Kjeldearkiv:Sydal s-lag gjennom skiftende tider

Høgskulen i Volda

HI 110: Lokalhistorie: Øyvind Nagy

Sydal samvirkelag Sydal s-lag, innledning og metode. Sydal s-lag gjennom skiftende tider. Sydal s-lag som bidragsyter i samfunnsbyggingen. Sydal s-lag kildearkiv.

Panorama over Sydalen, sett fra Kleppstadheia ca. 1963-64. I forgrunnen ser vi Sydalspollen, med s-lag(både naust og tyskerbrakke), kai og fiskebåter. Omtrent midt i bildet, langs veien, ligger det nye s-laget. Den store bygningen i høyre billedkant er skolen. Tannlegekontoret ligger like til venstre for skolen. I bakgrunnen i venstre billedkant ser vi Gravermark.

Den første tiden

Hva var bakgrunnen for, og hvem var pådrivere bak samvirkelagets dannelse?

Det er ikke tilgang til noen skriftlige kilder fra oppstartsfasen, - bortsett fra medlemsprotokoll, som går tilbake til 1943. Derfor blir de muntlige kildene ganske sentrale for denne perioden: Bjørnar M. Pedersen er født i 1942, og oppvokst i Sydal. Kåre Odd Larsen er født tidlig på 30-tallet. Også han er oppvokst i Sydal, og meget godt "oppdatert" på forne dager:

På 1940-tallet var Sydal ei bygd der fiske og jordbruk var hovednæringene. På lokalt nivå, kalles området langs Gimsøystraumen for Strauman. Gårdene i dette området hadde fra gammelt av vært nærmere tilknyttet jordbruket enn de mer kjente værene på "innersia" av Lofoten. Sammenliknet med fiske fra Svolvær, Henningsvær og Kabelvåg, var ikke fisket i straumanområdet først og fremst kommersielt, men hadde mer karakter av naturalhusholdning. Finansiering av ny fjøs eller ny motor til skøyta hadde nok likevel høy prioritet når overskuddet var der. Den isolerte beliggenheten gjorde at det var båten og lokalavisen, Lofotposten, som var Sydals kontakt med omverden. Lofotposten kom ut tre ganger i uka, og hadde noen i bygda et ærende i Svolvær/Kabelvåg fikk folk beskjed når en av fiskebåtene skulle i den retningen. Avstanden til disse stedene gjorde også at konkurranseelementet på denne tiden ikke lå mellom Strauman og Svolvær/Kabelvåg, men snarere innad i Strauman. Dette resulterte i at Gravermark ble regnet som Sydals rival, selv om de to bygdene hadde samme gårdsnummer.

S-laget kom i stand på initiativ fra lokale personer, som var aktive i arbeiderbevegelsen. Opprettelsen av s-laget var i utgangspunktet et politisk utspill fra lokale ildsjeler. To av disse, som begge var fiskere, var Simon Solberg og Birger Pedersen. Simon Solberg ble siden samvirkelagets formann gjennom mange år. Etterhvert fikk laget tilslutning fra de omkringliggende bygdene, og folk kom roende fra hele distiktet for å melde seg inn: Det var ikke veiforbindelse til Sydal på 40-tallet.

Som Gunnar M. Roalkvam er inne på i Tjene hverandre- ikke tjene på andre, var det også vanlig at folk innen disse næringene ofte var nært knyttet til sosialdemokratiet. Med bakgrunn i at dette var et lite bygdesamfunn, kan det nok likevel antas at drivkreftene bak Sydal-lag var mer opptatt av jordnær praktisk selvhjelp, enn av "en tredje vei til sosialisering". Dette i motstning til sosialister i mer industrialiserte strøk, som ofte hadde en klarere politisk agenda i denne sammenheng. Når dette er sagt, kan muligens ønsket om å ta avstand fra radikal sosialistisk retorikk være grunnen til at laget i begynnelsen vegret seg for å gå inn i NKL. Det som imidlertid er sikkert er at pådriverne var bygdas egne folk, som nok var drevet av både idealisme og den lokale dugnadsånden.

Hvilken selskapsform ble valgt?

Foto av de gamle medlemsprotokollene fra Sydal s-lag. Originalene finnes i arkiv.

