Kjeldearkiv:Lærer Kjell Fremstad

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Lærer Fremstad bak kateteret i Fremstad-salen. Han brukte alltid skolefrakk. Det var vanlig arbeidsantrekk for lærere helt fram til slutten av 60-tallet. Kvinnelige lærere, lærerinnene, hadde ofte 3/4-langt skoleforkle med knyttebelte. (Bilde fra privat album.)

Lærer Kjell Fremstad (født 24. februar 1899, død 29. desember 1977) kom til Vindingstad skole i Vardal kommune utenfor Gjøvik høsten 1946. Han hadde da fått ett års utsettelse med å tiltre fordi leiligheten i lærerboligen ikke var ferdig. Den var fremdeles ikke innflytningsklar ved skolestart denne høsten. Derfor bodde han til leie hos Harald og Julie Slettum på Fruseth gård det første halve året. I mars 1947 kom familien etter. Sammen med kona Astrid og tre barn, Dagfinn, Reidunn og Turid, flyttet han inn i søndre del av lærerboligen. Den hadde nå fått tilbygg med inngang, trappeoppgang og bad, på deling med den andre leiligheten i huset.

Reidunn Ødegaard, eldste datter (født 5. januar 1940), forteller i denne artikkelen om farens virke på Vindingstad. Beretningen er en noe omarbeidet og utvidet versjon av hennes egen artikkel i boka Da klokka klang. Grunnskolen 250 år, utgitt av Gjøvik historielag i 1989.

Lærer ved Vindingstad skole

Kjell Fremstad kom fra Fagernes skole i Ringsaker, ca. 8 km nord for Moelv. Der hadde han undervist i storskolen, og det var tilsvarende post han nå hadde fått på Vindingstad. Kanskje var det å komme seg over på «rette sida» av Mjøsa igjen, som telte. Han var jo født og oppvokst på småbruket Fremstad på Biri. Kanskje var det de gode mulighetene for skolegang for barna, som allerede da fantes i Gjøvik, som veide tyngst i vektskåla. Det var i alle fall ikke uten nøye overveielse de brøt opp fra forholdsvis nybygd hus i Næroset.

I 1946 hadde Vindingstad skole 3 1/2 undervisningsstilling: 2 lærere og 1 1/2 lærerinne. Far underviste i storskolen og holdt til i 2. etg. på østenden av skolebygget. Ettersom han også var utdannet organist, fikk han tildelt skolens harmonium på sin skolesal. (Far hadde gått og spilt hos domorganist Arild Sandvold i Oslo en hel vinter. Etterpå kjøpte han et lite kirkeorgel fra orgelfabrikken i Snertingdal. Da han giftet seg, ble orgelet byttet inn i et svartlakkert Schimmel piano.) Alle vi tre ungene hadde far som lærer i tur og orden, og jeg husker med glede livet i Fremstad-salen. Ved døra sto en stor søyleformet vedovn, en «rundbrenner», som vaktmesteren fyrte opp i tidlig om morgenen, og som dagens «ordensmann» måtte «legge innpå att» utover dagen. På en forhøyning foran den svartmalte tavla sto orgel, skrivepult (som vi kalte kateter) og et skap som inneholdt en liten kasse med 12 blekkhus (et til hver 2-mannspult), skolesparekassa fra Vardals Sparebank og et glass jodtabletter som vi fikk en hver av, på lørdager før vi gikk hjem. Tablettene var litt store og avlange på form, og var så gode på smak! - for de var tilsatt kakao. Skapet inneholdt også litt utstyr for kjemi- og fysikkundervisning, og på skaptoppen sto en modell som viste månens gang rundt jorda og begges gang rundt sola. Når vi sveivde på ei lita sveiv på modellen, satte hele systemet seg i bevegelse.

