Januar i folketroen

Januar er oppkalt etter den romerske guden Janus, som hadde to ansikter. Janus er motivet for Kongsbergs kommunevåpen.

Januar i folketroen gir en oversikt over hvordan dagene i denne måneden har hatt betydning for nordmenn gjennom historien.

1. januar - åttende dag jul / 1. nyttårsdag

Den 1. januar, kjent som 1. nyttårsdag, markerer også den åttende dagen av jul eller "Festum Circumcisionis Domini" som det heter på latin i kirkekalenderen. I et gammelt norsk kalendersystem, primstaven, er dagen symbolisert ved tegn som solhjul (en sirkel), et timeglass, et tredobbelt kors eller en kirke. Solhjulet var et symbol for årets gang. Noen få primstaver har timeglass som symbol for denne dagen. Timeglasset representerte også tiden som gikk. Korset og kirken symboliserte den kristne hendelsen der Kristusbarnet ble omskåret, også kjent som "Circumcisio domini" (Herrens omskjæring). Omskjæring skulle foregå på guttebarns åttende levedag. Nyttårsdagen blir derfor også referert til som åttendedagen og Jesudagen.

Værforholdet på nyttårsdagen var viktig i norsk folketro. Fint vær på nyttårsdagen var et tegn på at halve, eller kanskje hele det kommende året, ville være like fint.

• En klar dag forutsa et godt år. Var nyårsmorgon klar, kom det til å bli godt fiskeår". I Romsdal sa de "Julenatta med dråpa og Nyårsnatta klår og kald betyr æit godt år". "Klårver nyårsdag gir sommarvarme", sa de i Hattfjelldal.
• I Nord-Norge trodde man at hvis vinden kom fra landet ville det signalisere et år med rikelig fiske, mens vind fra havet ville indikere det motsatte.
• En stjerneklar himmel ble ansett som et godt varsel for multer.
• En klar himmel på denne dagen indikerte en tørr sommer, mens mildt vær med regn signaliserte en mild vinter og en behagelig sommer. Uvær og sterk vind var dårlige tegn for året som kommer.
• På Jæren var troen slik at hvis solen skinte lenge nok til å sele en hest, ville resten av året også ha godt vær med god høy- og korntørk. I Leksvik og Haram måtte sola skinne så lenge at de fikk hatt selen på og av hesten tre ganger - da skulle det bli et godt år.
• I Setesdal så man på hvordan hønsene oppførte seg denne dagen. Man kunne strø korn på stuegolvet. Hvis hønsene hakket i midten, ville det komme et godt år - men hakket de ut mot kanten skulle det motsatte skje.
• På Sørlandet og Østlandet så de på fargen på himmelen og rim på trærne; "Nyårsmorgon raud tyder tungt år, medan rim på trea tyder godt år."
• Uvær og blåst spådde uår og sykdom.

Aktiviteter og hendelser på nyttårsdagen ble også sett på som indikatorer for hvordan resten av året ville utfolde seg. Det var derfor viktig å være forsiktig med hva man gjorde på denne dagen. En uheldig hendelse på denne dagen var en dårlig omen for resten av året.

• I Rømskog var det tradisjon å unngå å gi bort penger på nyttårsdagen. Hvis man ga bort penger, ville man fortsette å gjøre det gjennom hele året. Det var også viktig å ikke være tomhendt på nyttårsdagen.
• Fikk man en pengegave på nyttårsdagen var det et tegn på et år med gode inntekter.
• Ethvert arbeid påbegynt på denne dagen ble antatt å være dømt til å mislykkes.
• I Gudbrandsdalen trodde man at hvis man gjorde noe galt denne dagen, kom det til å gå galt hele året.

På denne spesielle dagen la mange vekt på å tilberede og presentere et mangfold av retter. Uavhengig av type matretter, serverte de som hadde råd ofte flere ulike middagsalternativer. Tradisjonen tilsa at dette overflødige bordet symboliserte og sikret rikelig med mat gjennom det kommende året.

