Mai i folketroen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Mai i folketroen

1. mai - Gaukmesse / Philippus - Jacobus

På primstaven symboliserte gjøken gauksmessa. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum. Lisens CC-BY-SA.

Første mai har en lang historie i norsk folketro, preget av både tradisjoner og overtroiske forestillinger. Dagen, også kalt To-apostelmesse, Gaukemesse/Gaukmesse eller Gaukedagen/Gaukdagen, markerte vårens ankomst og var knyttet til en rekke skikker.[1] Primstavmerkene for 1. mai er en gjøk eller et dobbelt kors. Det doble korset symboliserer de to apostlene Filip og Jacob som led martyrdøden.[2] Det latinske navnet på dagen var Philippi Jacobi.

Omkring 1. mai kan man vanligvis høre gjøken for første gang. Dette var et tegn på at våren var kommet og varmere tider var i vente. Tidspunktet for gjøkens ankomst varierte fra sted til sted, fra 1. mai i sør til 6., 7., 12. eller 25. mai i andre deler av landet. Noen steder ble gaukemesse feiret den første søndagen i mai. Det var mange overtroiske forestillinger knyttet til gjøken.[2]

  • Hørte man gjøken i nord, varslet det døden innen årets slutt. En gjøk i sør varslet god grøde, mens en gjøk i vest betydde at man ville få viljen sin. Hørte man gjøken i øst, var det et tegn på at et frieri ville få et heldig utfall med bryllup og lykke.[2] [3]
  • Tradisjonen sa at man ikke skulle spise frokost før man hørte gjøken gale, da det ellers varslet døden i løpet av året.[1]
  • Gjøken ble også sett på som et orakel for fremtiden. Ugifte kunne spørre den om når de ville gifte seg ved å telle antall ganger den gol.[1]

Tradisjonelt var 1. mai også en vårfest og en fruktbarhetsfest, og en folkelig festdag.[4] En vanlig skikk var å reise en maistang, en nyutsprunget bjørk pyntet med grønt løv og hvitveis, som folk danset rundt. Maitreet skulle stå på en høyde eller hellig sted fra gammel tid. Hus og kirker ble pyntet med blomster og grønt for å feire vårens komme. Denne skikken ligger til grunn for uttrykket "å maie seg ut."[1] [4]

Dagen var også "faredag" for prestegårder på landet.[5]

Været den 1. mai skulle kunne si noe om hvordan været ble senere det året[6]:

  • I Beiarn sa de at om det var varmt denne dagen og grønt i skogen, skulle avlingene bli gode.
  • I Mandal sa de at det ble et tørt år dersom sola skinte blank på fjelltoppene denne morgenen.
  • I Stor-Elvdal sa de at dersom det var godt vær denne dagen, kunne det bli en flom så stor at Glomma kom inn i kjelleren på gården Mykleby.
  • På Sunnmøre ble det sagt at dersom det frøs til denne natta, frøs også kornet til høsten. I Skjåk skulle frost denne dagen gi høstfrost like til sjøen. Og i Gudbrandsdalen sa de at dersom de først mainettene var kalde, skulle sommeren bli kald.
  • I Østfold sa de at slik været var 1. mai kom det til å bli om sommeren.[3]
  • Hvis alle lævtrær hadde fått blader nå, bar det bud om en god sommer.[3]

I Norge var 1. mai også en dag for spøk og narrestreker. Den som ble lurt ble kalt en maigås eller maikatt.[2] Det var også vanlig å smake på spekemat på denne dagen, for nå var spekeskinka som ble laget før jul endelig ferdig.[2]

