Mai i folketroen

1. mai - Gaukmesse

Første mai har en lang historie i norsk folketro, preget av både tradisjoner og overtroiske forestillinger. Dagen, også kalt To-apostelmesse, Gaukmessse eller Gaukdagen, markerte vårens ankomst og var knyttet til en rekke skikker. Primstavmerkene for 1. mai er en gjøk eller et dobbelt kors (som symboliserer de to apostlene).

Omkring 1. mai, også kalt gaukemesse eller gaukedagen, kan man vanligvis høre gjøken for første gang. Dette var et tegn på at våren var kommet og varmere tider var i vente. Tidspunktet for gjøkens ankomst varierte fra sted til sted, fra 1. mai i sør til 6., 7., 12. eller 25. mai i andre deler av landet. Noen steder ble gaukemesse feiret den første søndagen i mai. Det var mange overtroiske forestillinger knyttet til gjøken.

• Hørte man gjøken i nord, varslet det døden innen årets slutt. En gjøk i sør varslet god grøde, mens en gjøk i vest betydde at man ville få viljen sin. Hørte man gjøken i øst, var det et tegn på at et frieri ville få et heldig utfall.
• Tradisjonen sa at man ikke skulle spise frokost før man hørte gjøken gale, da det ellers varslet døden i løpet av året.
• Gjøken ble også sett på som et orakel for fremtiden. Ugifte kunne spørre den om når de ville gifte seg ved å telle antall ganger den gol.

Tradisjonelt var 1. mai også en vårfest. En vanlig skikk var å reise en maistang, en stang pyntet med grønt løv, som folk danset rundt. Hus og kirker ble pyntet med blomster og grønt for å feire vårens komme. Denne skikken ligger til grunn for uttrykket "å maie seg ut."

I Norge var 1. mai også en dag for spøk og narrestreker. Den som ble lurt ble kalt en maiås eller maikatt. Det var også vanlig å smake på spekemat på denne dagen.

I kirkekalenderen er 1. mai minnedag for apostlene Filip og Jakob d.y., og den hellige Valborg (Walburga). Walburga ble født i England rundt år 710 og kom fra en hellig familie. Hun ble abbedisse i et kloster i England, men reiste senere til Tyskland for å hjelpe sine brødre og onkel med kristningen av germanerne. Der ble hun abbedisse for et dobbeltkloster. Walburga døde i 779 og levningene hennes ble flyttet til en kirke i Eichstätt i 870. En aromatisk væske begynte å sive ut fra en sprekk i steinplaten ved graven hennes, og denne væsken ble sagt å ha helbredende virkning. Dette førte til valfart til Walburgas grav og spredning av hennes kult til store deler av Europa og Nord-Amerika. Walburga er skytshelgen for jordmødre, husdyr, bønder og markens grøde. De som søker helbredelse kan besøke graven hennes, hvor væsken sies å fortsette å sive ut.

I eldre tider ble 1. mai også kalt Lille gangdag, og i noen områder blandet man tradisjoner fra gangdagene med valborgsmesseaften. Folk gikk ut på åkrene med fakler for å skremme bort onde ånder.

Det var viktig å avstå fra våronn, spesielt jordarbeid, på 1. mai. En gammel tro sa at det som ble sådd denne dagen ville bli ødelagt av skadedyr, ofte omtalt som ormer. "Norsk Folkekalender" fra 1859 advarer mot å "bryde nogen Jord" på denne dagen.

Siden 1890 har 1. mai også vært feiret som arbeidernes dag. Dette er en internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen, et vedtak som ble fattet under den 2. Internasjonale Arbeiderkongressen i Paris i 1889. Datoen ble valgt for å markere en generalstreik for 8-timers arbeidsdag som ble holdt av amerikanske arbeidere i 1888. I Norge ble 1. mai offisiell høytidsdag og lovfestet fridag i 1947.

3. mai - Korsmesse

Tredje mai er til minne om at Jesu kors ble funnet igjen i Jerusalem i år 326, og primstavmerket er et kors. Det er to korsmesser. Denne kalles derfor korsmesse om våren, og den andre (14. september) korsmesse om høsten. Primstavens symbol, et stort kors, symboliserer gjenfinnelsen av Jesu kors i Jerusalem rundt år 320. Keiserinne Helena, mor til Konstantin den store, æres for sin rolle i denne hendelsen.