Lærerboligen ved Vindingstad skole, våren 1947. Reidunn på mors sykkel. Ungene i Vindingstadbakken pleide å samles på skoleplassen etter skoletid og i helgene. Da syklet vi, slo rotte, hyppet pinne og lekte sisten. (Bilde fra privat album.)
Vi bodde så å si på skoleplassen. Det var bare en forstøtningsmur mellom lærerboligen og skolens lekeplass. Derfor gikk vi hjem i spisefriminuttet sammen med far og spiste formiddagsmat. Mor hadde alltid et fat med brødskiver og en mugge melk klart i «matskåpet». Når undervisningen skulle begynne igjen, ringte inspeksjonshavende lærer med messingklokka som var montert på veggen ved inngangsdøra på skolen. Da stilte vi opp, hver klasse på sin plass, guttene forrest; og måtte stå helt stille på rett rekke, før vi slapp inn.

Skolehage, sløyd og sang

På Vindingstad var det «skolehage» for elevene den tida. Lærerne skiftet på å ha ansvaret for den. De som bodde på gard, hadde ofte grønnsakfeltet sitt hjemme. Jeg var noen ganger med far rundt når karakter for avlinga skulle settes. Far var flink i hagestell. Vi hadde stor frukt-, bær- og grønnsakhage bak lærerboligen og dessuten «skolejord» bak låven, der far dyrket poteter og korn. Til vår leilighet hørte hønsehus med plass til 20 høner. Min høne het Bodil, hadde brune fjær og la brune egg, men de fleste var hvite italienere. Hønene spankulerte på en lang, nettingoverbygd hønsestige fra vinduet i låvebygningen, rundt hjørnet ved skoledoen og ut i «høngar`n». Hønene la nok egg til at mor kunne selge til naboer i Vindingstadbakken. Om sommeren sto far og vi ungene på torget på Gjøvik og solgte jordbær og bringebær. Mange gjøvikensere husker godt far på sin svarte Diamant herresykkel, med sykkelklyper på buksebeina, anorakk og svart alpelue på vei til by`n - ofte med bærkasser på bagasjebrettet. Disse ekstra kronene kom godt med, særlig når en av oss ungene skulle konfirmeres. Lærerlønna var ikke mye å skryte av. Far hadde stilling som førstelærer (den tidas rektor) og for den jobben hadde han 100 kroner ekstra i lønn pr. år, pluss fri telefon. Vi hadde den øverste telefonen i Vindingstadbakken, så vi ungene «flaug» med telefonbeskjeder til naboene oppover. I førstningen delte vi nummer med Lundes på Søndre Rambekk gård, så vi måtte «sveive to ganger» på telefonapparatet når vi skulle ringe.

Til å begynne med hadde far sløydundervisning. Han hadde svært godt håndlag og også utdanning i faget. Men så ansatte Vardal egen ambulerende sløydlærer, lærer Steinsrud, så da ble det bare å snekre til eget bruk i bua i uthuset. Turid og jeg fikk fine nattbord som far hadde laget, og en «puff» med blomstrete trekk på det stoppede lokket, til å ha sokker og strømper i. Ved siden av snekkerbua hadde vi vedskåle. Hver sommer leide far kappsag av Nereng`en og kappet og kløyvde en langvedfavn så vi hadde å brenne om vinteren. Det var vedovner i alle rom i leiligheten. I 2. etg. var det ekstra høyt under taket, for der hadde det vært skolesal før, så det trengtes mye ved. Om høsten var skålen propp full av sirlige vedstabler (vedlag) med lufterom mellom. Ofte var det vi ungene som ble sendt ut i vinterkulda for å fylle vedmeisen og bære inn ved. Til jul var det viktig at det var båret inn rikelig med ved til alle ovner, for i høytiden skulle det arbeides så lite som mulig. Da var det tid for penklær, selskapelighet, fritid og Kinasjakk.

