Kjeldearkiv:Fimbul nr 4 - 1978

Fimbul er et småskrift fra Evenes bygdeboknemnd.

Forsidebilde: Tegning av Birger Gulljord.

St. Hans

av Borghild Blix-Aune, diktet er også gjengitt i Fimbul nr 12 og Fimbul nr 32

Sankthans, du vekker en lengsel så stor, til barndomsbygda i nord. Hvor natten og dagen er tindrende klar, blant Nord-Norges fjeller og skar. Jeg synes jeg ser den blomstrende hegg, hver en sti, hver en rislende bekk. Og Niingsfjelltoppen seg strekker mot sky med solgull i morgenens gry. I tanker jeg lytter til Rognåens sus, til Kvitfossens mektige brus. Og Tverrelven rolig gjør sine slyng, dypt nede blant mose og lyng.

Snart luer det bål i fra nut og fra tind. Det fanger det fanger mitt sinn. Og leiken går lystig på blomstrende vang. Midtsommer med latter og sang. Bogen i Ofoten, fjern du er, den bygda som jeg har så kjær. Kunne jeg nå deg og være din gjest, når du samles til midtsommerfest!

Et dikt av Borghild Blix-Aune.
Hun reiste bort i ung alder og det skulle gå 18 år før hun fikk se sin barndoms bygd igjen.

Fra nemnda

av K. A. Pedersen
Vi bringer med dette - noe - fosinket - et nytt nr av "Fimbul". Når folk flest tenker på bygdeboknemnder tenker de ofte på eldre folk som sitter og blar i gamle gulnede og støvete papirer.
Det er nok riktig at blaing i slike papirer må til, men bygdehistorie burde være noe som engasjerer alle.
Nemnda fant det derfor på sin plass å få en brei kontakt med folket i bygda, og ville prøve dette gjennom "Fimbul": Det har da også bragt resultater. Spesielt fint har det vært med den kontakten vi har fått med utflyttede Evenesværinger. De fleste har noe å fortelle fra gamle dager, og det er nettopp fortellingene som er så viktig å få samlet nå. Det som er nedskrevet i gamle, gulnede og støvete dokumenter har vi jo.
Derimot er fortellingene som har gått på folkemunne nå i ferd med å forsvinne for godt, og vi må få dette nedskrevet snarest. Selv om fortellingene mange ganger bygger på sagn, legender og delvis overdrivelser, så forteller de i hvert fall indirekte noe viktig: Nemlig noe om folkelynnet, folkelivet, hva man trodde på, osv - og sammenlagt burde historiene, fortellingene gi oss et bra bilde av livet i bygda den gang.
Vi har fått mange kommentarer til de fortellingene vi tidligere har offentliggjort, også rettelser til ting som har vært direkte gale. Slike henvendelser tar vi imot med takk, for det er umulig for oss fem i nemnda å kunne kontrollere om alt er helt riktig. Det er det DERE I BYGDA SOM HUSKER som kan gjøre.
Det var da også hensikten med "Fimbul". Dermed kan bakgrunnsstoffet til den fremtidige bygdeboka bli så riktig som mulig.
Derfor: Fortsett å skrive til oss, gi oss fortellinger, og sist, men ikke minst: Kommenter og rett det som dere mener er galt eller satt i gal sammenheng.

Riksforsamlingens forhandlinger

Tillægsdel: Adresser og Fulmagter samt Hovedregister. Utgitt efter offentlig foranstaltning ved cand oceon Tycho C. Jæger.

Til Norges Regent Hans Høyhet Prinz Christian Frederich:

Naadigste Herre! med dybeste Ærefrygt nedlægges herved for deres Høyhet den Bekræftelse, at i underdanigst Efterlevelse af Deres Høyheds allernaadigste Befaling blev, Fredagen den første Julie dette Aar, Almuemændene af Ofotens Præstegield i Saltens Fogderie udi Nordlandene opfordrede at aflægge Deres Eed paa at hævde Norges Selvstendighed og at vove Liv og Blod for samme, hvilken Eed med ægte Fædrelands Sind blev aflagt for den Alvidende Guds Aasyn udi Hans Tempel. I lige underdanigst Efterlevelse af samme Deres Høyheds allernaadigste Befaling strax efter Gudstienesten de tvende Mænd valgte til at møde inden det af Nordlandenes Amtmand bestemte Stæd, for der, samlede med de øvrige Meenigheders Afsendte, at vælge de Mænd, som paa Menighedernes Vegne beskikkes i dybeste Underdanighet at nedlægge for Deres Høyhed den Troskabs Eed, samme haver aflagde. Fra Himlens og Jordens Herre og Konge, med Hierternes ydmygeste Bønner nedbede vi den ømmeste Varetægt at maatte hvile over Deres Høyhed til Velsignelse for os.