Korsmesse var en viktig merkedag i bondens kalender.

• Gjerder og grinder måtte repareres i tide for vårens slipp av dyr fra vinterfjøset.
• I områder med tidlig vår var dette også den første sådagen, mens andre steder fokuserte på saueklipping.
• I dag skal alle dyrene ut på beite, og alle gjerder skal derfor være satt opp og reparert. Mange steder har klippet de sauene før de slapp dem ut (se også Vårfruemesse 25. mars). Det var vanlig å «vigsle» buskapen før de dro, for å gi dem beskyttelse mot fare. I tillegg til at de gikk over stål, tok mange ild over dem, brente et korsmerke på kyrne, svidde kalvene på mulen med et lys, og så videre.

I Østerdalen skal det bli en fin og mild forsommer hvis det er fint og mildt i dag. I Nord-Norge kommer «korsmoss-ria» med regn og surt vær, og slik kan det bli i tre uker fremover.

12. mai - Gaukedagen/St. Pancras

Den 12. mai markerer vi minnedagen Pancratii martyris, til ære for den unge martyren Pancras (også kalt Pancratius). Han ble halshugget bare 14 år gammel under keiser Diokletians kristenforfølgelser på 300-tallet.

I folketradisjon var St. Pancras kjent som en "ishelgen". Man mente at han kunne bringe frost og snø, og derfor var det mange som ventet til etter denne dagen med å slippe dyrene ut på beite.

I Hedmark og andre steder ble 12. mai kalt "gaukedagen", da skikker og tradisjoner knyttet til gaukemesse (1. mai) ble "iverksatt" på denne datoen.

15. mai - Hallvardsmesse

Femtende mai er minnedagen for Oslos skytshelgen, St. Hallvard. Dagen kalles også Hallvardsok eller Hallsok i noen områder. Primstavmerket for dagen er vanligvis en kvernstein, basert på legenden om storbondesønønen Hallvard Vebjørnsson fra Lier. Han ble drept den 15. mai i 1043 fordi han forsvarte en fattig kvinne mot urettferdige menn. Hallvard ble senket i fjorden med en kvernstein, men ifølge legenden fløt både han og steinen opp igjen til overflaten ved et Guds under. Det ble rapportert om jærtegn og undere ved graven hans, derfor ble levningen i 1053 flyttet til Mariakirken i Oslo og i 1130 til den nybygde St. Hallvardskirken.

På primstaver kan dagen også være merket med prikker som symboliserer såkorn, da tre dager før og etter Hallvarsdmesse ble ansett som den beste såtiden sør for Dovre. Imidlertid er 15. mai også en dag forbundet med fare og ulykke. Man bør unngå lengre turer, fjellturer, båtturer og risikofylt arbeid. Ekteskap inngått på denne dagen varsler om skilsmisse, og blodgiving kan føre til døden innen årets slutt.

Hanegal om natten varsler ulykke, enten dødsfall, brann eller drukningsulykke. En gammel hund som uler mye kan bety at sorg er i vente. Hunder som spiser gress varsler om dårlig vær, og det sies at været på Hallvardsmesse varer helt til St. Hans (24. juni). I Gudbrandsdalen kalles dagen etter Hallvardsmesse for Saradagen, og det sies at "frys ho Sara, blir det frostår."

Oslos byvåpen viser St. Hallvard med møllestein (symbol på hans død) og pilene som drepte ham.

18. mai - Eriksmesse

Attende mai er minnedagen for kong Erik IX, Sveriges nasjonalhelgen. Dagen er en liten merkedag i Norge, og i likhet med Hallvardsmesse er den forbundet med fare og ulykke. Primstavtegnene er et sverd, en krone eller et kornaks.

Erik Jedvardsson var altså konge i Sverige. Han var en ivrig kristen og dro på korstog til Finland. Den 18. mai 1160 ble han myrdet under en gudstjeneste av opprørske adelsmenn. Han ligger gravlagt i domkirken i Uppsala.

Etter at kong Erik døde, skjedde det merkelige ting - jærtegn tilsvarende det fra da Olav den hellige var død. Dette ble utgangspunktet for helgendyrkelse. Selv om kong Erik aldri fikk helgenstatus av paven, er han allikevel Sveriges skytshelgen.