Mange steder ble det ansett som et dårlig tegn hvis det første besøket er av en jente eller kvinne. Imidlertid, hvis en mørkhåret gutt eller mann besøkte huset, var det et positivt varsel. Den første mannlige besøkende kunne også forutsi mengden ull sauer vil produsere i løpet av sommeren, avhengig av hans hårtype og om han ikke har besøkt tidligere i julen. Denne første mannlige besøkende blir referert til som "rokkemann". Han hjalp med å karde, og blir servert ø og brennevinn som takk. Hvis "rokkemannen" var en ungkar og besøkte huset mens en jente spinnet garn, tenkte noen at han kom til å bli gift med henne.

En eldre tradisjon markerer første januar som dagen for å avslutte kontrakter med tjenestefolk. Lønnen ble utbetalt dagen før, og eventuelle forseelser kunne bli straffet på nyttårsdagen .

5. januar - tolvte dag jul / Helligtrekongers aften / gamle julaften

Femte januar betegnes som tolvte dag jul og helligtrekongers aften. Dagen er tradisjonelt kjent som "gamle julaften" i noen kulturer, da denne datoen var julaften etter den julianske kalenderen før overgangen til den gregorianske kalenderen på 1700-tallet. Øst-romerske og ortodokse tradisjoner følger fortsatt den gamle kalenderen og feirer julaften denne dagen.

På denne kvelden var det vanlig å feire med en fest, hvor en stor pudding ble laget og servert til gjestene. Den som fant en bønne i sin pudding-porsjon ble utnevnt til "bønnekongen" og tjente som festens kjøgemester eller seremonimester for kvelden. Dersom en kvinne fant bønnen, hadde hun rett til å velge hvem hun ønsket skulle ha denne rollen, ofte en mann hun satte pris på.

Festlighetene kunne involvere drikking av "tolvte-rusen," som var en betydelig del av feiringen og kunne lede til slåsskamper og bråk. Denne tradisjonen med bønnen i maten er ikke lenger vanlig, men er forløperen til den mer fredelige skikken med å finne en mandel i riskremen.

For de som ønsket å se inn i fremtiden, spesielt jenter som ønsket å vite mer om sin tilkommende, var det en spesiell skikk. De skulle sette opp et bord foran sengen sin med et hvitt tøy, tre glass og et speil, og plassere tre telys på bordet. Disse objektene skulle anordnes på en måte som gjorde det mulig for dem å se inn i speilet fra sengen. De skulle også resitere en bønn som begynner med "Jeg beder Eder Hellige Konger tre, I mig i natt ville lade se," og fortsetter med ønsket om å få visjoner om fremtiden i speilet. Da skulle den tilkommende komme frem i speilet.

På Vestlandet ble det bra torskefiske denne dagen hvis himmelen var svært rød.

6. januar - trettendedagen / Helligtrekongers dag

6. januar, også kjent som Helligtrekongers dag eller Trettendedagen, har en særegen plass i mange kulturer og markerer slutten på juletiden. Dette er dagen for å minnes de tre vise menn som fulgte stjernen til Betlehem for å besøke det nyfødte Jesusbarnet. I Norge, som i mange andre land, ble dagen ansett for å være av stor betydning, ikke bare religiøst, men også i folketradisjonen.

Historisk sett ble denne dagen feiret med "stjernespillet", et folkelig uttrykk for de hellige tre kongers vandring. Deltakere, ofte skolegutter, kledde seg ut som de bibelske figurene og gikk fra dør til dør, hvor de fremførte skuespill og mottok gaver eller godtgjørelser for sine forestillinger. Dette spill var en del av en større julefeiring, som på den tiden kunne inkludere fest og rus, men også til tider uorden og bråk. Selv om denne praksisen til slutt ble forbudt, fortsatte en lignende skikk i enklere form i Grimstad, hvor den består til denne dag.

Natten til den 6. januar var også omspunnet av myter og overtro. Den ble ansett som en tid hvor det overnaturlige var spesielt aktivt. Hekser, trollkatter, marer og ikke minst Åsgårdsreia – en fryktet fenomen assosiert med norrøn mytologi – var antatt å være på sitt mest aktive. Folk trodde at disse mytiske vesenene kunne fare gjennom natten og til og med ta med seg sjeler. De tre vise menns beskyttelse ble søkt, og beskyttende rituelle handlinger ble utført for å vokte mot disse kreftene.

En annen overtro knyttet til dagen var frykten for "trettendekloa", et vesen med tretten klør og et illevarslende temperament. Dette vesenet var spesielt fryktet blant barn, og det ble sagt at hvis man arbeidet på Trettendedagen, kunne det bringe ulykke. Været på denne dagen ble også tatt som et tegn på fremtidige værforhold, med et gammelt sagn som sier at hvis det snødde på Trettendedagen, ville det bli en lang og kald vinter.