S-laget ble stiftet som et andelslag (A/L), der bygdefolket skjøt inn kapital. Også i Henningsvær ble det på denne tiden startet et kooperativ etter samme modell. Medlemsprotokollen viser at de 63 som ble medlem i 1943 sto med innskudd fra 60 til 260 kroner. Mange står med 60 kroner, som var minimumsbeløpet. Dette beløpet ble i 1957 økt til kroner 100. Også det lokale vannverket i Sydal ble senere organisert etter samme modell.

Et a/s var ikke en forlokkende ordning i Sydal. Den sterke arbeiderbevegelsen mente denne formen var for kommersiell og kapitalistisk. Laget ble organisert med styre og årsmøte. Etter opprettelsen ble andelslaget liggende på vent i et par år, der det i mellomtiden ble gjort nye innskudd. Samvirkelaget, eller kooperasjonen som det ble kalt, startet aktivt opp med butikkdrift i naustet i 1945. En stund var det også snakk om å danne et innkjøpslag i Sydal, slik som på naboøya, Gimsøy. Hensikten med dette var å kjøpe inn varer til grossistpris, men dette ble ikke noe av for Sydals vedkommende. På Gimsøy derimot, fungerte denne ordningen så godt at det ikke ble dannet s – lag der.

Sydal s-lag hadde en jevn vekst i medlemsmassen: I 1943 var det 63 medlemmer og et innskudd på 5180 kroner jf. protokoll nr.1. I 1967 hadde medlemstallet økt til 94 og innskuddet til kroner 41810, jf. protokoll nr. 2. I 1977 var det 123 medlemmer, og i 1980 hadde medlemstallet økt til hele 126, med et låneinnskudd på 258656 kroner. Denne kapitalen var s-lagets økonomiske ryggrad, der medlemstallet inkluderte 4, 5, 6 og 8 klasse ved Sydal skole, samt ”spareklubben rundtomkring” . Skoleklassene hadde kollektivt medlemskap, der det ble spart til turer og lignende. Medlemsmassen utgjorde en ganske stor prosentvis andel av befolkningen i Sydal/Gravermark, som i 1980 talte 239 mennesker.

Samvirkelagets medlemsmasse var trofast: 49 av de 63 opprinnelige medlemmene fra 1943 var fremdeles medlem i 1967. Som et lysende eksempel, var medlem nr. 1 Birger Pedersen fra Sydal, medlem i hele butikkens ”livsløp”, fra 1943 til 1987 .

Var det behov for nærbutikk?

En staut kar. Birger Pedersen: Medlem nr. 1 og reder/skipper på fiskebåten "Sverre". Her høytidelg fotografert ca. 1970 sammen med sin kone, Mona.

S-laget var ikke den første butikken i Sydal: Før krigen, tilbake til 1931, hadde det vært butikk i et naust nede ved sjøen. Denne ble først drevet av en som het Jørgensen, og kom fra Henningsvær. I 1932, ble denne butikken overtatt av en som het Blokk. Dette var det samme naustlokalet som s-laget senere startet opp i. Det var medlem nr. 1 ved Sydal samvirkelag, Birger Pedersen, som restaurerte og innredet dette naustet i anledning oppstart av s-laget. Fra før av var det både fiskerlag og ungdomslag i bygda, som har tradisjon for dugnadsarbeid. Blant annet hadde de allerede bygd ungdomshus på dugnad. Slikt samarbeid var en forutsetning for i det hele tatt å få til noe i et lite lokalsamfunn.

Etter at den første butikken ble nedlagt (ukjent grunn) var butikken helt borte fra bygda i krigsårene. Dette ble et savn: Nå var folk henvist til å handle hos konkurrenten - i Gravermark.

