La P´tite Cuisine: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring |
(Legger til sitat og illustrasjoner.) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{thumb|Annonse Jarlsberg 18 jul 1974.png|Annonse for ''La P'tite Cuisine'', 1974.}} | {{thumb|Annonse Jarlsberg 18 jul 1974.png|Annonse for ''La P'tite Cuisine'', 1974.}} | ||
{{thumb|Postkort fra La P'tite Cuisine.png|Postkort brukt i markedsføring for restauranten.}} | |||
'''La P´tite Cuisine''' var en restaurant i [[Oslo]]. Da den åpnet, først i det trange inngangspartiet til bowlingen på [[Solli plass]] i 1963, og et par år seinere i lokalene til gamle [[Solli postkontor (Oslo)|Solli postkontor]] ved i 1965, var den en av de første internasjonale restaurantene i byen <ref>{{Oslo byleksikon 2000}}</ref>. | '''La P´tite Cuisine''' var en restaurant i [[Oslo]]. Da den åpnet, først i det trange inngangspartiet til bowlingen på [[Solli plass]] i 1963, og et par år seinere i lokalene til gamle [[Solli postkontor (Oslo)|Solli postkontor]] ved i 1965, var den en av de første internasjonale restaurantene i byen <ref>{{Oslo byleksikon 2000}}</ref>. | ||
| Linje 8: | Linje 9: | ||
{{sitat|Noen husker kanskje La P'tite Cuisine, dette pulserende stedet hvor man fikk stråhatter på hodet og bordene sto tett i tett, slik at de virket som langbord, med rør- og hvitrutete duker, flasker med stearinlys, vegger fulle av Campari-skilt og trikolorer, fotografier av gjester og mye dingel dangel ellers, det hele selvfølgelig akkompagnert av accordion-musikk, og sjefen selv med ring i øret og med en stråhatt han] hadde fått av selveste Maurice Chevalier [...] La P'tite Cuisine var i det hele tatt et vennlig kaos, veldig eksotisk på den tiden [...]<ref>Kjærstad 1993. Forføreren, side 367-368</ref> }} | {{sitat|Noen husker kanskje La P'tite Cuisine, dette pulserende stedet hvor man fikk stråhatter på hodet og bordene sto tett i tett, slik at de virket som langbord, med rør- og hvitrutete duker, flasker med stearinlys, vegger fulle av Campari-skilt og trikolorer, fotografier av gjester og mye dingel dangel ellers, det hele selvfølgelig akkompagnert av accordion-musikk, og sjefen selv med ring i øret og med en stråhatt han] hadde fått av selveste Maurice Chevalier [...] La P'tite Cuisine var i det hele tatt et vennlig kaos, veldig eksotisk på den tiden [...]<ref>Kjærstad 1993. Forføreren, side 367-368</ref> }} | ||
Innehaveren, fransk-algirske Niels Ben Joseph (også kjent som Nils Ben Joseph, Benyoucef eller Ben Youcéf Jaquesson) var en fargerik personlighet som satte preg på Oslos restaurantliv i mange tiår, restauranten tiltrakk seg kjendiser og Ben Joseph ble selv en kjent person som ble intervjuet utallige ganger <ref>Fjordenes tidende, 8. april 1968</ref>. | Innehaveren, fransk-algirske Niels Ben Joseph (også kjent som Nils Ben Joseph, Benyoucef eller Ben Youcéf Jaquesson) var en fargerik personlighet som satte preg på Oslos restaurantliv i mange tiår, restauranten tiltrakk seg kjendiser og Ben Joseph ble selv en kjent person som ble intervjuet utallige ganger <ref>Fjordenes tidende, 8. april 1968</ref>. Han var slagferdig og visste å underholde sitt publikum. I et tidlig intervju, da han var i Bodø og snakket med Nordlandsposten (13.03.1964), uttalte han | ||
{{sitat|- Krigen er over, det er råstoffer nok, - hvorfor da ikke gjøre måltidet til en nydelse?}} | |||
== Referanser == | == Referanser == | ||
Sideversjonen fra 4. sep. 2023 kl. 13:11
La P´tite Cuisine var en restaurant i Oslo. Da den åpnet, først i det trange inngangspartiet til bowlingen på Solli plass i 1963, og et par år seinere i lokalene til gamle Solli postkontor ved i 1965, var den en av de første internasjonale restaurantene i byen [1].
| La P'tite Cuisine, Solligt. 2, er Oslos eneste virkelig franske restaurant. Her er det livlig atmosfære og morsom innredning. Det er ikke ro som preger stedet og servicen er det ofte så som så med. Likevel er det alltid fullt. Det har sammenheng med at stedet er noe spesielt i Oslos restaurantverden.[2] | ||
Restauranten var visstnok den første som hadde retter som snegler, froskelår og blekksprut på menyen i Norge, og var innredet i uformell fransk stil. Den ble omtalt i reiseguider til Oslo som noe helt unikt, og er ikke minst omtalt i samtidslitteraturen, kanskje mest berømt i Jan Kjærstads bok "Forføreren" fra 1993:
| Noen husker kanskje La P'tite Cuisine, dette pulserende stedet hvor man fikk stråhatter på hodet og bordene sto tett i tett, slik at de virket som langbord, med rør- og hvitrutete duker, flasker med stearinlys, vegger fulle av Campari-skilt og trikolorer, fotografier av gjester og mye dingel dangel ellers, det hele selvfølgelig akkompagnert av accordion-musikk, og sjefen selv med ring i øret og med en stråhatt han] hadde fått av selveste Maurice Chevalier [...] La P'tite Cuisine var i det hele tatt et vennlig kaos, veldig eksotisk på den tiden [...][3] | ||
Innehaveren, fransk-algirske Niels Ben Joseph (også kjent som Nils Ben Joseph, Benyoucef eller Ben Youcéf Jaquesson) var en fargerik personlighet som satte preg på Oslos restaurantliv i mange tiår, restauranten tiltrakk seg kjendiser og Ben Joseph ble selv en kjent person som ble intervjuet utallige ganger [4]. Han var slagferdig og visste å underholde sitt publikum. I et tidlig intervju, da han var i Bodø og snakket med Nordlandsposten (13.03.1964), uttalte han
| - Krigen er over, det er råstoffer nok, - hvorfor da ikke gjøre måltidet til en nydelse? | ||
Referanser
- ↑ Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Brinck og Sjøgren 1972. Guide til Europas natteliv, side 127
- ↑ Kjærstad 1993. Forføreren, side 367-368
- ↑ Fjordenes tidende, 8. april 1968