7. januar - eldbjørgsdagen / St. Knut / avfaredagen / englefaredagen

Den 7. januar er en innholdsrik merkedag i den norske tradisjonen med røtter i både kristen historie og eldgammel folketro. Vi kaller dagen for eldbjørgsdag, St. Knut, avfaredagen eller englefaredagen. Navnet eldbjørgsdag betyr «ildbergningsdag». I tidligere tider var dette en dag som var viet til varmen og ilden for å sikre at den ikke gjorde skade. Den religiøse tilknytningen er knyttet til den danske hertugen Knud Lavard. Han ble brutalt myrdet av sin fetter den 7. januar i 1131, og legenden forteller at hodeskallen hans ble delt i to med et sverd. Dagen var også var en hyllest til sola som nå vender tilbake med sin ild.

En sentral tradisjon var å drikke en skål for ilden i grua, også kalt «åreildens skål». Bull-Gundersen skriver at «man ofret gjerne en kake til ilden». Andre steder ga folk ilden salt og mel for at den ikke skulle brenne ned husene deres. Folk kunne også be bønner til ilden, som for eksempel: «Hjelpe meg Gud og Sante Knut, at aldri min varme sloknar ut».

Dagen markerte det endelige punktumet for jula. Den ble kalt avfaredagen eller avreisedagen fordi gjestene nå pakket sakene sine og reiste hjem. Navnet englefaredagen viser til troen på at de døde familiemedlemmene, som hadde besøkt slekten sin i jula, nå reiste bort igjen. I Trøndelag var det vanlig å kle seg ut og bruke koster for å bokstavelig talt «sop ut jula».

Det var knyttet sterk overtro til denne datoen. Et kjent ritual var å sette seg på gulvet, ta en ølbolle med tennene og kaste den bakover over hodet. Dersom bollen landet med bunnen ned, var det et godt varsel, men om den havnet på hode, varslet det ulykke.

Været denne dagen ga også viktige frampek for våren. Fint vær denne dagen varsler om fint vær i mars og april.

På primstaven er dagen ofte markert med et kors, en klokke eller en pisk. Dette symboliserte at jula nå skulle ringes eller kjøres ut, og som det sto på Jensøns primstav: «Kaldis S. Knud som ringer Julen ud». På primstaven finner vi gjerne en klokke eller en bjelle som symbol for dagen, men det kan også være et lite kors eller et svøp.

10. januar - St. Paulus

Den 10. januar var minnedag for den hellige Paulus fra Theben (f. år 229), også kalt Paul Eremitten. Han levde i skjul i en hule i ørkenen i 90 år. Dagen kalles derfor også for St. Paulus.

11. januar - brettemesse / brokkismesse / brykkesmesse

Den 11. januar kalles brettemesse, brokkismesse eller brykkesmesse. Dagen kommer av den kvinnelige helgenen Brictiva eller St. Brettiva som ifølge sagnet ble henrettet med øks denne dagen. Blant folk ble brokkis og brykkis imidlertid tolket som en avledning av verbet "å brekke", og man mente derfor at det var fare for at noe kunne brekke den dagen. Det var best å la hesten stå på stallen, for at den ikke skulle brekke beina.

I det gamle bondesamfunnet var 11. januar, brettemesse, en dag for å samle sammen julematen som var til overs. Folk samlet alle bitene, brøt dem opp og la dem i en stor gryte for å holde en siste fest. Denne festen ble kalt både for «snippedagen» og «pompegilde». Det var viktig å drikke opp juleølet sitt denne dagen, og resultatet ble ofte en såkalt «snipperus». Talglysene fra jula ble også samlet inn fordi folk mente de hadde en helt spesiell kraft i seg.

Brettemesse og den påfølgende dagen ble sett på som typiske ulykkesdager. Du burde derfor være forsiktig med hva du gjorde. Folk ble frarådet å legge ut på lange reiser eller starte på store arbeidsoppgaver. Det ble også advart mot å gifte seg denne dagen. Hvis et brudepar likevel giftet seg og hørte en ugle på vei til kirken, var det et sikkert tegn på at ekteskapet deres ville bli ulykkelig. En historie fra Seljord forteller om en nabo som trosset advarselen og kjørte ut med hesten sin; det endte med at hesten hans brakk foten.