Mellom Sydal og Gravermark var det hele tiden vei, men på grunn av vanskelige geografiske forhold og strenge vintre uten snøbrøyting, var det i høyeste grad et behov for egen butikk i Sydal. Bare det å komme seg de tre kilometrene til butikken i Gravermark kunne være en utfordring vinterstid. Butikken på Kleppstad lå enda lenger unna, og skulle man i den retningen måtte man ta båt. På 40-tallet var det ikke veiforbindelse inn til Sydal, men Rystad hadde forbindelse med robåt over sydalspollen, så kundegrunnlaget var stort nok. Det at mannfolkene var mye borte på fiske, gjorde også sitt til at det kunne være et slit for kvinner og barn å gjøre daglige innkjøp når butikken lå såpass langt borte. Spesielt minnes Bjørnar hvor tungt det var å bære hjem parafin til lampene. Strømmen kom jo til bygda først i 1957.

Etter at det på 50-tallet kom veiforbindelse til Sydal ble det litt enklere, men veien pleide ikke å bli brøytet før langt på vinter. Fram til midten av 50-tallet var det jo bare to (laste)biler i distriktet: en i Gravermark, og en i Sydal. Som antydet, ble driften startet i et naust i 1945. Før oppstarten måtte naustet restaureres, fordi det var vindskjevt. Nye støttepilarer ble forskalet med tomme oljefat. Det var medlem nr. 1, Birger Pedersen som stod for den jobben. Lokaliteten var sentral og strategisk riktig, idet det var båten som var kommunikasjonsmiddel nummer en på denne tiden. Naustlokalet fra 1945, ble en midlertidig og kortvarig løsning, og i 1946 ble butikken flyttet over i en ”tyskerbrakke” som bygdefolket hentet i deler oppe ved Tjeldsund, like sør for Harstad. Denne brakka ble også plassert nede ved sjøen, side om side med det opprinnelige naustlokalet. Man fikk nå mer plass, idet tyskerbrakka var større enn naustet. Herfra ble butikken drevet fra ca. 1946 til 1963.

Samvirkelaget fikk stor betydning for bygda, og folk støttet opp. Daliglivet ble enklere etter at butikken kom, og bygda fikk sin egen samlingsplass. Lokalpatriotismen var sterk i første halvdel av 1900-tallet: Etter at Sydal fikk sin egen butikk, ble det nærmest regnet som et svik å handle i Gravermark.

Fornyelsesprosessen i Sydal på 50- og 60- tallet.

Sydal var gjennom en fornyelsesprosess fra 1956 – 63: I 1956 sto ny skole ferdig . Den ble oppført av firmaet Brødrene Abrahamsen fra Kabelvåg, til budsjettert pris på 350000 kroner. I løpet av 1961 var også den nye tannklinikken ferdigbygd. Som om ikke dette var nok, sto det nye s-laget ferdig i 1963. I 1963 kom det også eget legekontor i Gravermark. Her kan vi legge til at bygda også hadde fått elektrisk strøm fra Kvitfossen i 1957. Strømleveransen ble ytterligere stabilisert fra 1960, med "sekundærstasjon" og strøm fra Innset i Bardu. Dette må med andre ord ha vært en ganske revolusjonerende periode for Sydal!

Denne utviklingen hadde kanskje sammenheng med Utbyggingsfondets Nord-Norgeplan. Planen ble vedtatt i februar 1952, og programmet skulle gjelde fram til 1960.Planen ble gjennomført i rykk og napp i landsdelen i årene som fulgte. Et av formålene med planen var å heve velstandsnivået i Nord-Norge ved å besørge utbygging av veier, kraftverk og annen infrastruktur. Det var her også snakk om havner, boliger, skole og lignende. Einar Gerhardsen sa i stortinget dette om Nord-Norgeplanen:

Skal en med noen enkle ord prøve å karakterisere ideen med utbyggingsprogrammet, må det være at de som bor i Nord-Norge, så langt råd er, skal få det samme startgrunnlag som befolkningen i landet ellers.

Det framgår ikke av s-lagets søknadspapirer i forbindelse med nybygget, at det ble søkt om midler fra fondet. Da det dessvere ikke er tilgang til sikre kilder omkring finansiering av den øvrige tilveksten i perioden, må det derfor ikke trekkes forhastede konklusjoner omkring tilknytning til Nord-Norgeplanen. Det som imidlertid er klart her, er at Sydal ble et lite sentrum i området: Barna i Sydal og omegn behøvde ikke lenger reise til Henningsvær for å gå til tannlege, og fra høsten 1962 måtte barna i Brenna, Kleppstad og de andre små bygdene rundt omkring begynne på skolen i Sydal. Dermed ble småskolene i Brenna og Kleppstad nedlagt.