Dagen er også til minne om den hellige Valborg (Walburga). Walburga ble født i England rundt år 710 og kom fra en hellig familie. Hun ble abbedisse i et kloster i England, men reiste senere til Tyskland for å hjelpe sine brødre og onkel med kristningen av germanerne. Der ble hun abbedisse for et dobbeltkloster. Walburga døde i 779 og levningene hennes ble flyttet til en kirke i Eichstätt i 870. En aromatisk væske begynte å sive ut fra en sprekk i steinplaten ved graven hennes, og denne væsken ble sagt å ha helbredende virkning. Dette førte til valfart til Walburgas grav og spredning av hennes kult til store deler av Europa og Nord-Amerika. Walburga er skytshelgen for jordmødre, husdyr, bønder og markens grøde. De som søker helbredelse kan besøke graven hennes, hvor væsken sies å fortsette å sive ut.[2]

I eldre tider ble 1. mai også kalt Lille gangdag, og i noen områder blandet man tradisjoner fra gangdagene med valborgsmesseaften. Folk gikk ut på åkrene med fakler for å skremme bort onde ånder.[2] Et annet navn på dagen var "Harpa".[5]

Det var viktig å avstå fra våronn, spesielt jordarbeid, på 1. mai. En gammel tro sa at det som ble sådd denne dagen ville bli ødelagt av skadedyr, ofte omtalt som ormer. "Norsk Folkekalender" fra 1859 advarer mot å "bryde nogen Jord" på denne dagen.[1]

Siden 1890 har 1. mai også vært feiret som "Arbeidets dag", arbeidernes dag. Dette er en internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen, et vedtak som ble fattet under den 2. Internasjonale Arbeiderkongressen i Paris i 1889. Datoen ble valgt for å markere en generalstreik for 8-timers arbeidsdag som ble holdt av amerikanske arbeidere i 1888. I Norge ble 1. mai offisiell høytidsdag og lovfestet fridag i 1947.[2]

2. mai - Maria berggang

Dagen ble kalt Maria berggang.

3. mai - Korsmesse om våren

Tredje mai er til minne om at Jesu kors ble funnet igjen i Jerusalem i år 326, og primstavmerket er et kors. Det er to korsmesser. Denne kalles derfor korsmesse om våren, og den andre (14. september) korsmesse om høsten.[1] Primstavens symbol, et stort kors, symboliserer gjenfinnelsen av Jesu kors i Jerusalem rundt år 320. Keiserinne Helena, mor til Konstantin den store, æres for sin rolle i denne hendelsen.[2] Det latinske navnet på dagen var inventio crucis.

På denne dagen satte nordlandsfiskerne kursen sydover mot Bergen.[5]

Korsmesse var en viktig merkedag i bondens kalender.

  • Gjerder og grinder måtte repareres i tide for vårens slipp av dyr fra vinterfjøset.[2]
  • I områder med tidlig vår var dette også den første sådagen, mens andre steder fokuserte på saueklipping.[2]
  • I dag skal alle dyrene ut på beite, og alle gjerder skal derfor være satt opp og reparert. Mange steder har klippet de sauene før de slapp dem ut (se også Vårfruemesse 25. mars). Det var vanlig å «vigsle» buskapen før de dro, for å gi dem beskyttelse mot fare. I tillegg til at de gikk over stål, tok mange ild over dem, brente et korsmerke på kyrne, svidde kalvene på mulen med et lys, og så videre.[1]

Været den 3. mai skulle kunne si noe om hvordan været ble senere det året:

  • I Østerdalen, for eksempel i Elverum[6], skal det bli en fin og mild forsommer hvis det er fint og mildt i dag.[1]
  • I Nord-Norge, for eksempel i Salten og Beiarn[6], kommer korsmossenettene/«korsmoss-ria» med regn og surt vær, og slik kan det bli i tre uker fremover.[1]
  • I Breim ble det sagt at dersom gjøken begynte å gale da, kom det til å bli en god sommer og et godt år.[6]

6. mai - Gaukdagen

Noen steder, som i Solør, var det 6. mai som var Gaukdagen. Avhengig av retninga man hørte gauken fra, varslet man året. Dersom det ikke frøs på natta før og etter gaukdagen, ble det et godt år. Likeså dersom bjørkeløvet hadde blitt så stort som en sølvtoskilling.[6]

8. mai - Morsmesse

Denne dagen drar svalene sørover.