Selv om det var farlig å gifte seg, ble det sagt at det var en god dag å fri på. Det ble nemlig trodd at kvinnene var ekstra kjærlige akkurat denne dagen.

Været denne dagen ga også varsler for fremtiden: Været før middag fortalte hvordan november ville bli, mens været etter middag varslet været for desember.

Primstavmerket for brettemesse er som regel en øks eller en hest.

12. januar - midtvinternatt / hokunòtt / midtvintersblot

I førkristen tid ble dagen kalt hokunòtt, av "hake" og "natt", senere midtvinternatt. Dette var midt mellom første vinterdag og første sommerdag, og ble derfor kalt midtvinterdag og -natt. "I dag den halve vinter går, men verste kulde atter står", sa folk på denne dagen.

Om kvelden feiret man midtvintersblot og ofret til de norrøne gudene for å få et godt år. Denne festen ble kalt torreblotet, etter værguden Thorri. Halve vinteren var gått og "vinteren ruller seg over på rygg". Det samme gjorde bjørnen i hiet, den snudde seg på den andre siden.

I likhet med brettemesse er dette en uhellsdag, hvor man skal være forsiktig. Man bør ikke sette opp stiger, gå under en stige eller klatre i fjell. Man bør også være forsiktig hvis man arbeider med kniv eller øks.

På primstaven er dagen markert med et hakk. Fra dette hakket er det like langt til første vinterdag til første sommerdag. På andre primstaver er prikkene som markerer dagen et symbol på snø.

13. januar - tjuendedag jul / tjuendedags Knut / gammel nyttårsdag

Den 13. januar er en merkedag med mange navn, men de fleste kjenner den som tjuendedag jul. I eldre tider markerte denne datoen den absolutte slutten på julefeiringen. Dagen har også blitt kalt «tjuendedags Knut». Dette navnet stammer fra en sammenblanding med St. Knuts dag, som egentlig falt på 7. januar. Før vi fikk den gregorianske kalenderen i år 1700, ble denne dagen faktisk regnet som nyttårsdagen vår.

Når denne dagen kom, var det på tide å rydde bort jula for godt. Alt som hørte høytiden til skulle fjernes fra huset, og ute måtte folk ta ned både julenek og annen pynt. En gammel skikk var at barna skulle «feie jula ut» i løpet av dagen. De åpnet utgangsdøra og feide gjennom alle rommene med en kost for å jage ut jula. Eldre naboer uten egne barn satte ofte pris på dette og ga ungene en slant for jobben. Andre steder hentet de opp de siste øltønnene fra kjelleren og drakk dem tomme. På kvelden var det vanlig å «danse jula ut». Da samlet folk seg for å kose seg med det siste som var igjen av julematen og juleølet. Noen menn kledde seg ut som julebukk og løp rundt til naboene sine. De slo på veggene og ropte: «Nå er det Knut, jula ut!»

Det har vært litt forvirring rundt når «Knut» egentlig jager julen ut. Noen knytter dette til eldbjørgsdag den 7. januar, men på den 13. januar er det ingen tvil om at festen er over. I Nord-Norge kalte de gjerne dagen for «tjuanthelg», og for mange var dette den faste dagen for avreise til det store Lofotfisket.

Dagen hadde også andre navn i den gamle kalenderen vår. Den ble ofte kalt for «gamle nyårsdag». Dette henger sammen med overgangen til den nye kalenderen for lenge siden. Folk trodde at julen hadde en egen kraft, og når tyvendedagen kom, var denne kraften over for denne gang. Varslene for denne dagen handlet derfor ofte om at arbeidslivet og det vanlige året tok over igjen.

Primstaven har flere ulike merker for denne dagen. Det vanligste symbolet er en sopelime, som viser til at jula skal feies ut. Siden dagen markerte slutten på drikking og fest, finner vi også ofte en tønne, et tomt drikkehorn eller et opp-ned-snudd glass på primstaven. På enkelte staver kan man også se klokken eller bjellen som egentlig hørte til 7. januar. Dette minnet folk på at festen var over og at hverdagen nå var her. På enkelte staver finnes det også en øks, som minner om drapet på hertug Knut.