I 1960 bodde det 235 mennesker i Sydal/Gravermark, med tillegg av de små bygdesamfunnene rundt. Etter 1980 begynte fraflyttingen å gjøre seg gjeldende, og i 2001 var folketallet i Sydal/Gravermark nede i 174. I tillegg til at både legen, tannlegen og s-laget er borte, har rasjonalisering ført til at også Sydal skole i 2010 er under trussel om nedleggelse.

Ny butikk, og nye tider i 60-årene

I 1963 ble butikkdriften flyttet ca. 1 kilometer, opp i ”vegkrysset”, der det var oppført nytt bygg for samvirkelaget. Planen var at bygget skulle stå ferdig i mai 1962, men butikken var først ferdigstilt våren 1963. Det fikk en grunnflate på 120 kvadratmeter, og var et kombinert forretnings og boligbygg. Den nye butikken hadde gårdsnummer 12/bruksnummer 82. Samlede byggekostnader var på 53680 kroner, der 28000 var husbankfinansiert. Foruten husbanklånet ble nybutikken finansiert gjennom egenkapital, privat lån, salg av gammel eiendom, samt et lån i Vågan sparebank. Byggetegningene var laget av Erling Tobiassen fra Gravermark.

Denne flytteprosessen var for en stor del begrunnet i behov for mer moderne lokaler. Bilens inntreden i bygdesamfunnet innvirket også på ønsket om ny butikk, idet man så behovet for å flytte butikken nærmere bilveien. Etter bilens inntog hadde det dessuten blitt ganske tungvint å ta seg over jordet, på en smal, kronglete vei med dårlig snuplass utenfor butikken. På samme måte som den første butikkens beliggenhet var bestemt av sin tids kommunikasjon som var båt, var den nye beliggenheten også tilpasset den nyere tids kommunikasjon, bilen. Både det opprinnelige, og det nye s-laget var altså plassert med hensyn til kommunikasjon og transport. S-laget ble drevet i disse lokalene fram til det ble avviklet i 1987. Leiligheten i andre etasje i nybygget fungerte som bestyrerbolig for Roald Reinholdsen de årene han styrte.

I 1961 hadde Sydal s-lag en nettoomsetning på 184452 kroner. I første halvdel av 60-tallet var det liten vekst: Etter en økning til 204977 i 1962, gikk omsetningen ned til 198020 kroner i 1963. De neste tre årene stabiliserte det seg rundt 250000 kroner. Fra 1966 av økte omsetningen sakte men sikkert med ca. 70000 kroner i året fram til 1971. Da var nettoomsetningen på 631000 kroner.

Modernisering og utvidet vareutvalg

Reklamebrosjyre/prisliste(nr. 38) fra Bilgummilageret Rulle Salomonsen i Kopervik, 1970. Originalen finnes i Sydal s-lag arkiv

I Organisert kjøpekraft. Forbrukersamvirkets historie i Norge, skriver Even Lange om de første selvbetjeningsbutikkene, som kom omkring 1950. Samvirkebutikkene drev et pionerarbeid på dette området, der halvparten av de norske selvbetjeningsbutikkene anno 1954 var s-lag. I 1956 var hele 30 prosent av s-lagene drevet som selvbetjeningsbutikker. Selvbetjeningsprinsippet var utarbeidet etter amerikansk modell.

En av de muntlige kildene bak denne fremstillingen, Bjørnar M. Pedersen, kan huske at det var en liten revolusjon da man gikk over fra kjøpmannsdisk til ”sevlplukk”. Dette prinsippet ble innført med full tyngde når butikken flyttet over i nye lokaler i 1963. Til å begynne med var det en del motstand mot denne ordningen i bygda.

8 oktober 1967 inngikk Sydal samvirkelag avtale med Norges Kooperative Landsforening om omlegging til s-butikk, der innføring av det etterhvert så kjente s-merket sto sentralt. Om ikke før, så må Sydal s-lag fra tidlig 60-tall av kunne kategoriseres som det Forbrukersamvirket selv kaller ”Den assorterte butikk”. Dette var hva NKL definerte som et landhandleri, der kolonialvarene var det sentrale. Denne butikktypen inkluderte også et bredt spekter av jernvare, byggeartikler og jordbruksartikler etc. i sortimentet. Fordelen med denne type butikk var bredden i tilbudet, mens ulempene var lav omsetningshastighet og fare for å bli sittende med ukurante varer.