Lærer Fremstads klasse, 1952. Foran fra venstre: Marit Andersgård, Reidunn Fremstad, Birgit Lindstad, Aud Hansen. 2. rekke: Mary Aurlund, Svein Lillevik, Nils Otto Myrli. 3. rekke: Reidun Sørli, Agnes Nordhagen, Svein Erik Kristiansen, lærer Fremstad. Bak: Asbjørn Trogstad, Hans Lium. (Bilde fra privat album.)
Far var ofte sensor i norsk for avgangsklassene ved skolene i Vardal. Han hadde studert norsk ved lærerhøyskolen i Trondheim ettet fullført lærerutdanning ved Hamar lærerskole, og la stor vekt på grammatikk og analyse. Vardalslærerne var sensorer for hverandres klasser, og det ble også eksaminert i muntlige fag i samlet klasse. Da var mor i sving med bevertningen. Både kaffe og middag skulle til. Det var en egen høytid over disse dagene. Da var det dekket i spisestuen (som vi kalte kammerset) til far og sensoren.

Far var glad i sang og musikk. Han lærte elevene sine mange sanger som ikke var vanlig til skolebruk, og holdt seg slett ikke bare til Mads Berg: Skolens sangbok. (I min tid som elev var boka blå med en hvit fugletegning utenpå.) Vi sang bl.a. Kjerulfs romanser og øvde stemmebruk med stort alvor. Far dirigerte Fredheim-koret den gangen, og hadde et vidt repertoar. Jeg husker at han var på dirigentkurs en ukes tid i sommerferiene. Siden var han mangeårig medlem i koret Jubilate under lærer Moes taktstokk.

Vardal hadde egen vikarkasse for lærere på denne tida. Alle lærerne betalte inn 2 % av lønna, og dette skulle gå til innleid vikar. Når vikarkassa var tom, fikk elevene fri. Læreren måtte «skole det inn» seinere, f.eks. i begynnelsen av sommerferien. Far var glad i fysisk aktivitet og likte godt å gå turer i skog og mark både på ski og på beina. På skolen drev han gymnastikk med elevene og holdt prøver til idrettsmerket. Om vinteren hadde vi klasseromsgymnastikk hvor vi tok av oss beksømstøvlene og strikkegenseren og gjorde øvelser som far viste oss fra kateteret. En gang fikk vi ei ny jente i klassa, som kunne gå ned i bro og i spagaten. Det hadde hun lært på Turner`n i Tønsberg, der hun kom fra. Vi var runde i øynene av forundring over slike kunststykker.

Tilbake til Næroset

Sommeren 1967 flyttet mor og far tilbake til huset sitt i Næroset. Far hadde gått av med pensjon og tok fatt på omfattende opprustning av både hus og hage. Det trengtes. Eiendommen Haugli (gnr. 335, bnr. 5/12) hadde vært bortleid i de 21 årene familien bodde på Vindingstad. Far fikk tilbake organiststillingen i Åsmarken kapell (nå Åsmarka kirke), som han hadde forlatt 21 år tidligere, og fungerte også som organistvikar i Brøttum og Ringsaker kirker på sine eldre dager. Han hadde og noen korte vikariater som lærer ved sin gamle skole i Næroset. Da helsen sviktet og han ikke lenger maktet så mye, kortet han tiden med lesing av mange slag. Han var godt inne i etikk og livssyn og leste religionshistorie og filosofi. Han var også en ivrig botaniker og hygget seg ofte med planteliv og Flora`n sammen med barnebarna. Norsk dyre- og fugleliv var og et interesseområde. Det bar bokhyllene preg av. I stua var det en egen hylleseksjon for platespiller og LP-plater; mest orgelmusikk, særlig Bach. Da han ikke lenger greide å gå ut, satt han ofte ved vinduet og så ut på naturen. «Det er mye pent å sjå på», sa han da. «Det er moro å følgje med på det som veks.» Far døde 5.dag jul 1977. Han var da nærmere 79 år gammel.

Bilder