Evenes i Ofodens Præstegield den første Julie i 1814.

1. Hans Friderich Allan, Sognepræst til Ofodens Meenigheder
2. Valgmand Statius Jacob Mosling, Sextionsfører ved Kystvernet
3. Peter Agersborg, Handelsmand
4. Johan Hejtmand, Lænsmand
5. Aron Arctander Gabrielsen, Kierke Sanger
6. Valgmand Amund Amundsen, Mædhjelper
7. Erich Larsen Fremnes, Mædhjelper
8. Engvald Christensen
9. Johan Olsen Leros
10. Rasmus Gabrielsen, Seijnæs
11. Jens Jensen, Liland
12. Anders Larsen, Hochvig
13. Per Amundsen, Lilandskar
14. Niels Jensen, Bervig
15. Ole Harr, Trældal
16. Ole Amundsen, Raan-Elv

NB. Nomereringen av underskriftene er foretatt av avskriveren, forar de skulle komme i den orden de er gjentatt i rubriserte verk.

Nordlands Amt, 20de Juni i 1814.

I den Forventning, at det anordnede Ræpresentations Valg for dette Amt muelig kunne foregaae saa betimelig, at Ræpresentanterne herfra kunne møde i Rigsforsamlingen paa Eidsvold inden denne sluttedes, anmodede jeg Provsterne i Amtet den 6te April at meddele mig Underrettning om, hvad tid Valgmændene fra Præstegieldene kunne indfinde sig til Amtsforsamlingen; Hvorpaa de svarede, at deres Møde dertil formeentlig kunde sidst i denne Måned fra de nordligste Præstegjelde og fra de sydliste Deele af Helgeland som de fierneste af Amtets Middelpunkt. Men da jeg forinden disse Efterretninger indløb mig, havde Kundskab om, at Rigsforsamlingens Forhandlinger vare sluttede, og at Forsamlingen altsaa var hævet, formeente jeg det upassende at sammenkalde Valgmændene fra Præstegieldene til nogen Amtsforsamling, siden den da uden Nytte ville foraarsage Landet Bekostninger. Efter de Underretninger jeg har, er den anordnede Bededag her i Amtet nu overalt afholdet, og man skal her ligesom i det sydlige Norge med ægte norsk Brodersind, samdrægtigen have eedfæstet den ellers almindelig herskende Stemning, at ville forsvare og hævde Norges Selvstændighed.

allerunderdanigst
C. Elster

Gamle dager

N. Nilsen forteller fra farfarens tid

Det var dårlig variasjon i kosten til sine tider. Hyse og melk var det folk hadde å "brødfø" seg på, og det var nok av fisk nedenfor Lakså-landet.

Innimellom måtte våre forfedre spe på med høymule, den ble kokt før de spiste den. Syregress var heller ikke uvanlig kost. Det var etter det Nilsen forteller særlig ille fatt mellom 1800 og 1820.

Nilsens morfar - Nils Kristensen - var opprinnelig fra Skjomen, men kom til Sandtorg som gårdsdreng. På gården traff han en dame - "husjomfru" som han giftet seg med. Disse to residerte i Boltåsen. De hadde et stort område til rådighet. Der var snaut, men gress nok. Dyr kunne de fø på gresset, men det var lite brød.

Bjarne Dalhaug

Faren arbeidet en tid i Melkedalen i Ballangen i forbindelse med kraftanleggene i Bjørkåsen gruver. På lørdagskveld gikk de som hørte hjemme i Evenes på ski til Kjeldebotn - rodde så over til Evenes - og gikk hjem til Evenesmarka. Søndag kveld gikk de samme ruta tilbake. Dette var før 1920 en gang.

Faren arbeidet også på Ofotbanen med hest. Han ble bydd banevokterjobb, men foretrakk å drive jordbruk i Evenes. I løpet av de årene han arbeidet på forskjellige anlegg "sleit" han ut 14 - 15 hester.

Bjarne Dalhaug arbeidet også på anlegg. Hans første jobb i industrien, var på Nygaardsanlegget som 18-åring. De hadde temmelig lang arbeidsdag, kjørte fra kl 7 om morgenen til i 2 - 3 tida om ettermiddagen. Hadde et lite opphold og begynte så igjen og holdt på til 10 - 11 tida om kveldene. Hestene var vante til arbeidet og var ikke redde. De fikke ikke grønt for hele sommeren, men spiste havre og tørrfor.

Ole Lakså

Det har vært gruvedrift også på Lakså. I to korte perioder tok folk ut svovelkis ved disse gruvene. Det gikk en tunel fra sjøen mot fjøsen til Løknes. Det var vist litt gull også sammen med kisen. Gruvene var bare i drift i 14 - 16 måneder, så gikk eierne konkurs. Det var bare handboring i disse gruvene.
"Engelskmann" f eks var når boret ble holdt rett oppover. "Stjernekikkert" het det når boret ble holdt på skrå, og "Ligger" ble det kalt når boret ble slått nogenlunde vannrett.


