tette, grågule røyken. Ein gong la han seg ut over havet, og "Skjomtind" som kom frå Narvik, kom seg ikkje til kai, og måtte snu på Bogen. De trudde vel at det berre var vanlig tjukkskodda som låg nedover Stortinden.

Noen gong slo vi med stein på fenghetter, som vi fann i fjæra. Det small så artig. Seinare mista han Agnar fingrane, då han og han Inge skulle sprenge stein, og då fekk vi sjå kor farlig sprengstoff kunne vere! Men han fekk reise med fly, og han hadde vorre i Bodø på grunn av de fingrane. Etterpå kunne han stikke halve peikefingeren heilt inn i øret, og det var det ingen andre på Strandskolen som greidde, eg trur ikkje på Laksaskolen heller. Før han Kåre Amundsen hadde berre fått kleft i leppa og ikkje møst fingra, då han sprengte.

Sånn var det att i gammeltida, då det var forskjell på lauparungar eller ugagnsungar, og dem som var så stor, at de kunne gjere nokka til gagns, og ein tenåring var ein framslenging som blei rekna som vaksen i arbeid.

En livshistorie

Wilhelm Mathisen forteller

All kultur er dyrking - først og fremst av jord

Johan Dalhaug, fra "Ny jord"

Gårdsnummer 29 Botn i Evenes, gårds- og slektshistorie

Av Alfred Arntsen og Hans-Petter Falao

Kyrre Hansen forteller om barndom og oppvekst i Evenesmark

Huset ved vatnet. (Røstveggen mot nord).

Inga og Nils Hansen.

Kyrre, Inge, Almar og Judith.

Kart

av Kyrre Hansen, Bergvik, august 2006

Først vil jeg presentere min nærmeste familie. Min far Nils Konrad Otelius Hansen var født 10. februar 1895 ved Vatnet i Evenesmark. Han var sønn av Johan Peder Hansen og kona Karen Bergitte Emelia Olsdatter.
Min mor Inga Birgitte Hansine Nilsen var født 7. februar 1900. Hun var fra Tjelle, og datter av Olaus Nilsen og kona Kornelie Olsdatter.
Foreldrene mine giftet seg i 1925, og den 4. mai 1931 overtok min far eiendommen Vatnet av sin far, og med den gang såkalte kårplikt til sine foreldre. Huset ved Vatnet blei nok bygd av min oldefar Hans Petter Hansen, som var den første som bosatte seg der.

Min mor hadde ei eldre søster Olga som var gift i Evenesmark med min onkel Ole Hansen Lyngmo, slik at jeg og søsknene mine ble søskenbarn med Lyngmo-barna både på fars- og morssiden. Sommeren 1934 la far min noen tomtønner til trutning i vannet, og da han skulle ta opp tønnene skar han seg i en finger på et rustent tønneband. Det gikk ondt i såret, og han var flere ganger hos doktoren på Liland, men det ble nok ikke tatt alvorlig nok.

Til sist gikk det over til koldbrand, og da han endelig ble sendt til sykehus var det for sent. Han døde l. november 1934. Mor mi blei gammel, hun døde 26. august 1996.

Vi var fire søsken:

• min eldste bror Inge ble født 23. juni 1926
• jeg er født 12. desember 1928
• min søster Judith er født 28. mai 1931
• min yngste bror Almar ble født 8. juli 1934

I tida før far min døde var utkommet for oss sikkert på nivå med de andre i markebygda. Han var en flink snekker, som mange ville benytte seg av. Mine første par ski laga han. Det vi hadde av møbler hadde far min laga, like til sengene med nattbord. Bonster til sengene var sydd og laga av ho mamma. Til bonsterfyll brukte vi senna-gress, som vokste i vatnet. Jeg husker at vi var i båt på Kirkhaugvatnet og slo sennagress med ljå og sigd. Vi samla gresset i båten, og rodde til land, hvor vi tørka det i hesje eller på marka. Siden ble det brukt som bonsterfyll. Kjøpemadrasser var ukjente for oss.

Det sa seg sjøl at ho mamma, som enke med fire unger, ikke makta å ta vare på eiendommen. Det var ikke til å unngå at ho fikk blødende magesår i 1935-36, og det var et under at ho overlevde. Stakkars vassonga ble det da sagt om oss ungene ved Vatnet.

Den l. mars 1937 overtok min onkel Ingvald Hansen eiendommen ved Vatnet. Ho mamma fikk da delt av to mål av hovedeiendommen, nærmere hovedveien. Den avdelte parsellen fikk navnet Veimo. Der ble det satt opp et lite hus til oss, og et lite fjøs med plass til ei ku, et par sauer og 3-4 høns. I mai 1938 flyttet vi inn på Veimo, og buskapen jeg har beskrevet tok vi med fra Vatnet. Huset vi flyttet inn i var av dårlig standard. Det var kjøkken og stue og et lite loftsrom over det hele. Det var heller ikke frostfri kjeller under hele huset. Ikke var det bislag, så fra kjøkkendøra var det rett ut på marka. Om vinteren kunne døra fukte innvendig, så vi måtte ha ei gulvtue liggende på dørstokken for å samle opp vannet som rant nedover døra. For å holde døra igjen måtte vi bette den fast med snøre. Ved væromslag kunne taket på loftet fukte slik at vannet rant, og da måtte vi alle flytte ned for å ligge i stua.