9. mai - Caspars dag

Dersom svalene fløy høyt den 9. mai, ble det finvær. Fløy de lavt, ble det regn. Hvis svalene badet, ble det uvr.

12. mai - Gaukedagen/St. Pancras

Den 12. mai markerer vi minnedagen Pancratii martyris, til ære for den unge martyren Pancras (også kalt Pancratius). Han ble halshugget bare 14 år gammel under keiser Diokletians kristenforfølgelser på 300-tallet.[2]

I folketradisjon var St. Pancras kjent som en "ishelgen". Man mente at han kunne bringe frost og snø, og derfor var det mange som ventet til etter denne dagen med å slippe dyrene ut på beite.[2]

I Hedmark og andre steder ble 12. mai kalt "gaukedagen", da skikker og tradisjoner knyttet til gaukemesse (1. mai) ble "iverksatt" på denne datoen.[2]

Perioden mellom 12.-14. mai ble kaldt jernnettene, og i Gudbrandsdalen ble det sagt at da var frosten farlig.[6]

14. mai - Servatius dag

Etter denne natta skal det verken komme snø eller frost.

15. mai - Hallvardsmesse

Femtende mai er minnedagen for Oslos skytshelgen, St. Hallvard. Dagen kalles også Hallvardsok eller Hallsok i noen områder. Primstavmerket for dagen er vanligvis en kvernstein, basert på legenden om storbondesønønen Hallvard Vebjørnsson fra Lier. Han ble drept den 15. mai i 1043 fordi han forsvarte en fattig kvinne mot urettferdige menn. Hallvard ble senket i fjorden med en kvernstein (møllestein), men ifølge legenden fløt både han og steinen opp igjen til overflaten ved et Guds under.[1] Det ble rapportert om jærtegn og undere ved graven hans, derfor ble levningen i 1053 flyttet til Mariakirken i Oslo og i 1130 til den nybygde St. Hallvardskirken.[2] Oslos byvåpen viser St. Hallvard med møllestein (symbol på hans død) og pilene som drepte ham.[2]

På primstaver kan dagen også være merket med prikker som symboliserer såkorn, da tre dager før og etter Hallvarsdmesse ble ansett som den beste såtiden sør for Dovre.[1] Buskapen skulle også slippes løs - i Valdres ble uka som 15. mai falt på kalt "Toe-løs", altså uten tau.[5]

15. mai er også en dag forbundet med fare og ulykke. Man bør unngå lengre turer, fjellturer, båtturer og risikofylt arbeid. Ekteskap inngått på denne dagen varsler om skilsmisse, og blodgiving kan føre til døden innen årets slutt.[1]

Hanegal om natten varsler ulykke, enten dødsfall, brann eller drukningsulykke. En gammel hund som uler mye kan bety at sorg er i vente. Hunder som spiser gress varsler om dårlig vær, og det sies at været på Hallvardsmesse varer helt til St. Hans (24. juni).[1]

Dagen skulle ha mange varslinger om senere vær, blant annet skulle den varsle været til St. Hans.[6]:

  • I Gauldal sa de at dersom sola var såpass framme at man fikk salet en hest, ble det et godt år.
  • I Tyldal sa de at så mange dager en hørte gjøken før 15. mai, så mange dager var den borte igjen etterpå.
  • På Elverum sa de at det ble lenge før gjøken galet dersom bjørka var svart denne dagen.
  • I Hardanger frarådde de å så tolv dager etter 15. mai. Gjorde man det kom "reinskulden", reinen ville gå i snø over klovene og kaste kalven.
  • Tre dager før og tre dager etter hallvardsmesse ble regnet som den beste såtida på Østlandet.[3]
  • Dersom hundene spiste gress denne dagen, ville det bli skikkelig dårlig vær.[3]

16. mai - Sara-dagen

I Gudbrandsdalen kalles dagen etter Hallvardsmesse for Saradagen, og det sies at "frys ho Sara, blir det frostår."[1]

Dagene 15., 16. og 17. mai ble kalt Alve-skjelv i Spydeberg. Det var kalde og urolige dager.[6]