I denne sammenheng var det en stor fordel for et lite lokallag å ha gode returordninger, slik som for eksempel "Bilgummilageret Rulle Salomonsen” i Kopervik tilbudte i 1970: Foruten gode forhandlerleveranser der man kunne oppnå gode rabatter og fraktfri levering, hadde s-laget dessuten returrett på dekk som ikke var solgt innen tre måneder.

Samvirkelagets profil som totalleverandør ble vel heller ikke svekket etter at bygda i 1957 fikk elektrisk strøm. Det gamle arkivet til Sydal s-lag inneholder et rikholdig utvalg av reklamemateriell for både hvite- og brunevarer. Her kunne man nå få kjøpt seg en enkel lampe eller et strykejern. Skulle det være behov for litt ekstra, førte s-laget mest tidsriktige innen tv, radio og kjøleskap. I tillegg til dette var det tilgang på det meste innen jernvare. Bredden i tilbudet var stort. Spennvidden gikk fra båt og fiske til bygningsartikler (Eternitt/Icopal). Derfra fortsatte det bare videre: husholdningsartikler, landbruksutstyr og bil/traktordekk (Gislaved/Barum). El. sortimentet talte blant annet de anerkjente merkevarene Philips, Braun, Electrolux, Beha, ITT, Black & Decker mfl. Man kunne også tilby møbler fra NORSY. Og skulle man ha behov for et par gummistøvler, var det Nokia som var tingen.

Det var også ”bensinpumpe” og utsalg av kunstgjødsel på s-laget den første tiden i nybutikken oppe i ”veikrysset” , men dette tilbudet ble etter hvert avsluttet på grunn av strengere krav fra myndighetene. Fra 1981 av ble også det øvrige vareutvalget innskrenket, idet butikken ble omdannet til s-nærkjøp. Dette var et ledd i en landsomfattende omlegging i regi av NKL, som også innebar en nedbygging av det lokale lageret.

Sentraliseringstendenser på 1970-tallet

Oversikt over s-lag i Lofoten, 1972. Fra strukturutvalgets forslag til handlingsprogram, utarbeidet av kooperasjonen i Bodø salgsdistrikt. Sydal s-lag Arkiv

På den tiden Sydal s-lag ble opprettet var ikke småbyene i Lofoten naturlige konkurrenter for bygdas butikk og arbeidsmarked. Dette skulle endre seg.

I 1971 var det 7 samvirkelag i Lofoten. Tre av disse, Sydal s-lag, Kabelvåg s-lag og Svolvær s-lag lå i Vågan. I perioden 1960 til 1975 var Vågan den eneste Lofotkommunen uten tilbakegang i folketallet. I årene 1970-72 var det totalt sett endog en folkeøkning på 122 i kommunen. Tall fra statistisk sentralbyrå viser at folketallet i Sydal/Gravermark var svakt stigende, fra 235 i 1960 til 239 i 1980. Imidlertid var det i det samme tidsrommet skjedd en endring i yrkesssammensetningen i bygda. I 1960 var 89 av bygdas arbeidsføre beskjeftiget med fiske og fangst, mens dette tallet hadde sunket til 39 i 1980. Dette hadde nok tildels sammenheng med at bygda mistet havna i 1974. Fiskarlaget og handelsstanden hadde gått inn for å satse på Kleppstad i forbindelse med oppstart av fiskebedriften Kleppstadfisk. Kaia på Kleppstad ble oppgradert i denne anledning. Dette ble et stridstema, fordi mange ville at man skulle satse på Gravermark. På grunn av krevende mudring var ikke Sydal havn aktuell. Selv om veinettet i Lofoten fremdeles var relativt fragmentarisk i 1974, der det enda ”manglet” noen broer sett i forhold til dagens E10, var det kommet bro østover i retning Svolvær. Dermed lå forholdene til rette for jobbpendling. Mye av denne arbeidskraften var derfor omdirigert inn til de større bysentra Svolvær/Kabelvåg, som hadde servicenæring og industri.

