Mai i folketroen
1. mai
Første mai har en lang historie i norsk folketro, preget av både tradisjoner og overtroiske forestillinger. Dagen, også kalt To-apostelmesse, Gaukmessse eller Gaukdagen, markerte vårens ankomst og var knyttet til en rekke skikker.[1]
En sentral skikk involverte gjøken. Tradisjonen sa at man ikke skulle spise frokost før man hørte gjøken gale, da det ellers varslet døden i løpet av året. Gjøken ble også sett på som et orakel for fremtiden. Ugifte kunne spørre den om når de ville gifte seg ved å telle antall ganger den gol.[1]
Det var viktig å avstå fra våronn, spesielt jordarbeid, på 1. mai. En gammel tro sa at det som ble sådd denne dagen ville bli ødelagt av skadedyr, ofte omtalt som ormer. "Norsk Folkekalender" fra 1859 advarer mot å "bryde nogen Jord" på denne dagen.[1]
Tradisjonelt var 1. mai også en vårfest. En vanlig skikk var å reise en maistang, en stang pyntet med grønt løv, som folk danset rundt. Hus og kirker ble pyntet med blomster og grønt for å feire vårens komme. Denne skikken ligger til grunn for uttrykket "å maie seg ut."[1]
3. mai
Tredje mai er til minne om at Jesu kors ble funnet igjen i Jerusalem i år 326, og primstavmerket er et kors. Det er to korsmesser. Denne kalles derfor korsmesse om våren, og den andre (14. september) korsmesse om høsten.[1]
I dag skal alle dyrene ut på beite, og alle gjerder skal derfor være satt opp og reparert. Mange steder har klippet de sauene før de slapp dem ut (se også Vårfruemesse 25. mars). Det var vanlig å «vigsle» buskapen før de dro, for å gi dem beskyttelse mot fare. I tillegg til at de gikk over stål, tok mange ild over dem, brente et korsmerke på kyrne, svidde kalvene på mulen med et lys, og så videre.[1]
I Østerdalen skal det bli en fin og mild forsommer hvis det er fint og mildt i dag. I Nord-Norge kommer «korsmoss-ria» med regn og surt vær, og slik kan det bli i tre uker fremover.[1]
15. mai
Femtende mai er minnedagen for Oslos skytshelgen, St. Hallvard. Dagen kalles også Hallvardsok eller Hallsok i noen områder. Primstavmerket for dagen er vanligvis en kvernstein, basert på legenden om Hallvard Vebjørnsson fra Lier. Han ble drept og senket i fjorden med en kvernstein, men ifølge legenden fløt både Hallvard og steinen opp igjen til overflaten ved et Guds under.[1]
Dagen kan også være merket med prikker som symboliserer såkorn, da tre dager før og etter Hallvarsdmesse ble ansett som den beste såtiden sør for Dovre. Imidlertid er 15. mai også en dag forbundet med fare og ulykke. Man bør unngå lengre turer, fjellturer, båtturer og risikofylt arbeid. Ekteskap inngått på denne dagen varsler om skilsmisse, og blodgiving kan føre til døden innen årets slutt.[1]
Hanegal om natten varsler ulykke, enten dødsfall, brann eller drukningsulykke. En gammel hund som uler mye kan bety at sorg er i vente. Hunder som spiser gress varsler om dårlig vær, og det sies at været på Hallvardsmesse varer helt til St. Hans (24. juni). I Gudbrandsdalen kalles dagen etter Hallvardsmesse for Saradagen, og det sies at "frys ho Sara, blir det frostår."[1]
18. mai
Attende mai er minnedagen for kong Erik IX, Sveriges nasjonalhelgen. Dagen er en liten merkedag i Norge, og i likhet med Hallvardsmesse er den forbundet med fare og ulykke.
Det er best å unngå visse aktiviteter på Eriksmesse. Du bør ikke piske i vann, da det kan føre til ekstra dårlig vær. Det samme gjelder for å rulle kjølen på et bart bord. Plystring kan også bringe uflaks, i form av sterk vind. Å klatre i stige eller lene seg ut av et høyt vindu er ekstra risikabelt denne dagen.
23. mai
Bjørknesmesse ble feiret 23. mai. Dagen markerer bjørnens våken fra vinterdvale. Primstavmerket for dagen er ofte en bjørnelabb. I Telemark er det ansett som sikkert at bjørnen forlater hiet på denne tiden, mens det varierer i andre deler av landet. Varmen på denne dagen indikerer at det er bjørnens siste sjanse til å forlate hiet.
Som beskrevet under Pave Sixtus martyr (6. april), kan bjørnen være farlig når den våkner etter en lang vinter. Men ifølge en Telemarks-tradisjon, hvis bjørnen møter et menneske født på en lørdag eller søndag, vil den flykte av frykt for stemmen deres. Folk undersøkte også hestene sine for en liten lugg på manketoppen, et tegn på at bjørnen ville jage dem.
Mange mente at bjørnen var de underjordiskes gris, og at de sørget for mat og vann under vinterdvalen. Andre trodde bjørnen overlevde ved å suge på labbene sine. Bjørnen ble sett på som glad i barn, og sies å synge:
"Tutarnhonn og langelur det vil eg ikkje høyre, men floytelåt og bånegraut det leikar i mitt øre."
Se også
- Januar i folketroen
- Februar i folketroen
- Mars i folketroen
- April i folketroen