Marichen Ibsen (1799–1869)

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 7. mar. 2023 kl. 14:30 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Ny side: '''Marichen Cornelia Martine Ibsen''' f. Altenburg (født 24. april 1799 i Skien, død 3. juni 1869 samme sted) var kjøpmannsdatter og senere kjøpm…)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Marichen Cornelia Martine Ibsen f. Altenburg (født 24. april 1799 i Skien, død 3. juni 1869 samme sted) var kjøpmannsdatter og senere kjøpmannskone i Skien. Hun ble mor til seks barn, og huskes framfor alt som mor til dramatikeren Henrik Ibsen. Hun var et viktig forbilde for ham, og han bekrefta at mora var brukt som inspirasjon både til Mor Åse i Peer Gynt og Inga fra Varteig i Kongsemnerne. Marichen Ibsen var også viktig for ektemannens suksess - ikke bare som en støtte for ham, men også gjennom den betydelige farsarven hennes som gikk inn i hans forretningsdrift.

Slekt og familie

Hun var datter av kjøpmann og skipsreder Johan Andreas Altenburg (1763–1824) og Hedevig Christine Paus (1763–1848). Både Altenburg og Paus var framtredende patrisierfamilier i byen.

Den 1. desember 1825 ble hun gift med Knud Ibsen (1797–1877).

Liv og virke

Marichen Paus vokste opp i et svært velstående hjem i Altenburggården. Det har blitt sagt at hun var opptatt av malerkunst og teater i unge år, og at foreldrene ikke likte dette. Aller minst likte de at hun selv ville stå på scenen. Nyere forskning har trukket fram at det ikke var noen særlig teatervirksomhet i Skien i hennes barne- og ungdomsår. Konklusjonen så langt må bli at vi egentlig vet veldig lite om dette, men at vi kan gå ut fra at hun som andre unge jenter i velstående, borgerlige hjem fikk møte forskjellige kulturuttrykk. Når det gjelder utdanning må det dreie seg om en den privatopplæringen som var vanlige i slike hjem, der siktemålet først og fremst var å bli en god hustru etter datidas idealer. Opplæring i håndarbeid og kunst var vanlig, og det er bevart to akvareller som hun malte.

Ekteskapet med Knud Ibsen så ut til å være det perfekte arrangement. Det skapte en sterkere allianse mellom to sentrale familier i byen, som allerede var knytta sammen på andre måter. Ole Paus (1766–1855), som var en av forloverne, var hennes onkel (morbror) og Knud Ibsens stefar. Hennes far hadde gått bort året før bryllupet, og enka valgte å overlate store deler av arven etter ham til Marichen. Dette gikk rett inn i mannens forretningsvirksomhet, og gjorde ham raskt til en av byens mest velstående menn. De bodde først i Stockmannsgården, og flytta i 1829 til Altenburggården.

I midten av 1830-åra opplevde Knud Ibsen flere store tap i sine forretninger, og det ble så ille at han var nær ved å gå fallitt. I 1835 solgte han Altenburggården med det meste av innboet for å redde stumpene. Han eide gården Erlands Venstøp et stykke utafor byen; denne var først blitt brukt som sommerbolig, men medde økonomiske problemene ble det til at de flytta ut dit og bodde der fast fram til 1843. Det sies at Marichen Ibsen ble stille og forknytt etter at disse problemene dukka opp. Det har også blitt sagt at Knud Ibsen begynte å drikke og ble herskesyk, men dette er trukket i tvil i nyere forskning. Det at det stadig kommer inn nye tolkninger gjør det vanskelig å tolke Marichen Ibsens personlighet. Det vi vet er at Henrik Ibsen brukte henne som modell for flere kvinner i sine stykker, og at han beundret henne som mor og kvinne.

I 1843 begynte Knud Ibsen med nye forretninger i Skien, og de flytta inn til byen igjen. Men i 1850-åra gikk det nok en gang galt. Denne gangen var fallet så dypt at Knud Ibsen i 1857 ble oppført som fattig i likningsprotokollen - 30 år tidligere hadde han stått på 16. plass på lista over de største skattyterne i byen. I folketellinga 1865 finner vi ekteparet sammen, men i 1866 flytta Marichen Ibsen til dattera Hedevig Cathrine Stousland. Hun hadde da hatt flere slag eller drypp. Knud Ibsen ble boende alene på hybel, og ble etter hvert kjent som en byoriginal.

Marichen Ibsen bodde fortsatt hos sin datter da hun gikk bort i 1869.

Litteratur og kilder