I 1972 gikk ”Strukturutvalget for Bodø salgsdistrikt” ved Anders Antonsen og saksbehandler Sigurd Hugås i en innstilling inn for at alle s-lagene i Vågan, deriblant Sydal, skulle samles under en felles administrativ enhet, under navnet AUSTVÅGØY SAMVIRKELAG. Med bakgrunn i tallmateriale fra 1971, hadde Svolvær s-lag 240 medl. og en nettoomsetning på 1.791000 kroner. Kabelvåg s-lag stod sterkest med 385 medl. og en nettoomsetning på 1.857000 kroner. Minst var Sydal s-lag med 90 medl. og 631000 kroner i nettoomsetning. I tillegg til sammenslåing foreslo strukturutvalget opprettelse av et s-lag nummer to i Svolvær. Forslaget ble begrunnet med tapte markedsandeler, effektivisering, og ”de små enhetenes begrensede muligheter for ekspansjon”.

Selv om Kabelvåg hadde størst omsetning i 1971, vurderte strukturutvalget Svolvær som stedet med størst utviklingsmuligheter. Austvågøys største tettsted, Svolvær, pekte seg alt i 1972 ut som regionens sentrum. Sydal s-lag rettet seg ikke etter stukturutvalgets innstilling fra 1971, idet det var fordeler ved å stå utenfor. Innmeldelse var heller ikke bra for stoltheten.

I denne sammenheng kan det føyes til at liknende sammenslåinger ble foreslått for Salten, Ofoten og Vesterålen salgsdistrikt. Det eneste s-laget som ikke ble inkludert i noen sammenslutning var Værøy s-lag, som grunnet beliggenheten hadde en markedsandel på 72.5 prosent i sitt distrikt.

I 1972, da strukturutvalget kom med sin utredning, var det kommet broforbindelse østover, over Olderfjorden. I vestlig retning, over Gimsøystraumen og på Sundklakk, skulle det enda gå to til tre år før broene var på plass. De vurderingene ”strukturutvalget" gjorde i sin innstilling, var derfor strategiske og rettet inn mot en antatt framtidig utvikling. I Sydal var det stemning for innmelding i Austvågøy samvirkelag i 1984. Jamført revisjonsprotokoll ga avstemning 27 april 1984 et flertall med 28 mot 3 stemmer. Ved denne anledning ble Sydal s-lag likevel anmodet av NKL Bodø om å avvente, på grunn av et underskudd i laget.

Som en konsekvens av strukturutvalgets innstilling ble det opprettet en avd. 2 i Svolvær. Denne avdelingen ble sammen med Sydal samvirkelag omdannet til s-nærkjøpbutikk i 1981. Jeg kommer litt nærmere inn på dette nedenfor.

Nedleggelse

For å få belyst forhold omkring nedleggelsen, ble Roald Reinholdsen kontaktet. Reinholdsen var den siste bestyreren, og ledet butikken hele den tiden s-laget holdt til i de ”nye” lokalene. Han sluttet i jobben i oktober/november 1987. Reinholdsen forteller selv at s-laget drev greit, og at det ”gikk rundt”. S-lagets økonomi var heller mager da Roald overtok som bestyrer i 1962, men det tok seg opp etter hvert. Når det gjaldt avviklingen, visste han ikke hva som var den egentlige grunnen, idet s-laget la ned først etter at han sluttet. Det eneste Reinholdsen husket omkring nedleggelsen var at det ikke ble søkt etter ny bestyrer da han sluttet. Det var NKL som tok oppgjør og regnskap, så han kjente dessverre ikke til detaljer omkring dette.

Reinholdsen var en meget dyktig regnskapsfører. Revisor påpeker med jevne mellomrom Reinholdsens ryddige stil, der ”feilføring er et bortimot ukjent begrep”.

Hvilke faktorer fikk betydning for nedleggelsen?

Utdrag fra artikkel i Lofotposten 25. sept. 1981. Intervju med disponent Sigurd Hugaas ved NKL Bodø, i forbindelse med omdanning av blant andre Sydal s-lag til s-nærkjøp butikk.