17. mai - Brunos dag

På Skjåk sa de at natten mellom 16. og 17. mai var ei merkesnatt, der hard tæle i jorda om morgenen den 17. mai varslet mye frost til høsten.[6]

18. mai - Eriksmesse

Attende mai er minnedagen for kong Erik IX, Sveriges nasjonalhelgen. Dagen er en liten merkedag i Norge, og i likhet med Hallvardsmesse er den forbundet med fare og ulykke.[1] Primstavtegnene er et sverd, en krone eller et kornaks.[2] Det latinske navnet på dagen er Erici regis & martyris.[5]

Erik Jedvardsson var altså konge i Sverige. Han var en ivrig kristen og dro på korstog til Finland. Den 18. mai 1160 ble han myrdet under en gudstjeneste av opprørske adelsmenn. Han ligger gravlagt i domkirken i Uppsala.[2]

Etter at kong Erik døde, skjedde det merkelige ting - jærtegn tilsvarende det fra da Olav den hellige var død. Dette ble utgangspunktet for helgendyrkelse. Selv om kong Erik aldri fikk helgenstatus av paven, er han allikevel Sveriges skytshelgen.[2]

Det er best å unngå visse aktiviteter på Eriksmesse. Du bør ikke piske i vann, da det kan føre til ekstra dårlig vær. Det samme gjelder for å rulle kjølen på et bart bord. Plystring kan også bringe uflaks, i form av sterk vind. Å klatre i stige eller lene seg ut av et høyt vindu er ekstra risikabelt denne dagen.[1] Dersom dagen ble månedens kaldeste, skulle det bli mye sol og varme til sommeren.[3]

Kornakset på primstaven minner bonden om at nå, fra 18. mai, er det såtid.[2]

22. mai - Bjørnevok / Castus

Dagen markerer bjørnens våken fra vinterdvale, han går ut for å strekke seg. Primstavmerket for dagen er ofte en bjørnelabb[1] eller en bjørn[2]. I Telemark er det ansett som sikkert at bjørnen forlater hiet på denne tiden, mens det varierer i andre deler av landet. Varmen på denne dagen indikerer at det er bjørnens siste sjanse til å forlate hiet.[1]

Dagen er også til minne om den hellige Castus, som ble martyr i år 250.

Falt bjørnevok på en lørdag, måtte man ikke så kommende mandag. Falt bjørnevok på en mandag, måtte man vente til onsdag med å så.[7]

Ifølge en Telemarks-tradisjon vil bjørnen flykte av frykt for stemmen til mennesker som er født på en lørdag eller søndag. Folk undersøkte også hestene sine for en liten lugg på manketoppen, et tegn på at bjørnen ville jage dem.[1]

Mange mente at bjørnen var de underjordiskes gris, og at de sørget for mat og vann under vinterdvalen. Andre trodde bjørnen overlevde ved å suge på labbene sine. Bjørnen ble sett på som glad i barn, og sies å synge: "Tutarnhonn og langelur det vil eg ikkje høyre, men floytelåt og bånegraut det leikar i mitt øre."[1]

Andre mener navnet bjørnevåk er en forvansking av bjarnvardsvaka, en messedag for den hellige fransiskanrmunken Bernhard eller Bernhardin (Bjarnvard av Siena), som ble feiret den 20. mai. Til Bernhard (1380-1444) ble det knyttet mange mirakelhistorier, det ble sagt at han kunne helbrede.[2]

I den kirkelige festkalenderen var 22. mai messedag for den hellige biskopen av Åbo, St. Henning (-1367).[2]

23. mai - Desiderius

Dagen er til minne om Desiderius som led martyrdøden i år 305. Han ble kastet for ville dyr, men da disse ikke rørte ham, ble han halshugget. Han ble så en martyr.[7]

På denne dagen skulle de første fugleungene se dagens lys.[7]

Dagen var også utmerket for kirkebryllup. Det var et dårlig varsel om man mistet ringen under seremonien. Bare presten kunne plukke opp ingen, hvis ikke ville paret få vanskeligheter og det ville være mye bråk hos dem.[7]

24. mai - Esters dag

Dagen var til minne om dronningen av Persia, Ester.

