Leirsund trevarefabrikk: Forskjell mellom sideversjoner
mIngen redigeringsforklaring |
(Korr, lenker) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{thumb|Leirsund Trevare.jpg|Leirsund trevarefabrikk på 1930 tallet}}'''[[Leirsund trevarefabrikk]]''' ble anlagt i [[1907]] av byggmester [[Martin Jacobsen]] (f. 1868) på østsiden av Leira nær [[Leirsund jernbanestasjon]]. Jacobsen var på den tiden en godt etablert byggmester og fabrikken ble primært bygget for å produsere vinduer og dører til egne bygg. Byggmester Jacobsen har ført opp en rekke større bygninger som fortsatt står i vårt distrikt. Blant disse kan nevnes | {{thumb|Leirsund Trevare.jpg|Leirsund trevarefabrikk på 1930 tallet}}'''[[Leirsund trevarefabrikk]]''' ble anlagt i [[1907]] av byggmester [[Martin Jacobsen]] (f. 1868) på østsiden av [[Leira]] nær [[Leirsund jernbanestasjon]]. Jacobsen var på den tiden en godt etablert byggmester, og fabrikken ble primært bygget for å produsere vinduer og dører til egne bygg. Byggmester Jacobsen har ført opp en rekke større bygninger som fortsatt står i vårt distrikt. Blant disse kan nevnes [[Sagdalen skole]], [[Steen skole|Sten skole]], [[Tærud skole]] og [[Asak skole]] (1911- bygget). Han bygget også Skedsmo kommunelokale ved [[Skedsmo kirke]], [[Strømmen Mælkeforsyning]] og [[Hvam Landbruksskole|Hvam landbruksskoles bygninger]] m.m. | ||
==Stor ekspansjon== | ==Stor ekspansjon== | ||
I begynnelsen var 3 – 4 mann ansatt ved fabrikken og alt arbeid ble utført med håndkraft. Senere ble fabrikken utvidet og det ble laget trapper og kjøkkeninnredninger. Etter etableringen av [[Skedsmo og Sørum | I begynnelsen var 3 – 4 mann ansatt ved fabrikken, og alt arbeid ble utført med håndkraft. Senere ble fabrikken utvidet, og det ble laget trapper og kjøkkeninnredninger. Etter etableringen av [[Skedsmo og Sørum Elektrisitetsforsyning]] i 1913 ble forskjellige typer maskiner installert slik som kløyver, høvler, profilfreser og båndsag m.m. Hele fabrikken hadde først kun en elektrisk motor. Fra den var det overføringer med reimer og akslinger. Verksmesteren hadde sitt eget avlukke med tegnebord og vinkler. I andre etasje var det roligere. Her forgikk montering av de forskjellige produkter. Fabrikken hadde også egen tørke og eget limhus. Anbudene og oppdragene økte, og arbeidsstokken steg til ca. 30 mann på 1930-tallet. I mange år gikk det daglig transport både med jernbane og lastebil fra trevarefabrikken til forskjellige byggeplasser i Oslo-området. | ||
==Nye eier== | ==Nye eier== | ||
Leirsund Trevarefabrikk | Leirsund Trevarefabrikk brant i 1928, men ble raskt bygget opp igjen. Ved utstillingen i Lillestrøm i [[1933]] fikk fabrikken førstepremie og medalje. I 1936 ble fabrikken overtatt av et aksjeselskap bestående av Jacobsens sønner og Reidar Berntsen. I 1938 overtok Berntsens førstnevntes aksjer og hadde således aksjemajoriteten. Den daglige driften ble ledet av disponent Bjørn Berntsen som var Reidar Berntsens nevø. | ||
==Utsatt arbeidsplass== | ==Utsatt arbeidsplass== | ||
Støynivået i lokalet var meget høyt og det var umulig å føre samtaler mens arbeidet pågikk. Verneutstyr og sikkerhetsmekanismer på maskinene fantes på den tiden ikke og således var arbeiderne i relativ stor grad utsatt for skader. Mange av de ansatte på fabrikken manglet en fingertupp eller flere som lå igjen på fresen eller båndsaga.I denne | Støynivået i lokalet var meget høyt, og det var umulig å føre samtaler mens arbeidet pågikk. Verneutstyr og sikkerhetsmekanismer på maskinene fantes på den tiden ikke, og således var arbeiderne i relativ stor grad utsatt for skader. Mange av de ansatte på fabrikken manglet en fingertupp eller flere som lå igjen på fresen eller båndsaga. I denne forbindelsen kan nevnes at flere av de som hadde vært utsatt for uhell på fabrikken, var med i Leirsund Musikklag og spilte horn. For oss barn var det underlig å se disse som gikk i 17.maitoget spille med halve fingre. | ||