Etter at s-laget la ned i 1987, kjøpte Anders Nilssen samvirkelagbygget. Der drev han videre som privat butikk, ”Sydal handel” i tidsrommet 1987/88 til 2002.

Anders syntes å huske at s-laget muligens ble lagt ned på initiativ fra NKL, fordi det var for lite lønnsomt. Det var delte meninger i bygda omkring nedleggelsen, men det skal ikke ha vært noen ”dramatikk” omkring temaet. Nilssen fortalte at han flyttet tilbake til Sydal hvor han opprinnelig kom fra, nettopp for å overta s-lagets lokaler og starte privat butikk. Dette skjedde på oppfordring fra bygdefolket. Fra før av hadde han en tid drevet butikk på Hadseløy i Vesterålen. Også den butikken holdt til i lokalene etter et nedlagt s-lag!

Underskudd og kredittsalg

Revisjonsprotokollen viser at det var et udekket underskudd på 69533 kroner i laget fra 1983. Etter at revisor Hans Skjerpen i mars 1984 først hadde etterlyst styrets beretning for 1983, samt forslag til dekning av dette underskuddet, innkalte han i april samme året til møte med bestyrer og styreformann. Her dreide det seg om dekningsavtale, for å få underskuddet dekket inn via NKL. Men det skulle vise seg at Sydal s-lag v/styreformann fru Unni Jensen ikke hadde slik dekningsavtale med NKL. I 1984 ble det funnet dekning for 49367 kroner, og fra 1984 til 1986 ble det udekkede underskuddet stående på 20074 kroner.

Jamført revisjonsberetning, kom styret i april 1986 med forslag om reduserte lønnsutgifter for å dekke underskuddet. I denne sammenheng tilrådet revisor at kredittsalg ble begrenset så langt som mulig. Helt siden 50-tallet, hadde ulike revisorer påpekt at alt for mange medlemmer har for stor kreditt. Allerede i 1959, ble det vist til ”den uheldige praksis at enkelte medlemmer er kommet i den uheldige vane med å måtte ha løpende saldo fra år til år”, og at ”disse søkes innkassert så snart råd er”. Revisorens anbefaling var berettiget. I januar 1985 hadde samvirkelaget 133687 kroner i utestående fordringer!

Samtidig må det tilføyes at s-laget hadde en jevn omsetningsvekst gjennom 70- og 80tallet. I 1972 var nettoomsetning på 792000 kroner. Denne økte jevnt til 1.008535 kroner i 1975, for så å flate ut rundt 1.100000 i årene fram til 1979. Med unntak av 1983, da omsetningen sank fra 1.730364 (1982) til 1.683377 kroner, var det en jevn vekst fram til 1985. Dette året var nettoomsetning oppe i 1.877000 kroner. Det er ikke trolig at underskuddet ga grunnlag for nedleggelse.

Samfunnsendringer

Flere muntlige kilder har hevdet, at selv om bygdefolket var delt i synet på nedleggelse, var det totalt sett enighet:

Den ideologiske drivkraften bak s-laget var ikke så sterk i 1987, som den hadde vært ved oppstarten i 1945. For det første hadde det politiske landskapet i bygda gjort en dreining i årenes løp: Bort fra arbeiderpartiet og inn mot sentrum og Senterpartiet. Folkeavstemningen om norsk EF medlemskap i 1972, bidro nok til denne utviklingen. Bygdas nærinsgrunnlag var jo allerede fra gammelt av sterkt knyttet til jordbruk. Bøndene og deres samvirkeorganisasjoner var blant dem som viste sterkest engasjement i denne saken, idet mange fryktet konkurranse fra utenlandske matvarekjeder. I tillegg til dette var de ideologiske pådriverne fra oppstartsfasen av Sydal s-lag med tiden blitt gamle, eller de hadde gått bort.

