Kjennemerke for motorkjøretøy: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Hokksund Portrett (oeb-200987).jpg|En Maxwell tilhørende Rudolf Hellstrøm ved Norsk Elektrisk Stålstøperi i Hokksund, med kjennemerke F 1181. Bokstaven F forteller at den var registert i [[Buskerud]]. Bildet er tatt mellom 1918 og 1923.|Ukjent / Eiker Arkiv}}

'''[[Kjennemerke for motorkjøretøy]]''' ble innført i Norge gjennom vedtak fra 1899 og først brukt i 1900. Den første bilen med kjennemerke, som rett og slett fikk registreringsnummer 1, var en tosylindra Daimler-lastebil tilhørende [[Schous bryggeri]] i [[Oslo|Kristiania]]. Ordninga for kjennemerker har gått gjennom en rekke endringer gjennom åra, først og fremst fordi man har trengt å lage nye ordninger når nummerserier er oppbrukt.  

 

Fram til 1913 var det [[amt]]ene og byene som hadde ansvaret for kjøretøyregistrering. Regulering skjedde i byene gjennom politivedtekter, og det var politimesteren som forvalta ordninga. I amtene var det [[amtmann]]en som hadde ansvaret. [[Kristians amt]] var først ute med et vedtak om å innføre kjennemerker den 22. mars 1899. I løpet av våre og sommeren var det sju andre amt som fatta slike vedtak, og disse ble godkjent gjennom [[kongelig resolusjon]] av 2. september 1899. Blant kjøpstedene var [[Oslo|Kristiania]] først ute, den 28. juni 1899, og deretter fulgte [[Trondheim]] 5. mai 1900. Begge disse vedtakene ble etter kort tid bekrefta gjennom kongelig resolusjon. Da de norske vedtakene kom var det bare fire andre land som hadde kjennemerker på motorkjøretøy: [[Frankrike]], [[Luxembourg]], [[Nederland]] og [[Belgia]].

 

Den 21. juni 1912 ble det vedtatt en ny ''lov om motorvogner''. Nå ble alt ansvar lagt hos politiet, og det ble oppretta et sentralt, landsomfattende registrer der understellsnummeret ble notert. Kjennemerkt hadde i utgangspunktet én bokstav, som fulgte amtet, etterfulgt av inntil tre sifre. Det skulle være skilt både foran og bak, og de skulle ha 7,5 cm høye svarte tegn på hvit bunn foran, og 12 cm høye svarte tegn på hvit bunn bak. Foran sto tegnene etter hverandre med bindestrek mellom bokstaven og sifrene, og bak sto amtsbokstaven over sifrene. Som tidligere lagde man selv skilt, men disse måtte godkjennes og ble så plombert fast på bilen. På motorsykler, som fra 1913 var registreringspliktige over hele landet, skulle det være et skilt montert på tvers foran med 6 cm høye tegn.

Mellom 1913 og 1940 ble ordninga endra flere ganger. Særlig etter [[første verdenskrig]] kom det rask vekst i antall biler, noe som førte til at flere distrikt måtte innføre femsifra numre. I 1920 kom en endring i skiltforskriften. Motorsykler skulle fra da av ha skilt på langs av skjermen foran, med tegn på begge sider, og kjennemerke bak. Foran skulle tegnene være 7 scm høye, og bak 6 cm. Sidevogner skulle ha skilt bak med samme regler som for biler.

Bokstaven Z ble tatt i bruk i Vestfold fra april 1929, mens Q ble innført på ufortollede biler i 1935. Bokstaven G ble fjerna i 1931, fordi det så ofte oppsto forvekslinger mellom G og C. Den siste nye bokstaven som ble innført var P på [[Svalbard]] i 1967.

|rowspan="3" | D

|rowspan="4" | W

[[Kategori:Samferdsel og kommunikasjon]]

{{bm}}