17. januar - antonsmesse

Den 17. januar feirer vi antonsmesse. Dagen er oppkalt etter St. Antonius, en egyptisk eremitt som levde på 200- og 300-tallet. Han grunnla den første munkeordenen og er i dag skytshelgen for mange formål. Han beskytter spesielt de som lider av meldrøyeforgiftning, en sykdom som folk før i tiden kalte for antonseld eller St. Antons ild.

St. Antonius er først og fremst kjent som beskytteren til husdyrene våre, og da spesielt grisen. Historien forteller at djevelen en gang prøvde å friste Antonius ved å kle seg ut som et svin. Siden Antonius avviste denne fristelsen, ble grisen ett av symbolene hans. Dette ser vi også på primstaven, der merket for dagen ofte er en gris eller et kors.

Dagen var en viktig dag for alle som bodde på en gård. Folk markerte denne dagen ved å gi dyra sine ekstra god pleie. På antonsmesse var det vanlig at grisene fikk litt ekstra mat og forpleining i bingen sin. Det var vanlig å be bønner for at buskapen skulle holde seg frisk og trygg. Folk var nøye med å beskytte dyra sine mot onde krefter. De kunne for eksempel sette opp vern i stallen hos hesten eller la buskapen gå over stål når de skulle ut på beite.

I andre land på kontinentet var det også tradisjon for å servere svinestek til de fattige denne dagen.

Gammel folketro sa at denne datoen hadde en helt spesiell kraft. Folk mente at det var ekstra virkningsfullt å prøve å kurere syke griser nettopp på antonsmesse. Hvis du hadde en gris som ikke var i form, var dette den beste dagen i året for å gjøre den frisk igjen.

19. januar - St. Henrik / tingdag

Dagen kalles også St. Henrik, etter den finske apostelen og biskopen Henrik. På primstaven er dagen noen ganger merket med en bispelue eller bispestav.

Fra gammelt av var 19. januar en av de faste tingdagene, de andre var 12. mai og 14. september. Derfor kan primstavmerket også være en tingstol, en stol med tre bein – et bein for hver tingdag.

20. januar - brødremesse

Den 20. januar kalles brødremesse og er til minne om St. Fabian og St. Sebastian. De var blodsbrødre fordi de begge endte sitt liv på en blodig måte på grunn av sin kristne tro. Fabian var pave og ble halshugget i år 250. Sebastian, som var livvakt for keiser Diokletian, ble beskutt med piler – men overlevde pilregnet og ble til slutt pisket til døde. Fordi Sebastian overlevde pilregnet, ble han helgen for skyttere.

Vanlige primstavmerker for brødremesse er to kors, en pil eller en øks. Øksemerket ble tolket som en påminnelse om at det nå var rett tid for å hugge emner til økser, hammere og andre verktøy. Veden var nemlig mest egnet til det før sevjen steg i treet.

24. januar - timotheusdagen

Dagen kalles timotheusdagen, til minne om en av de krisne martyrene. Timotheus var en nær venn og betrodd hjelper av apostelen Paulus. De dro sammen på mange misjonsreiser. To av Paulus sine brev i Det nye testamente er stilet til Timotheus. Han ble steinet til døde i år 97 e.Kr. Noen primstaver er merket med et dødningehode på timotheusdagen.

25. januar - pålsmesse / Pål med bogen / På skytter / Paulus omvendele

Den 25. januar ble kalt pålsmesse, Pål med bogen, Pål skytter og Paulus omvendelse. Dagen ble feiret til minne om apostelen Paulus og at han vendte seg om til den krisnte tro. Han drev omfattende misjonærvirksomhet blant annet i Hellas og Lilleasia. I likhet med mange andre led han martyrdøden ved at han ble drept med et sverd.

Hvis det var pent vær på pålsmesse ville man få finvær senere og god avling. Uvær varslet en dårlig høst, i tillegg til pest, krig og ulykker.

På pålsmesse var det best å holde seg i ro og la arbeidet hvilke, for sjansen for å mislykkes eller bli utsatt for uhell var stor.

På primstaven er pålsmesse merket med en bue, et sverd eller en fisk. Fisken var en av de tidligste kristne symboler.

Se også

• Februar i folketroen
• Mars i folketroen
• April i folketroen
• Mai i folketroen