I 1860-årene ble Lakså eid av kirka. Men ble solgt til tre:
Peder Haldorsen var en av kjøperne,
Ole Olsen (far til Oluf Nergård) kjøpte noe og
Hans Tomassen var tredje kjøper. Disse tre høstet felles.
Hans Tomassen kom opprinnelig fra Strand.

Hjelp!

Vi trenger mer stoff fra Evenesmark - Forra - Lenvikmark!
Kontakt oss!
B.B.N.

Rogndalsturen

av lærer Petter Steinmo

O, hør min venn hvad jeg nu vil si deg vil du en sommerdag være med meg inn gjennom skogen som er så pen med bjerkeduften så frisk og ren. Først går vi inn over Kvilarberget og inn på Orvolden der er så herligt de fire hus mellom skogen grønn og Orvoldsletten som er så skjønn. Og lenger inne er Stromobakken den hvide kongsvei den er så vakker vi står og ser, thi der er ratt der ligger vannet så speileklart. Vi setter oss borti bakkehellet og ser bortover mot Bergvikfjellet som reiser seg i fra vannet opp bekledt med skog ifra fot til topp. Og opp med Vassbotn som vi kaller hvor Kvitforsen ned i vannet faller der er så pent at det kan du tro jeg skulle gjerne deroppe bo.	Men så fortsetter vår gang innover mens alt omkring oss sin skaper lover thi alt er kledt som i søndagspryd med fuglesang og med elvelyd. Der innom Tverrelven er en slette som jo bær Fløymyrens navn med rette den ligger under det bratte Fløy hvis steile høyde oss synes drøy. Her kan vi Rognåens toner høre som nesten lokkende når vårt øre men når du kommer litt lenger inn den nesten giver en skrekk i sind. Nu, hvilken vei vil du vi skal tage ei heller her kan vi skille lage at her er nok til vårt gavn thi her er Glugsteinans rette navn. Den øvre veien vi begge taker skjønt hvepsen mangen gang ofte plager men nu idag det er solskinnsvær man sier hvepsen er ei så svær.	Her har vi meget av fuglesangen og nedenunder oss fosseklangen, vi uvilkårlig må stanse, thi en så fortryllende harmoni. Ei denne vei jeg så snart forglemmer thi barndomsminnene her jeg gjemmer hvor kreaturene jeg jag frem og blæste i lur så det hørtes hjem. Men opp på Strupen vi nu er kommen her står vi stille med hånd i lommen av blott forundring hva vi ser her vi nyter synet med stumt begjær. Her har vi Rogndalen for vårt øye og rundt om fjellene nokså høye vi merker Niingens høye topp der stander mektig som dalens Drott. Der ligger vannet så tyst og stille som om det alltid deg sige ville her inne ligger jeg ganske gjemt i ensomheten, dog ei forglemt.

Kokkglunten som ble jægteskipper

av Kornelius Korneliussen

Hans Johnsen var født og oppvokst på Ramnes. Som ungutt ble han kokk ombord i bygdefarjekten under tyske skipper Lambert Skrøder. En sommer hadde de vært sørafor og kom inn Ofotfjorden. På Skarstad-flaget ble de liggende i stilla. Det var en søndagsmorgen, og folket hjemme i bygda hadde alt ventet bygdefareren hjem igjen. Søndagsmorgenen da bygdefolket dro til kirken på Evenes, kunne de se jekta ute i fjorden. "Der har vi Bygdefareren" sa de alle.

Ut på kvelden røk det imidlertid opp til en voldsom nordavindskuling. (Etter hva jeg forstod var kirkefolket kommet hjem). Jekta kom ikke og var ikke å se noe steds. Folket ble engstelig for at jekta ikke hadde klart det. Så "manna" de seg på en fembøring fra Liland og seilte utover bare med en liten lappe av seilet, for å lete etter jekta. De fant den i god behold tørnet på Mærvika, ei lita vik øst om Skarstad. De bordet jekta og gikk ombord. De spurte om skipperen virkelig var kjent i området og kunne ta seg opp hit. "Nei", svarte skipperen, "det har kokkglunten gjort". Så lo de og spurte om glunten virkelig våga å lose imot "le"-land i et slikt vær. "Ja", svara han, "jeg har mang en gang lagt her og stokke Ku-fesk, så jeg visste hvor jeg skulle tørne".