Omdannelse av laget og interessekonflikt

Bildet var likevel litt mer sammensatt: Det var to andre konfliktlinjer som ble synlige i forkant av nedleggelsen. Her er det snakk om koflikt mellom interesser: Den ene linjen gikk mellom bygd og by: Stikkord her blir kommunikasjon, konkurranse og arbeidsmarked. Når mange dagpendlet til jobb i Svolvær eller Kabelvåg ble det ofte til at de også gjorde innkjøpene der. I tillegg fikk s-laget skarp konkurranse fra Felleskjøpet på leveranser til jordbruket, og meieriet leverte renholdsprodukt til både fjøs og hjem til en rimelig penge. Summen av dette ble handelslekkasje og tapte markedsandeler.

Den andre konfliktlinjen gikk mellom NKLs krav til lønnsomhet og bygdefolkets behov for pålitelige vareleveranser. I 1981 lanserte NKL Nordland en aksjon for å styrke lanhandleriene i utkanstrøk. Foruten Sydal s-lag og Svolvær s-lag avdeling 2, omfattet dette en rekke butikker fra Saltfjellet i sør til Troms i nord. Dette var et ledd i en landsomfattende aksjon, som ble lansert i 1979 og kom etter stagnert omsetning på slutten av 70-tallet. Hensikten var å tilpasse den enkelte butikks vareutvalg til markedsgrunnlaget. Det var en uttrykt målsetneng å styrke og bevare småbutikkene. Disse butikkene skulle samles under navnet s-nærkjøp. På landsbasis var allerede 148 butikker lagt om ved årsskiftet 1979/80. Ytterligere 268 hadde vedtatt omlegging, og sto på vent.

NKLs motiver var nok de beste, men denne omleggingen innebar også en nedbygging av det lokale lageret. Utviklingen ble derfor slik at mye av det folk hadde behov for måtte tas inn på bestilling. Treghet i systemet gjorde at man måtte vente uforholdsmessig lenge på varene. Dette førte i neste omgang til at folk gikk lei og like godt kjørte de tre milene til s-laget i Svolvær,som hadde beholdt fullt varespekter. Denne utviklingen førte på sikt til at s-laget i Sydal stagnerte: Bygdefolket var misfornøyd, fordi butikken ikke lenger fylte deres behov. NKL på sin side, så at omsetningen flatet ut.

Oppsummering

I løpet av årene 1943 til 1987 gjennomgikk både Sydal og bygdas s-lag en syklus.

Fra gammelt av var Sydal og Straumanområdet stort sett "seg selv nok". Samfunnsutviklingen med overgang fra naturalbasert til en mer markedsorientert økonomi gjorde at Sydal etterhvert konkurrerte på en ny arena. Det ble vanskelig å hevde seg i konkurranse med småbyene i regionen. Den sentraliseringseffekten som gjorde at Sydal for en tid ble et sentrum, ledet siden til at bygda ble funksjonstappet i en større sentraliseringsprosess. NKLs markedsstategi med omstrukturering og sentralisering ser ut til å ha forsterket effekten av denne prosessen.

På landsbasis kom det opp mange små s-lag i etterkrigstiden. På samme måte som i Sydal kom ofte disse i stand på initiativ fra lokale ildsjeler med tilknytning til arbeiderbevegelsen. I løpet av årene mellom oppstart og nedleggelse ser det ut til å ha skjedd en dreining i de politisk ideologiske forholdene. EF saken i 1972 ble nok sentral i denne prosessen. Fraværet av den entusiasmen som preget s-lagets tidlige faser kan ha vært noe av grunnen til at det til sist ble nedlagt. Så lenge entusiasmen var tilstede, sto det imot sentraliseringsforsøk på 70-tallet. Det ble endog investert i nye lokaler på en tid da NKL sentralt (fra ca. 1960) hadde en uttalt målsetning å redusere antall smålag.

Til slutt er det på sin plass å minne om at dette ikke er en objektiv studie.De fleste framstillinger av fortiden inneholder et subjektivt element. Det gjelder ikke minst i en framstilling som i stor grad er basert på muntlig kilder. Uten å trekke noen av informantene i tvil, er det likevel slik at fortidsminner er farget av både personlige forhold og avstand i tid. Folks personlige opplevelse av et gitt fenomen kan på den annen side være med å levendegjøre framstillingen. I denne framstillingen har muntlige utsagn blitt holdt opp mot relevant tallmateriale i den grad slikt har vært tilgjengelig.