Dersom bokfinken trakk inn i landet på denne tida, var det et godt tegn. Fløy den derimot straks ned igjen, kunne man forvente lange uværsperioder eller en dårlig sommer. Sang bokfingen om kvelden, betød det regnvær dagen etter.[3]

25. mai - Urbansmesse (før 1700; Halvardsmesse)

Urbansmesse eller urbani papae, feiret 25. mai, er minnedagen for pave Urban I. Urban var pave i årene 223-230. Han ble halshugget under keiser Alexander Severus på grunn av sin tro. I noen land i Sør-Europa er Urban skytshelgen for vindyrkere.[2] På primstaven merkes dagen med ei bispelupe, en bispestav eller bispehanske.[5] Andre primstavmerker er en møkkagreip.

I Salten var det denne dagen som ble kalt gaukemesse, og ikke 1. mai. I Sunndal gikk dagen under benevnelsen gamle halvardsok. Før kalenderreformen i 1700, ble nemlig Halvardsmesse feiret den 25. mai.

I Nord-Norge ble dagen mange steder kalt sådagen.[2] Primstavmerket var der ofte en møkkagreip. Denne dagen var spesiell da hele årets avling var avhengig av arbeidet som ble gjort.[1] Primstavtegnet var en klar beskjed til bonden om at nå måtte han sette i gang arbeidet med jorda.[2] Såingen var omgitt av mange påbud, forbud, tegn og varsler.

  • Det var ikke likegyldig hvem som utførte såingen, eller hvordan de oppførte seg eller var kledd. Var det ikke profesjonelle såmenn som ble leid inn, var det vanlig at den eldste på gården utførte jobben.[1]
  • På noen gårder var det bondekona selv som sådde, og da med hvitt hodetørkle.[1]
  • Mange mente at man ikke skulle begynne såingen på en fredag, da man aldri ville lykkes med nye prosjekter. Mandag og onsdag var også uheldige dager, men noen mente det motsatte.[1]
  • Brødet som ble pyntet og spart fra julen ble brukt denne dagen. Brødet var velsignet med julens positive krefter og skulle gi ekstra god fruktbarhet. Brødbitene ble blandet med kornet og smakt på av såmannen, som for øvrig burde ha så langt hår og skjegg som mulig.[1]
  • I Romsdal og andre steder mente man at rotgrønnsaker burde såes om kvelden, med en stor hatt på hodet for å få store frukter.[1]
  • Etter såingen ble åkeren beskyttet mot uhell og uår. Kirkegårdsjord ble lagt rundt åkeren mens man ba en bønn, og små trekors ble satt opp, ofte i enden av åkeren.[1]
  • Hørte de gjøken i sør, ble det et godt kornår.[7]

Været på Urbansmesse kunne gi varsler om sommeren.

  • I Nord-Norge, slik som i Senja[6], ville forsommeren bli som formiddagsværet, og ettersommeren som ettermiddagsværet.[1]
  • I Midt-Norge, slik som i Namdalen[6], ville det bli et godt år hvis solen skinte lenge nok til at man kunne sale på en hest.
  • På Østlandet ville det bli en varm og god sommer med mye bra korn hvis det var godt vær denne dagen.[1]
  • Generelt ville godt vær den 25. mai, gi god høst og godt år.[3] Dersom sola skinte klart, ville det bli rikelig med bær og et godt år for korn.[7]
  • Dersom det var vind i dag, ble det tomme eike- og hasselnøtter.[7]

Fra 25. mai fikk barna lov til å gå barnbeint ute.[7]

26. mai - Augusin / Vossakyrkjemesse

Dagen var til minne om kirken i Vang i Valdres som ble vigslet til St. Mikael i år 1277. Dagen er også til minne om erkebiskop av Canterbury, Augustin.[7]