Det er best å unngå visse aktiviteter på Eriksmesse. Du bør ikke piske i vann, da det kan føre til ekstra dårlig vær. Det samme gjelder for å rulle kjølen på et bart bord. Plystring kan også bringe uflaks, i form av sterk vind. Å klatre i stige eller lene seg ut av et høyt vindu er ekstra risikabelt denne dagen.

Kornakset på primstaven minner bonden om at nå, fra 18. mai, er det såtid.

22. mai - Bjørnevok

Dagen markerer bjørnens våken fra vinterdvale. Primstavmerket for dagen er ofte en bjørnelabb eller en bjørn. I Telemark er det ansett som sikkert at bjørnen forlater hiet på denne tiden, mens det varierer i andre deler av landet. Varmen på denne dagen indikerer at det er bjørnens siste sjanse til å forlate hiet.

Som beskrevet under Pave Sixtus martyr (6. april), kan bjørnen være farlig når den våkner etter en lang vinter. Men ifølge en Telemarks-tradisjon, hvis bjørnen møter et menneske født på en lørdag eller søndag, vil den flykte av frykt for stemmen deres. Folk undersøkte også hestene sine for en liten lugg på manketoppen, et tegn på at bjørnen ville jage dem.

Mange mente at bjørnen var de underjordiskes gris, og at de sørget for mat og vann under vinterdvalen. Andre trodde bjørnen overlevde ved å suge på labbene sine. Bjørnen ble sett på som glad i barn, og sies å synge: "Tutarnhonn og langelur det vil eg ikkje høyre, men floytelåt og bånegraut det leikar i mitt øre."

Andre mener navnet bjørnevåk er en forvansking av bjarnvardsvaka, en messedag for den hellige fransiskanrmunken Bernhard (Bjarnvard) av Sienna, som ble feiret den 20. mai. Til Bernhard (1380-1444) ble det knyttet mange mirakelhistorier, det ble sagt at han kunne helbrede.

I den kirkelige festkalenderen var 22. mai messedag for den hellige biskopen av Åbo, St. Henning (-1367).

25. mai - Urbansmesse

Urbansmesse, feiret 25. mai, er minnedagen for pave Urban I. I Norge var dagen også en viktig merkedag for såtid, og primstavmerket var ofte en møkkagreip. Denne dagen var spesiell da hele årets avling var avhengig av arbeidet som ble gjort.

Såingen var omgitt av mange påbud, forbud, tegn og varsler. Det var ikke likegyldig hvem som utførte såingen, eller hvordan de oppførte seg eller var kledd. Var det ikke profesjonelle såmenn som ble leid inn, var det vanlig at den eldste på gården utførte jobben. På noen gårder var det bondekona selv som sådde, og da med hvitt hodetørkle.

Ukedagene spilte også en rolle. Mange mente at man ikke skulle begynne såingen på en fredag, da man aldri ville lykkes med nye prosjekter. Mandag og onsdag var også uheldige dager, men noen mente det motsatte. Brødet som ble pyntet og spart fra julen ble brukt denne dagen. Brødet var velsignet med julens positive krefter og skulle gi ekstra god fruktbarhet. Brødbitene ble blandet med kornet og smakt på av såmannen, som for øvrig burde ha så langt hår og skjegg som mulig. I Romsdal og andre steder mente man at rotgrønnsaker burde såes om kvelden, med en stor hatt på hodet for å få store frukter.

Etter såingen ble åkeren beskyttet mot uhell og uår. Kirkegårdsjord ble lagt rundt åkeren mens man ba en bønn, og små trekors ble satt opp, ofte i enden av åkeren.

Været på Urbansmesse kunne gi varsler om sommeren. I Nord-Norge ville forsommeren bli som formiddagsværet, og ettersommeren som ettermiddagsværet. I Midt-Norge ville det bli et godt år hvis solen skinte lenge nok til at man kunne sale på en hest. På Østlandet ville det bli en varm og god sommer med mye bra korn hvis det var godt vær denne dagen.

Se også

• Januar i folketroen
• Februar i folketroen
• Mars i folketroen
• April i folketroen