Kjeldearkiv:Lærer Kjell Fremstad
Lærer Kjell Fremstad (født 24.02.1899, død 29. desember 1977) kom til Vindingstad skole i Vardal kommune utenfor Gjøvik høsten 1946. Han hadde da fått ett års utsettelse med å tiltre fordi leiligheten i lærerboligen ikke var ferdig. Den var fremdeles ikke innflytningsklar ved skolestart denne høsten. Derfor bodde han til leie hos Harald og Julie Slettum på Fruseth gård det første halve året. I mars 1947 kom familien etter. Sammen med kona Astrid og tre barn, Dagfinn, Reidunn og Turid, flyttet han inn i søndre del av lærerboligen. Den hadde nå fått tilbygg med inngang, trappeoppgang og bad, på deling med den andre leiligheten i huset.
Dattera Reidunn Ødegaard (født 1940) forteller i denne artikkelen om farens virke på Vindingstad. Beretningen er en noe omarbeidet versjon av hennes egen artikkel i boka "Da klokka klang. Grunnskolen 250 år., utgitt av Gjøvik historielag i 1989.
Lærer ved Vindingstad skole
Kjell Fremstad kom fra Fagernes skole i Ringsaker, ca. 8 km nord for Moelv. Der hadde han undervist i storskolen, og det var tilsvarende post han nå hadde fått på Vindingstad. Kanskje var det å komme seg over på «rette sida» av Mjøsa igjen, som telte. Han var jo født og oppvokst på småbruket Fremstad på Biri. Kanskje var det de gode mulighetene for skolegang for barna, som allerede da fantes i Gjøvik, som veide tyngst i vektskåla. Det var i alle fall ikke uten nøye overveielse de brøt opp fra forholdsvis nybygd hus i Næroset.
I 1946 hadde Vindingstad skole 3 1/2 undervisningsstilling: 2 lærere og 1 1/2 lærerinne. Far underviste i storskolen og holdt til i 2. etg. på østenden av skolebygget. Ettersom han også var utdannet organist, fikk han tildelt skolens harmonium på sin skolesal. Alle vi tre ungene hadde far som lærer i tur og orden, og jeg husker med glede livet i Fremstad-salen. Ved døra sto en stor «rundbrenner» som vaktmesteren fyrte opp i tidlig om morgenen, og som vi måtte «legge innpå att» utover dagen. På en forhøyning foran den svartmalte tavla sto orgel, skrivepult (som vi kalte kateter) og et skap som inneholdt en liten kasse med 12 blekkhus, skolesparekassa fra Vardal sparebank og et glass joddtabletter som vi fikk en hver av, på lørdager før vi gikk hjem.
Apropos hjem: Vi bodde så å si på skoleplassen. Det var bare en forstøtningsmur mellom lærerboligen og skolens lekeplass. Derfor gikk vi bestandig hjem i spisefriminuttet sammen med far og spiste formiddagsmat. Mor hadde bestandig et fat med brødskiver klart. Når undervisningen skulle begynne igjen, ringte en av lærerne med messingklokka som var montert på veggen ved inngangsdøra. Da stilte vi opp, hver klasse på sin plass, og måtte stå helt stille på rett rekke, før vi slapp inn.
På Vindingstad var det skolehage den tida. Lærerne skiftet på å ha ansvaret for den. De som bodde på gard, hadde ofte grønnsakfeltet sitt hjemme. Jeg var noen ganger med far rundt når karakter for avlinga skulle settes. Far var flink med hagestell. Vi hadde stor frukt- og bærhage bak lærerboligen og dessuten «skolejord» bak låven. Vi hadde hønsehus med plass til 20 høner. De spankulerte på en lang hønsestige fra vinduet, rundt hjørnet ved skoleutedoen og ut i «høngar`n». Hønene la nok egg til at mor kunne selge til naboer i Vindingstadbakken. Om sommeren sto far og vi ungene på torget på Gjøvik og solgte jordbær og bringebær. Mange gjøvikensere husker godt far på sin svarte Diamant herresykkel, med sykkelklyper på buksebeina og svart alpelue på vei til by`n - ofte med bærkasser på bagasjebrettet. Disse ekstra kronene kom godt med, særlig når en av oss ungene skulle konfirmeres. Lærerlønna var ikke mye å skryte av. Far var dessuten førstelærer, og for den jobben hadde han 100 kroner ekstra i lønn pr. år, pluss fri telefon. Vi hadde den øverste telefonen i Vindingstadbakken, så vi ungene «flaug» med telefonbeskjeder til naboene oppover. I førstningen delte vi nummer med Lundes, så vi måtte «sveive to ganger» når vi skulle ringe.
