Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti: Forskjell mellom sideversjoner

Mellom valget i 1918 og Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 organiserte den sosialdemokratiske opposisjonen seg bedre. Etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale i mars 1919 virket samlende og avklarende på opposisjonen. DNAs ledelse foreslo for landsmøtet å melde partiet inn i Komintern, som hadde basis i den nye Sovjet-staten. Videre forelå det forslag fra om å bryte med parlamentarismen og innføre et rådssystem (rådsrepublikken) i stedet – basert på en struktur av egne arbeiderråd, fiskerråd og bonderåd. Kampen om dette rådssystemet skjerpet motsetningene i bevegelsen. I forkant av årsmøtet sendte derfor den reformistiske opposisjonen ut et opprop, der de slo fast at paroler om brudd med parlamentarismen, rådsrepublikk og proletariatets diktatur stred mot DNAs prinsipielle kjerneverdier. Oppropet sluttet slik: {{sitat|Istedenfor en teoretisk betraktning over diktatur må Det Norske Arbeiderpartis taktikk klart og utvetydig gi uttrykk for at partiet i første rekke for alvor og med hele sin tyngde vil delta i det praktisk-parlamentariske arbeide, og at partiet for å sikre gjennemførelsen av socialismen fremdeles tilstreber på overbevisningens vei å vinne flertal innen folket for partiets program og socialdemokratiets synsmåter.<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 64.</ref>}} Dette var første gang reformistene framsto utad som en samlet gruppe. Det var også på denne tida – i forbindelse med etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale – at ordet [[sosialdemokrati]] ble en eksklusiv betegnelse på den reformistiske retninga, både fra tilhengernes og motstandernes side.<ref>Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 6: s. 9.</ref> Blant underskriverne på oppropet var både veteraner i bevegelsen, som Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen, og en rekke andre profilerte reformister: [[Anders Buen]] (1864-1933), [[Michael Puntervold]] (1879-1937), [[Magnus Nilssen]] (1871-1947), [[Arne Magnussen]] (1884-1970), [[Johan Gjøstein]] (1866-1935), [[Meyer Foshaug]] (1868-1955), [[Ivar Jørgensen]] (1877-), [[Johan Samuelsen]] (1882-1943), [[Ludvig Enge]] (1878-1953), [[Martha Tynæs]] (1870-1930), [[Fernanda Nissen]] (1862-1920), [[Oscar Ruud]] (1873-1924), [[Harald Halvorsen]] (1877-1943), [[Johannes Bergersen]] (1874-1936), [[Knut Thon]] (1889-), [[Søren  Tjønneland]] (1868-1954), [[Magnus Karlson]] (1880-), [[Ole Konrad Ribsskog]] (1866-1941), [[Alfred Myrstad]] og [[Anton L. Alvestad]] (1883-1956).<ref>Fostervoll 1969: s. 64f.</ref>

Seinere samme år – i november 1919 – ble det arrangert en landskonferanse for omtrent 100 utsendinger fra sosialdemokratiske foreninger over hele landet. Hovedspørsmålet på konferansen var om opposisjonen skulle bli stående i DNA eller danne et eget parti. Resultatet av forhandlingene var et vedtak om å bli værende i partiet som opposisjonsgruppe med et sentralstyre i Kristiania og et landsstyre på 10 medlemmer. Sentralstyre fikk denne sammensetningen: [[Sverre Iversen]] (1879-1967) var formann, Michael Puntervold var nestformann og Oscar Ruud sekretær. Ruud ble seinere avløst av [[Josef Larsson]] (1893-1987). For øvrig satt Magnus Nilssen, Anders Øie, Martha Tynæs og [[Carl Øien]] (1876-) fra [[Aker herred|Aker]]. Til opposisjonsgruppas landsstyre valgte konferansen følgende personer: [[Kr. Haslie]] ([[Østfold]]), [[Carl Severin Bentzen]] (Buskerud), [[T. Tellefsen]] ([[Aust-Agder]]), [[Magnus Karlson]] ([[Stavanger]]), [[Anders Thortvedt]] ([[Kristiansand]]), [[H. Sjurset]] ([[Bergen]]), [[Olav Oksvik]] ([[Romsdal]]), [[Anders Buen]] ([[Trøndelag]]), [[Meyer Foshaug]] ([[Troms]]) og [[Thv. Frauverud]] ([[Romerike]]).<ref>Fostervoll 1969: s. 67f.</ref> Landskonferansen vedtok også å gi ut en landsdekkende publikasjon, som fikk navnet «[[Arbeider-politikken]]». Først nummer kom ut på nåret 1920. Redaktør var [[Oscar Pedersen]] (1885-), opprinnelig fra [[Haugesund]], men bosatt i [[Kristiania]]. Pedersen hadde tidligere vært bestyrer for Arbeidernes Pressekontor. [[Hans Amundsen]] (1885-1967) ble redaksjonssekretær. Amundsen var født i [[Vestre Aker]] og hadde tidligere vært medarbeider i «[[Fremtiden]]» i [[Drammen]] og «Social-Demokraten», og han var redaktør av «Folket».<ref>Fostervoll 1969: s. 68.</ref>

[[Magnus Nilssen]], opprinnelig fra [[Lillehammer]], men stortingsrepresentant for Kristiania fra 1906 til 1921, ble det nye partiets formann. [[Josef Larsson]] ble sekretær. Larsson var født i Karlstad i Sverige, men kom til Kristiania i 1914. For øvrig besto sentralstyret av [[Sverre Iversen]], [[Michael Puntervold]], [[Martha Tynæs]], [[Ludvig Hansen]] og [[Oscar Pedersen]]. Hele 10 av DNAs stortingsgruppe på 18 ble med i NSA, og 4 av disse ble medlemmer i partiets landsstyre, Anders Buen, Meyer Foshaug, Carl Severin Bentzen og Johan Gjøstein. Også Olav Oksvik (1887-1958) – som hadde vært en av opposisjonens fremst talsmenn – ble valgt inn i landsstyre, selv om han ikke var til stede på stiftelsesmøtet. Seinere protestert Oksvik kraftig på dette, og hevdet at han ikke var tilhenger av å bryte med DNA. Oppriktigheten i dette utspillet har imidlertid vært omdiskutert, fordi Oksvik på dette tidspunkt var i full gang med å skaffe flertall i Romsdal for å gå over fra Arbeiderpartiet til sosialdemokratene.<ref>Maurseth 1987: s. 172.</ref>