27. mai - Gamle hallvardsok

Dagen var til minne om misjonærmunken Beda i Yorkshire, som skrev den engelske kirkehistorien, helgenbiografier og martyrfortellinger.[7]

Fikk man ikke sådd før gamle halvardsok den 27. mai, ville ikke kornet rekke å bli modent.[3]

Den retninga vinden blåste den 27. mai, ville den blåse mesteparten av året.[3]

28. mai - St. Germanus / Vilhelmsføre

Den 28. mai var en minnedag for biskop Germanus, som var en asketisk abbed i et kloster på 500-tallet og senere biskop i Paris. Han levde svært enkelt og ga mesteparten av det han tjente til fattige. Germanus døde den 28. mai 576 og ble begravet i St. Vincent kirke i Paris. Da Germanus ble kanonisert i 754, endret kirken navn til Saint-Germain-des-Prés. Det ble også etterhvert navnet på bydelen.[2]

Den 28. mai er viet til den franske ridderen og munken Vilhelm (Guillaume). Han ble utnevnt til hertug etter sin krigsinnsats for Karl den store. Men etterhvert ga han avkall på det verdslige livet og ble munk. Klokkene i klosteret begynte å ringe av seg selv da han døde den 28. mai i 812. Det latinske navnet på dagen var Vilhelmi confessoris, som på norsk ble til Vilhelmsføre.[2]

29. mai - Maximinus / Vårdøgra

Dagen er til minne om biskop av Trier, Maximinus. På en reise til Roma, ble eselet hans spist opp av en bjørn. Han la deretter salen på bjørnen, som villig bar ham resten av veien.[7]

30. mai - Felix

Dagen var til minne om Felix 1, som var pave fra 269-274. Han ble en martyr fordi han viste sin troskap mot troen gjennom mange lidelser.[7]

31. mai - Melkedagen

Dagen er til minne om den hellige jomfru Petronella, som var en fornem romersk kvinne og disippel av Peter. Hun hadde lovet at hun aldri ville gifte seg. Da en fornem romer, Flacus, fridde til henne, ba hun om tre ukers betenkningstid. De brukte hun til å sulte seg i hjelp.[7]

På primstaven er det ei melkeku som symboliserer dagen.[7]

Slik været var på melkedagen, skulle det være til onsdag etter korsmesse (14. september).[3]

Se også

Kilder

  1. ↑ 1,00 1,01 1,02 1,03 1,04 1,05 1,06 1,07 1,08 1,09 1,10 1,11 1,12 1,13 1,14 1,15 1,16 1,17 1,18 1,19 1,20 1,21 1,22 1,23 1,24 1,25 1,26 1,27 1,28 Sivertsen, Birger. Norske merkedager. Utg. Damm. 2007. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ 2,00 2,01 2,02 2,03 2,04 2,05 2,06 2,07 2,08 2,09 2,10 2,11 2,12 2,13 2,14 2,15 2,16 2,17 2,18 2,19 2,20 2,21 2,22 2,23 2,24 2,25 2,26 2,27 Bull-Gundersen, Anne B. (Anne Bergljot). Primstaven. Utg. Aschehoug. 2003. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ 3,00 3,01 3,02 3,03 3,04 3,05 3,06 3,07 3,08 3,09 3,10 Vær og værmerker. Utg. Nova. 2013. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  4. ↑ 4,0 4,1 Hva dagene vet. Utg. Nova. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 5,4 5,5 Primstaven. Utg. Greipstad historielag. Nodeland. 2011. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  6. ↑ 6,00 6,01 6,02 6,03 6,04 6,05 6,06 6,07 6,08 6,09 6,10 Hodne, Ørnulf. Gamle folkelige værvarsler. Utg. Cappelen Damm faktum. 2012. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  7. ↑ 7,00 7,01 7,02 7,03 7,04 7,05 7,06 7,07 7,08 7,09 7,10 7,11 7,12 7,13 Hva dagene vet. Utg. Nova. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Mai_i_folketroen&oldid=2551310»