Til å begynne med hadde far sløydundervisning - og hadde svært godt håndlag med det. Men så ansatte Vardal egen ambulerende sløydlærer, så da ble det bare å snekre til eget bruk i bua i uthuset. Ved siden av snekkerbua hadde vi vedskåle. Hver høst leide far kappsag og kappet og kløyvde en langvedfavn så vi hadde å brenne om vinteren. Det var vedovner i alle rom i leiligheten. I 2. etg. var det ekstra høyt under taket, for der hadde det vært skolesal før, så det trengtes mye ved.
Far var ofte sensor i norsk for avgangsklassene ved skolene i Vardal. Han hadde studert norsk ved lærerhøyskolen i Trondheim og la stor vekt på grammatikk og analyse. Vardalslærerne var sensorer for hverandres klasser, og det ble også eksaminert i muntlige fag i samlet klasse. Da var mor i sving med bevertningen. Både kaffe og middag skulle til. Det var en egen høytid over disse dagene.
Far var glad i sang og musikk. Han lærte elevene sine mange uvanlige sanger og holdt seg slett ikke bare til Mats Bergs skolesangbok. Jeg husker vi sang Kjerulfs romanser, og øvde stemmebruk med stort alvor. Far dirigerte Fredheim-koret den gangen, og kunne sine ting. Jeg husker at han ofte var på dirigentkurs noen dager om sommeren. Siden var han mangeårig medlem i koret Jubilate under lærer Moes taktstokk.
Vardal hadde egen vikarkasse for lærere på denne tida. Alle betalte inn 2% av lønna, og dette skulle gå til innleid vikar. Når vikarkassa var tom, måtte elevene få fri. Læreren måtte «skole det inn» seinere, f.eks. i sommerferien. Far var glad i fysisk aktivitet og likte godt å gå turer både på ski og på beina. På skolen drev han gymnastikk med elevene og holdt prøver til idrettsmerket. Om vinteren hadde vi klasseromsgymnastikk hvor vi tok av oss beksømstøvlene og strikkegenseren og gjorde øvelser som far viste oss fra kateteret. En gang fikk vi ei ny jente i klassa, som kunne gå ned i bro. Det hadde hun lært på Turner`n i Tønsberg, der hun kom fra. Vi var runde i øynene av forundring over slike kunststykker.
I 1967 flyttet mor og far tilbake til huset sitt i Næroset. Far hadde gått av med pensjon og tok fatt på omfattende oppussing av både hus og hage. Det trengtes. Eiendommen Haugli, gnr 335 bnr 5/12 hadde vært bortleid i de 21 årene familien bodde på Vindingstad. Far fikk tilbake organiststillingen i Åsmarken kapell, som han hadde forlatt 21 år tidligere, og fungerte også som vikar i Brøttum og Ringsaker kirker på sine eldre dager. Han hadde også noen korte vikariater som lærer ved sin gamle skole i Næroset. Da han ble syk og ikke lenger maktet så mye, kortet han tiden med lesing av mange slag. Han var godt inne i etikk og livssyn og leste religionshistorie og filosofi. Han var også en ivrig botaniker og hygget seg ofte med planteliv og Flora`n sammen med barnebarna. Da han ikke lenger greide å gå ut, satt han ofte ved vinduet og så ut på naturen. «Det er mye pent å sjå på», sa han da. «Det er moro å følge med på det som veks.» Far døde 5. juledag 1977. Han var da nesten 79 år gammel.