I min barndom og oppvekst var sommeren ei fin tid. Jeg var ivrig til å fiske, og Gjertrudelva var min yndlingselv, helst i litt regnrusk. Da kunne jeg gå å fiske, og jeg fikk bestandig bekkørret av forskjellig størrelse. Fiskestanga skar jeg meg i skogen, og snøret hadde jeg på en pinne i lomma. Elva rant gjennom hele Evenesmarka, fra innenfor Prestholmen forbi Dahl og gjennom Elvekroken og ut i Kirkhaugvannet. Jeg brukte å fiske begge veier, og det kunne ta mange timer. Jeg brukte også å gå til Kirkhaugelva for å fiske. Den rant fra Kirkhaugvannet forbi Dyrskueplassen og ut i Langvannet ved Nautå.

Ellers om sommeren var jeg med i slåttonna både hjemme og ved Vatnet. Når det var tørrhøykjøring var det å trakke i tørrhøylasset. Jeg måtte også være med ho mamma i vedskogen, og det var som regel i Elvekroken, som tilhørte hovedeiendommen. For å få veden heim var det å låne hest på Kirkhaugen eller hos Johan Dahl. Vi likte Kirkhaug-hesten bedre enn Dahl-mærra. Risveden måtte vi og ta vare på. Den blei pekka opp, og blei brukt til sommerfyring. I tida før vi fikk innlagt strøm blei vedkomfyren flittig brukt, sommer som vinter.

Når det var opptaking av potet var jeg hver høst på Kirkhaugen i potetopptaking. Om vinteren var det andre ting som foregikk. Vi gikk på skolen i Evenesmarka, og hadde Olaus Voll som lærer. Skolen lå like nedenfor der han bodde. I fritida var vi mye på ski. Vi laga skirenn og var i skibakken. Skiterreng hadde vi overalt. Fikk jeg feil med ski og staver var det å reparere sjøl. Da var det inn på kjøkkengulvet med ski eller staver. Trinser til stavene laga jeg sjøl, men lærreimer og splittnagler måtte vi ligge inne med.

På ettervinteren var det isfiske nede på Kirkhaugvannet eller på Lavangsvannet. Tidlig på mårran var det å gå på ski til Nautå, over der hvor flyplassen er nå og til andre siden av Lavangsvannet. Dit gikk vi ofte på isfiske.

Jeg må ta med at den kua vi hadde ikke melka lenger. Ho var asina som de sa, og skulle slaktes. Dette var i 1940, og jeg tror ho mamma hadde en avtale med Hans Otterå om slaktinga. Nok om det, mamma og jeg og en kar til leide kua fra Evenesmark til Hans Otterå, som bodde på Otterå mellom Breistrand og Fjelldal. Vi venta til han hadde slakta kua, slik at vi fikk noe blod med oss heim. Det var en lang marsj å gå med ei ku. Vi gikk og vi gikk. Vi var aldri umakredd for å gå. Vi gikk til Liland og til Tårstad for å handle.

Ho mamma var enestående hjelpsom og snill. Ho klaga aldri, selv om ho hadde si sorg over å bli tidlig enke, og over at det mange ganger var fattigslig hos oss. Jeg minnes at ho satt ved kjøkkenbordet i dårlig lampelys og sydde eller lappa klean våres, og at hun satt og strikka lesta eller votta til oss. Jeg minnes og at vi gikk rundt på gårdan og nesten tigde for å få kjøpe to-tre liter melk.

Elektrisk strøm fikk vi innlagt i desember 1947, selv hvor fattigslig vi hadde det, og det var en stor julegave til oss. Det var ellers ikke noen kostbare julegaver hos oss, det kunne være en appelsin eller et belte, som jeg ei jul fikk av onkel Ole. Hos oss var det juletre av eine. Men jeg glømmer aldri de gode julekakene som ho mamma bakte.

Uansett hvordan vi hadde det som unger og hvordan det ellers var, så har jeg aldri kunnet tenke meg en annen barndom og oppvekst enn den jeg hadde og fikk ved Vatnet og på Veimo i Evenesmark.

Om namnet "Fimbul"

Baksidebilde: Faksimile av Fimbul nr 1

av Terje Bautz

Ordet Fimbul som er valgt som navn på dette småskrift betyr stor eller mektig og finnes i Eddas Voluspaa, vers 60 i sammensetning med ordet ty-tul for gud. Storguden som nevnes tolkes som regel som Odin. Bedre kjent for de fleste er vel ordet Fimbul fra begrepet "Fimbulvinter" for den lange, harde vinteren. Begrepet er i nyere tid udødeliggjort av Sigbjørn Hølmebakk i boken som ble filmatisert under tittelen "brent jord". Boken og filmen henter sin handling fra evakueringen av Finnmark.
Sagnet om Fimbulvinteren stammer sannsynligvis fra den klimatiske katastrofe omkring 500 før Kristus. Da sank gjennomsnittstemperaturen flere grader over kort tid og gjorde definitivt slutt på varmetiden. Da de overlevende omsider fikk konstituert seg var livet annerledes enn før. Sterkere utnytting av fangst- og fiskemulighetene sammen med flytting til de luneste stedene og et utstrakt samvirke, har gitt muligheter til å overleve inntil virkelig gårdsdrift ble mulig i Norge. Kårene må ha vært ytterst vanskelige på denne tida. Med jernet kommer revolusjonen. Det ble en dyptgripende endring i livsvilkåra.

Redaksjonen

Aslaug Olsen
Ole Parten
Kjell Asbjørn Pedersen
Asbjørn Pettersen
Kjellaug Kulbotten
Svein Dahlseng
Morten Hansen