Leksikon:Len: Forskjell mellom sideversjoner

'''Len''' ({{mnty.}} lên, eg. lån). Ifølge E. Herzberg (''NglL'' V s. 396f.) forekommer len i norsk forvaltningsterminologi fra [[Magnus Lagabøte]] (1263–80) og framover regelmessig i betydningen overdragelse av embets- og [[oppebørsel]]smyndigheten i et distrikt, det vil si overdragelsen av sysselmannens embete. Det skilles likevel mellom begrepet sysla, som betegner embetsforretningene og gjerne også embetsdistriket, og lenet som refererer til den økonomiske avkastningen av sysla. Nær beslektet med begrepet len er ''[[Leksikon:veitsle|veitsle]]'' ({{gno.}} veizla {{f.}}, ytelse), som brukes om det økonmomiske vederlaget som kongen skulle yte sine fremste vasaller (lendmennene) og tillitsmennene innen hirden (f.eks. stallaren, merkesmannen og ''[[Leksikon:kansler|kansler]]en''). Gno. lovgivning synes likevel å skille mellom dette «personlige» ''[[Leksikon:beneficium|beneficiet]]'' og len, som var et forvaltningsrettslig forhold. Både len og veitsle ble imidlertid betraktet som noe de håndgangne mennene (kongens vasaller) kun disponerte som lån. Det er således klare nedslag av føydalrettslig tankegods i norsk forvaltningsrett ved utgangen av [[1200-tallet]], likevel slik at det er blitt skilt relativt klart mellom feudum og officium, mellom len og embete.

Skillet mellom len og veitsle og len og sysle ble utvisket i løpet av senmiddelalderen. Således forekommer len til ut på [[1600-tallet]] blant annet om et jordegods eller annen inntektsbringende rettighet som kongen stilte til disposisjon som vederlag for militære eller andre tjenester, i Norge overveiende administrative tjenesteytelser. Og som ren avlønning forekom len helt fram til [[1660]] i form av såkalte ''[[Leksikon:gods-len|gods-len]]'' (s.d., jf. ''[[Leksikon:kloster-len|kloster-len]]''), undertiden kombinert med enkelte små-len. Men i økende grad kom len etter ca. [[1400]] til å bli brukt som betegnelse på et forvaltningsdistrikt, samtidig som altså begrepet sysla etter hvert forsvant og det gammelnorske skillet mellom officium og beneficium ble stadig mer uklart. I denne forstand kan vi tale om en føydalisering av statsstyret i Norge under [[Kalmar­unionen]]. Fram til [[1660]] er len primært å forstå som en forvaltningsenhet.

[[Akershus len|Akershus hoved-len]] strakte seg fra Iddefjorden til [[Nedenes]] og omfattet hele innlandsområdet innenfor. Men innen dette området eksisterte flere underliggende lensenheter, det gjaldt både rene gods-len og len som i større eller mindre grad utgjorde egne forvaltningsenheter. Nåværende [[Østfold]] besto av en vrimmel av små len som inngikk i stadig nye kombinasjoner. I [[1527]] var [[Tune]] og [[Skjeberg]] ett len, likeledes [[Idd]] og [[Åbygge]], [[Ingedal]] og [[Råde]], [[Onsøy]], Skaun ([[Rakkestad]]), [[Eidsberg]], [[Frøland]], Veme ([[Skiptvet]]) og [[Rygge]]. [[Follo]] (undertiden med Mossedal) og [[Asker]] med Vestre Bærum lå under [[Maria­kirkens prosti]]. [[Eiker]], [[Modum]] og [[Tverr­dalene]] var et eget len. [[Bragernes]] var et forholdsvis nytt len, som på dette tidspunktet ennå ikke om­fattet [[Hurum]] og [[Hallingdal]], og [[Ringerike]] pendlet mellom [[Hadeland len]] og lenskombinasjoner sørover langs [[Drammensvassdraget]]. Hadeland var et ­meget skiftende lenskompleks. [[Tønsberg len]] omfattet også [[Sands­vær]], mens [[Brunla len]] innbefattet [[Numedalen]]. [[Bratsberg len]] (tidligere Skiensysla) tilsvarte det nåværende [[Telemark]], [[Nedenes len]] besto av kystbygdene i [[Aust-Agder]], mens [[Råbyggelaget len]] omfattet de indre bygdene av Aust-Agder pluss [[Åseral]] av [[Vest-Agder]]. (Nedenes og Råbyggelaget ble ofte forlent sammen.) [[Solør]], sannsynligvis med [[Østerdalen]], utgjorde også et eget len. De øvrige Østlandsområdene ble forvaltet direkte under Akershus, mens mange av små-lenene bare når det gjaldt enkelte forvaltningsoppgaver, særlig oppebørsel, var underlagt slottslenet.

[[Bergenhus]] hoved-len. Sunnhordland, Nordhordland, Sogn, Sunnfjord og Sunnmøre (fra 1597) kom mer direkte under Bergenhus. Voss, også kalt Apostelkirkens gods, Hardanger len (sammen med [[Halsnøy kloster]]) og Romsdal ble opprettholdt som mer selvstendige små-len. (Romsdal lå under Trondheim 1604–1627.)