| Linje 14: | Linje 14: | ||
==Hjørnestensbedrift== | ==Hjørnestensbedrift== | ||
Vi kan trygt si at trevarefabrikken var en | Vi kan trygt si at trevarefabrikken var en hjørnestensbedrift på Leirsund fra den ble etablert til produksjonen opphørte i 1967. Jordbruk var primærnæringen i Asak-/Leirsundområdet, og fabrikken var en kjærkommen arbeidsplass utenom jordbruket. Som nevnt var det på det meste over 30 mann ansatt på fabrikken, og det ble bygget en relativt stor spisebrakke for de ansatte. Brakka fungerte nærmest som et grendehus på stedet. Bjørn Berntsen lånte villig ut brakka til lag og foreninger, bl.a. hadde musikklaget sine øvelser og speiderne sine møter der. Berntsen var for øvrig leder for Leirsund-speiderne på 1950-tallet. Et uforglemmelig minne fra brakka har jeg fra 1960. [[NRK]] hadde nettopp begynt med fjernsynssendinger, men de aller færreste på Leirsund hadde TV- mottaker på den tiden. Berntsen hadde imidlertid kjøpt et TV-apparat som ble plassert i frabikkens spisebrakke under sendingene fra sommerolympiaden i Roma, og der satt vi og så den elegante amerikanske sprinter Wilma Rudolph løpe inn til gull på 100 og 200 m. | ||
Leirsunds befolkning hadde også glede av fabrikken på sin fritid. I 1950 åra var det svært få som hadde privatbil, men Berntsen stilte velvillig fabrikkens lastebil til disposisjon for folket. Til lastebilen var det snekret en hytte med benker som ble plassert på lasteplanet og dermed hadde man en liten ”buss”. Med dette kjøretøyet ble det arrangert tyttebærturer til Mangenskogen og | Leirsunds befolkning hadde også glede av fabrikken på sin fritid. I 1950-åra var det svært få som hadde privatbil, men Berntsen stilte velvillig fabrikkens lastebil til disposisjon for folket. Til lastebilen var det snekret en hytte med benker som ble plassert på lasteplanet, og dermed hadde man en liten ”buss”. Med dette kjøretøyet ble det arrangert tyttebærturer til Mangenskogen, og "bussen" var fotballagets transportmiddel til bortekamper. | ||
==Kilder== | ==Kilder== | ||
*Faller, Hans Martin: ''Leirsund før og nå.'' Foredrag i Leirsund velforening 28. desember 1996. | *Faller, Hans Martin: ''Leirsund før og nå.'' Foredrag i Leirsund velforening 28. desember 1996. | ||
*Haavelmo, Halvor: ''Skedsmo. Bygdens historie''. III. Oslo 1950-1952. | *[[Halvor Haavelmo|Haavelmo, Halvor]]: ''Skedsmo. Bygdens historie''. III. Oslo 1950-1952. | ||
[[Kategori:Leirsund]] | [[Kategori:Leirsund]] | ||
Sideversjonen fra 8. jul. 2014 kl. 05:37
Leirsund trevarefabrikk ble anlagt i 1907 av byggmester Martin Jacobsen (f. 1868) på østsiden av Leira nær Leirsund jernbanestasjon. Jacobsen var på den tiden en godt etablert byggmester, og fabrikken ble primært bygget for å produsere vinduer og dører til egne bygg. Byggmester Jacobsen har ført opp en rekke større bygninger som fortsatt står i vårt distrikt. Blant disse kan nevnes Sagdalen skole, Sten skole, Tærud skole og Asak skole (1911- bygget). Han bygget også Skedsmo kommunelokale ved Skedsmo kirke, Strømmen Mælkeforsyning og Hvam landbruksskoles bygninger m.m.
