Napoleonskrigene

Napoleonskrigene var en serie konflikter mellom europeiske stormakter mellom 1800 og 1815. De har navn etter den franske keiseren Napoleon Bonaparte, som led sitt endelige nederlag i slaget ved Waterloo i 1815. Danmark-Norge deltok i krigen på fransk side. Krigen fikk på flere måter innvirkning på forholdene i Norge, selv om slagmarkene lå langt unna.

Nødsårene

Nødsårene i Norge mellom under krigen var et resultat av britisk blokade. Under den såkalte «kanonbåtkrigen» 1807–1814 angrep små dansk-norske fartøy større britiske krigsskip i både dansk og norsk farvann, og britene svarte med å i praksis dele dobbeltmonarkiet i to. Viktige korntransporter fra Danmark kom ikke frem, og mange måtte ty til barkebrød for å fylle magene. Poteten fikk sitt endelige gjennombrudd i denne perioden, som et bedre alternativ enn næringsfattig bark.

Kielfreden

Ved Kielfreden av 1814 ble det bestemt at Danmark som tapende part måtte avstå Norge til Sverige. I Norge var en prosess mot løsriving i gang, og 17. mai 1814 ble en norsk grunnlov vedtatt. Sverige aksepterte ikke det norske ønsket om uavhengighet, og en kortvarig krig, kjent som det norske felttoget, brøt ut. Etter en periode med kamphandlinger i Østfold endte denne krigen med Mossekonvensjonen som la grunnlaget for unionen mellom Norge og Sverige..