Utpå vinteren ble Lamber Skrøder, skipperen, dårlig og lå på Liland. Det led utover vinteren, mot den tid at man skulle ruste Bygdefareren ut på Bergenstur igjen. Skipperen var fremdeles så dårlig at han ikke kunne klare å ta turen. Man begynte å rådslå om hvem man skulle få til å føre jekta. De spurte Skrøder om hvem han mente de skulle ta, og den beste han visste av. "Ta Hans Johnsen, kokkglunten", svarte skipperen, og dermed ble han fører på Bygdefarjekta. Da så siden Hans Johnsen giftet seg på Liland og fikk en sønn, kalte de han Lambert, etter sin skipper. Således kom Lambert-navnet inn, ifølge min morfar Johan Lambertsen.

Om sønnen til Hans Johnsen, Lambert Hansens oppvekst, og hvor han var oppvokst, vet jeg ikke. Han ble gift i 25-årsalderen med Anne Johnsdatter fra Forra og kom flyttende til Strand i mai 1809 og bosatte seg på Steinmo som da lå på bygsel. De hadde i alt 5 barn, Johan, Ingebrikt, Berret, Hans og en pike som døde som barn. Hans Lambertsen satte livet til i Lofoten, og så var de tre barn igjen. Johan Lambertsen, min morfar, overtok gården og ble boende på Strand. Ingebrikt ble gift og bosatte seg i Forra. Berret ble også gift og bosatt i Forra.

Kjæresteri og revejakt

Tegning av Birger Gulljord.

Tegning av Birger Gulljord.

av J. A. Johnsen

En stjerneklar måneskinnskveld - var vi noen jenter og gutter som skulle følge en jente fra Lilandskar hjem. Hun og jeg gikk vel en 70 - 80 meter foran de andre. Plutselig ser jeg en rev ligge midt i veien - jeg trodde den lå å sov. Jeg fant en høvelig kjepp og lurte mig forsiktig hen til reven og ga den et kraftig slag i hodet, men den rørte sig ikke. Jeg tok den opp og fant at den var stivfrossen, og dette gjorde mig nokså flau, den hadde spist gift (fant jeg senere ut). Når de andre rakk fram til mig og reven, - fikk høre at jeg hadde jaktet på en stendød rev måtte jeg døye adskillig hånlatter.

Jeg tok imidlertid reven med mig og regnet med et pent lite utbytte, jeg hadde tenkt at jeg skulle ha fått kjøpt mig et nytt par ski, med det stod i penger - og her dumper pengene så å si rett i hendene på mig.

Men så hendte det sørgelige. Mannen som hadde lagt ut gift hadde fått høre om reven jeg hadde, han kom å gjorde krav på reven som var hans. Jeg strittet i mot da jeg nødig ville gi slipp på min fangst, men far mente jeg burde gi han reven. Det var med gråten i halsen jeg lot den gå - for dermed good-bye nye ski.

Når de andre guttene fikk høre hvorledes det hadde gått mig med reven, fikk de riktig vann på mølla og jeg stod der med skammen. I mitt stille sind forpliktet jeg mig på at jeg aldri mere skulle gå på revejakt, enten de var døde eller levende - og det har jeg til dato holdt.

J. A. Johnsen er født og oppvokst på Liland, men er nå bosatt i Mandal.

Småviltjakt og ulvespor

Tegning av Birger Gulljord.

fortalt av J. A. Johnsen

Det var senhøsten rundt 1910 dette hendte.

En venn av meg - en aktiv småviltjeger, jaktet i traktene mellom Laksåvatnet og Dragvikfjellene uten hund.

Under innsanking av sauene litt tidligere på høsten var der sett ulvespor i nysneen, der var til og med funnet to drepte sauer - formodentlig drept og halvspist av ulv.

En jaktdag kom angjeldende rent tilfeldig over friske ulvespor, han fulgte sporene i nokså kupert terreng mot en fjellknaus - her hadde ulven stoppet og tråkket litt, formodentlig hadde den fått teften av jegeren. Sporene fortsatte rundt fjellknausen og jegeren fulgte i sporene, tilslutt kom han frem til sine egne spor - som var overtråkket av ulvespor, da var det gått ca 20 minutter, men ingen ulv var å se. Ulven hadde formodentlig satt opp farten og stukket av og jegeren stod igjen med lang nese. Han skjønte at det ikke nyttet å gå lengere uten hund. Han konsentrerte seg om småviltjakten - ryper var det nok av men meget sky, men resultatet av dagens fangst blev 8 ryper og en hare.

I mine barndomsdager hørte vi ofte om ulvespor - dengang beitet reinlappene reinen i fjelltraktene rundt der. Vi var til og med på besøk i lappeleiren ved Sirivannene bak Osmark. Reinlappene er svært glad i brennevin - de spurte oss om vi ikke kunne skaffe dem en flaske eller to, men det kunne vi selvfølgelig ikke.

Bygdeboknemnda

Kjell A. Pedersen (form)
Harald Lambertsen
Barbro Zylla
Odd Mortensen
Eva Svendsen

Turid S. Leiros og Terje Bautz har flyttet fra bygda. Vi takker for samarbeidet!