Stor ekspansjon
I begynnelsen var 3 – 4 mann ansatt ved fabrikken, og alt arbeid ble utført med håndkraft. Senere ble fabrikken utvidet, og det ble laget trapper og kjøkkeninnredninger. Etter etableringen av Skedsmo og Sørum Elektrisitetsforsyning i 1913 ble forskjellige typer maskiner installert slik som kløyver, høvler, profilfreser og båndsag m.m. Hele fabrikken hadde først kun en elektrisk motor. Fra den var det overføringer med reimer og akslinger. Verksmesteren hadde sitt eget avlukke med tegnebord og vinkler. I andre etasje var det roligere. Her forgikk montering av de forskjellige produkter. Fabrikken hadde også egen tørke og eget limhus. Anbudene og oppdragene økte, og arbeidsstokken steg til ca. 30 mann på 1930-tallet. I mange år gikk det daglig transport både med jernbane og lastebil fra trevarefabrikken til forskjellige byggeplasser i Oslo-området.
Nye eier
Leirsund Trevarefabrikk brant i 1928, men ble raskt bygget opp igjen. Ved utstillingen i Lillestrøm i 1933 fikk fabrikken førstepremie og medalje. I 1936 ble fabrikken overtatt av et aksjeselskap bestående av Jacobsens sønner og Reidar Berntsen. I 1938 overtok Berntsens førstnevntes aksjer og hadde således aksjemajoriteten. Den daglige driften ble ledet av disponent Bjørn Berntsen som var Reidar Berntsens nevø.
Utsatt arbeidsplass
Støynivået i lokalet var meget høyt, og det var umulig å føre samtaler mens arbeidet pågikk. Verneutstyr og sikkerhetsmekanismer på maskinene fantes på den tiden ikke, og således var arbeiderne i relativ stor grad utsatt for skader. Mange av de ansatte på fabrikken manglet en fingertupp eller flere som lå igjen på fresen eller båndsaga. I denne forbindelsen kan nevnes at flere av de som hadde vært utsatt for uhell på fabrikken, var med i Leirsund Musikklag og spilte horn. For oss barn var det underlig å se disse som gikk i 17.maitoget spille med halve fingre.
Hjørnestensbedrift
Vi kan trygt si at trevarefabrikken var en hjørnestensbedrift på Leirsund fra den ble etablert til produksjonen opphørte i 1967. Jordbruk var primærnæringen i Asak-/Leirsundområdet, og fabrikken var en kjærkommen arbeidsplass utenom jordbruket. Som nevnt var det på det meste over 30 mann ansatt på fabrikken, og det ble bygget en relativt stor spisebrakke for de ansatte. Brakka fungerte nærmest som et grendehus på stedet. Bjørn Berntsen lånte villig ut brakka til lag og foreninger, bl.a. hadde musikklaget sine øvelser og speiderne sine møter der. Berntsen var for øvrig leder for Leirsund-speiderne på 1950-tallet. Et uforglemmelig minne fra brakka har jeg fra 1960. NRK hadde nettopp begynt med fjernsynssendinger, men de aller færreste på Leirsund hadde TV- mottaker på den tiden. Berntsen hadde imidlertid kjøpt et TV-apparat som ble plassert i frabikkens spisebrakke under sendingene fra sommerolympiaden i Roma, og der satt vi og så den elegante amerikanske sprinter Wilma Rudolph løpe inn til gull på 100 og 200 m.
Leirsunds befolkning hadde også glede av fabrikken på sin fritid. I 1950-åra var det svært få som hadde privatbil, men Berntsen stilte velvillig fabrikkens lastebil til disposisjon for folket. Til lastebilen var det snekret en hytte med benker som ble plassert på lasteplanet, og dermed hadde man en liten ”buss”. Med dette kjøretøyet ble det arrangert tyttebærturer til Mangenskogen, og "bussen" var fotballagets transportmiddel til bortekamper.
Kilder
- Faller, Hans Martin: Leirsund før og nå. Foredrag i Leirsund velforening 28. desember 1996.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. III. Oslo 1950-1952.