Kjerraten i Åsa: Forskjell mellom sideversjoner
(kategorijustering) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Kjerraten i Åsa]]''' var et anlegg som i perioden [[1809]]-[[1850]] førte tømmer fra [[Åsa]] ved [[Steinsfjorden]] på [[Ringerike]] (67 moh.) opp til [[Storflåtan]] i [[Sørkedalsvassdraget]] (454 moh.). [[Leksikon:Kjerrat|Kjerrat]] kommer av tysk ''Kehrrad'' (vendehjul, altså hjul som kunne dreie/rotere i begge retninger), og kjerrat-betegnelsen var egentlig misvisende for anlegget i Åsa. Vannhjulene i anlegget kunne bare dreie i én retning. | '''[[Kjerraten i Åsa]]''' var et anlegg som i perioden [[1809]]-[[1850]] førte tømmer fra [[Åsa]] ved [[Steinsfjorden]] på [[Ringerike]] (67 moh.) opp til [[Storflåtan]] i [[Sørkedalsvassdraget]] (454 moh.). [[Leksikon:Kjerrat|Kjerrat]] kommer av tysk ''Kehrrad'' (vendehjul, altså hjul som kunne dreie/rotere i begge retninger), og kjerrat-betegnelsen var egentlig misvisende for anlegget i Åsa. Vannhjulene i anlegget kunne bare dreie i én retning. | ||
Det var [[Peder Anker]] på [[Bogstad | Det var [[Peder Anker]] på [[Bogstad gård|Bogstad]] som sørget for å få kjerraten bygd. Han hadde store sagbruk ved [[Lysakerelva i Oslo|Lysakerelva]] i [[Vestre Aker]], og til disse ønsket han å frakte tømmer fra [[Land]] og [[Valdres]]. Han kjøpte skoger i disse områdene i [[1803]], og for å få tømmeret fram til sagbrukene, ble det nødvendig å bygge kjerraten. Den ble bygd mellom 1803 og [[1807]] og ble tatt i bruk i 1809. Den var i bruk fram til [[1850]] og gikk 10-12 uker i året. Når den var i drift, gikk den 24 tiner i døgnet og sju dager i uka. Den klarte 240 stokker i døgnet. I anleggsperioden var det 350 mann som jobbet på kjerraten, mens det i driftsperioden var rundt 110 mann. Peder Anker hadde beregnet at kjerraten ville bli en god økonomisk investering, men trelastmarkedet fikk en knekk etter Ebglands blokade under [[Napoleonskrigene]]. Dermed ble heller ikke kjerraten noen stor økonomisk suksess, selv om den var i bruk til 1850. | ||
Kjerraten ble utviklet av Peder Anker i samarbeid med Peter og Samuel Bagge fra Vännersborg i Sverige. Peter og Samuel Bagge var far og sønn og hadde erfaring fra byggingen av Trollhättan-slusene i Sverige. Kjerraten i Åsa besto av 12 enkeltkjerrater, bestående av vanndrevne skovlhjul og heismaskineri. Skovlhjulene ble drevet av vann fra [[Åsaelva]]. En tolvte kjerraten, som skulle dekke den ca. 860 meter lange strekningen mellom [[Damtjern]] og Storflåtan, kom for øvrig aldri i bruk. Den ble erstattet av en skinnebane med vogner trukket av hester. Dette var Norges første skinnebane. | Kjerraten ble utviklet av Peder Anker i samarbeid med Peter og Samuel Bagge fra Vännersborg i Sverige. Peter og Samuel Bagge var far og sønn og hadde erfaring fra byggingen av Trollhättan-slusene i Sverige. Kjerraten i Åsa besto av 12 enkeltkjerrater, bestående av vanndrevne skovlhjul og heismaskineri. Skovlhjulene ble drevet av vann fra [[Åsaelva]]. En tolvte kjerraten, som skulle dekke den ca. 860 meter lange strekningen mellom [[Damtjern]] og Storflåtan, kom for øvrig aldri i bruk. Den ble erstattet av en skinnebane med vogner trukket av hester. Dette var Norges første skinnebane. | ||
Sideversjonen fra 30. mai 2012 kl. 06:32
Kjerraten i Åsa var et anlegg som i perioden 1809-1850 førte tømmer fra Åsa ved Steinsfjorden på Ringerike (67 moh.) opp til Storflåtan i Sørkedalsvassdraget (454 moh.). Kjerrat kommer av tysk Kehrrad (vendehjul, altså hjul som kunne dreie/rotere i begge retninger), og kjerrat-betegnelsen var egentlig misvisende for anlegget i Åsa. Vannhjulene i anlegget kunne bare dreie i én retning.
Det var Peder Anker på Bogstad som sørget for å få kjerraten bygd. Han hadde store sagbruk ved Lysakerelva i Vestre Aker, og til disse ønsket han å frakte tømmer fra Land og Valdres. Han kjøpte skoger i disse områdene i 1803, og for å få tømmeret fram til sagbrukene, ble det nødvendig å bygge kjerraten. Den ble bygd mellom 1803 og 1807 og ble tatt i bruk i 1809. Den var i bruk fram til 1850 og gikk 10-12 uker i året. Når den var i drift, gikk den 24 tiner i døgnet og sju dager i uka. Den klarte 240 stokker i døgnet. I anleggsperioden var det 350 mann som jobbet på kjerraten, mens det i driftsperioden var rundt 110 mann. Peder Anker hadde beregnet at kjerraten ville bli en god økonomisk investering, men trelastmarkedet fikk en knekk etter Ebglands blokade under Napoleonskrigene. Dermed ble heller ikke kjerraten noen stor økonomisk suksess, selv om den var i bruk til 1850.
Kjerraten ble utviklet av Peder Anker i samarbeid med Peter og Samuel Bagge fra Vännersborg i Sverige. Peter og Samuel Bagge var far og sønn og hadde erfaring fra byggingen av Trollhättan-slusene i Sverige. Kjerraten i Åsa besto av 12 enkeltkjerrater, bestående av vanndrevne skovlhjul og heismaskineri. Skovlhjulene ble drevet av vann fra Åsaelva. En tolvte kjerraten, som skulle dekke den ca. 860 meter lange strekningen mellom Damtjern og Storflåtan, kom for øvrig aldri i bruk. Den ble erstattet av en skinnebane med vogner trukket av hester. Dette var Norges første skinnebane.
Hver kjerrat besto av et hjulhus med vannhjul på åtte meter i diameter, drivhjul for kjerratkjettingen på én meter i diameter, endehjul for neste kjerrat og plass for omkobling av tømmerstokkene fra én kjerrat til den neste. Dertil var det inntaksdam og vannrenne fram til hjulet. Rullebanene mellom hjulhusene var fra ca. 90 til ca. 860 meter og var konstruert i tømmer.
Litteratur
- Frydenlund, Arve: «Kjerraten i Åsa», Fortidsvern nr. 2/2008, s. 24-25.