Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti: Forskjell mellom sideversjoner

ingen redigeringsforklaring
(Fjernet lenke)
Ingen redigeringsforklaring
Linje 1: Linje 1:
<onlyinclude>{{thumb høyre|Magnus Nilssen.jpg|Gullsmed Magnus Nilssen, som i 1921 ble partiets formann. Bildet kan være tatt i forbindelse med stiftinga av NSA.|[[Anders Beer Wilse]] (1921)}}  
<onlyinclude>{{thumb|Magnus Nilssen.jpg|Gullsmed Magnus Nilssen, som i 1921 ble partiets formann. Bildet kan være tatt i forbindelse med stiftinga av NSA.|[[Anders Beer Wilse]] (1921)}}  
'''[[Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti]]''' (NSA) ble stiftet 1. mars [[1921]] i [[Oslo]] ([[Kristiania]]) av den sosialdemokratiske fløy innenfor [[Det Norske Arbeiderparti]] (DNA). Den formelle bakgrunnen for opprettelsen av partiet var utsiktene til at DNA på landsmøtet i slutten av mars 1921 ville vedta de såkalte «Moskvatesene», en rekke opptakskrav Lenin hadde formulert som en forutsetning for organisasjoner som ønsket å bli tatt opp som medlem i Den Kommunistiske Internasjonale ([[Komintern]]). </onlyinclude>
'''[[Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti]]''' (NSA) ble stiftet 1. mars [[1921]] i [[Oslo]] ([[Kristiania]]) av den sosialdemokratiske fløy innenfor [[Det Norske Arbeiderparti]] (DNA). Den formelle bakgrunnen for opprettelsen av partiet var utsiktene til at DNA på landsmøtet i slutten av mars 1921 ville vedta de såkalte «Moskvatesene», en rekke opptakskrav Lenin hadde formulert som en forutsetning for organisasjoner som ønsket å bli tatt opp som medlem i Den Kommunistiske Internasjonale ([[Komintern]]). </onlyinclude>


Linje 61: Linje 61:
=== Reformistene organiserer seg innenfor DNA ===
=== Reformistene organiserer seg innenfor DNA ===


Mellom valget i 1918 og Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 organiserte den sosialdemokratiske opposisjonen seg bedre. Etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale i mars 1919 virket samlende og avklarende på opposisjonen. DNAs ledelse foreslo for landsmøtet å melde partiet inn i Komintern, som hadde basis i den nye Sovjet-staten. Videre forelå det forslag fra om å bryte med parlamentarismen og innføre et rådssystem (rådsrepublikken) i stedet – basert på en struktur av egne arbeiderråd, fiskerråd og bonderåd. Kampen om dette rådssystemet skjerpet motsetningene i bevegelsen. I forkant av årsmøtet sendte derfor den reformistiske opposisjonen ut et opprop, der de slo fast at paroler om brudd med parlamentarismen, rådsrepublikk og proletariatets diktatur stred mot DNAs prinsipielle kjerneverdier. Oppropet sluttet slik: {{sitat|Istedenfor en teoretisk betraktning over diktatur må Det Norske Arbeiderpartis taktikk klart og utvetydig gi uttrykk for at partiet i første rekke for alvor og med hele sin tyngde vil delta i det praktisk-parlamentariske arbeide, og at partiet for å sikre gjennemførelsen av socialismen fremdeles tilstreber på overbevisningens vei å vinne flertal innen folket for partiets program og socialdemokratiets synsmåter.<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 64.</ref>}} Dette var første gang reformistene framsto utad som en samlet gruppe. Det var også på denne tida – i forbindelse med etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale – at ordet [[sosialdemokrati]] ble en eksklusiv betegnelse på den reformistiske retninga, både fra tilhengernes og motstandernes side.<ref>Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 6: s. 9.</ref> Blant underskriverne på oppropet var både veteraner i bevegelsen, som Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen, og en rekke andre profilerte reformister: [[Anders Buen]] (1864-1933), [[Michael Puntervold]] (1879-1937), [[Magnus Nilssen]] (1871-1947), [[Arne Magnussen]] (1884-1970), [[Johan Gjøstein]] (1866-1935), [[Meyer Nilsen Foshaug]] (1868-1955), [[Ivar Jørgensen]] (1877-), [[Johan Samuelsen]] (1882-1943), [[Ludvig Enge]] (1878-1953), [[Martha Tynæs]] (1870-1930), [[Fernanda Nissen]] (1862-1920), [[Oscar Ruud]] (1873-1924), [[Harald Halvorsen]] (1877-1943), [[Johannes Bergersen]] (1874-1936), [[Knut Thon]] (1889-), [[Søren  Tjønneland]] (1868-1954), [[Magnus Karlson]] (1880-), [[Ole Konrad Ribsskog]] (1866-1941), [[Alfred Myrstad]] og [[Anton L. Alvestad]] (1883-1956).<ref>Fostervoll 1969: s. 64f.</ref>
Mellom valget i 1918 og Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 organiserte den sosialdemokratiske opposisjonen seg bedre. Etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale i mars 1919 virket samlende og avklarende på opposisjonen. DNAs ledelse foreslo for landsmøtet å melde partiet inn i Komintern, som hadde basis i den nye Sovjet-staten. Videre forelå det forslag fra om å bryte med [[parlamentarisme]]n og innføre et rådssystem (rådsrepublikken) i stedet – basert på en struktur av egne arbeiderråd, fiskerråd og bonderåd. Kampen om dette rådssystemet skjerpet motsetningene i bevegelsen. I forkant av årsmøtet sendte derfor den reformistiske opposisjonen ut et opprop, der de slo fast at paroler om brudd med parlamentarismen, rådsrepublikk og proletariatets diktatur stred mot DNAs prinsipielle kjerneverdier. Oppropet sluttet slik: {{sitat|Istedenfor en teoretisk betraktning over diktatur må Det Norske Arbeiderpartis taktikk klart og utvetydig gi uttrykk for at partiet i første rekke for alvor og med hele sin tyngde vil delta i det praktisk-parlamentariske arbeide, og at partiet for å sikre gjennemførelsen av socialismen fremdeles tilstreber på overbevisningens vei å vinne flertal innen folket for partiets program og socialdemokratiets synsmåter.<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 64.</ref>}} Dette var første gang reformistene framsto utad som en samlet gruppe. Det var også på denne tida – i forbindelse med etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale – at ordet [[sosialdemokrati]] ble en eksklusiv betegnelse på den reformistiske retninga, både fra tilhengernes og motstandernes side.<ref>Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 6: s. 9.</ref> Blant underskriverne på oppropet var både veteraner i bevegelsen, som Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen, og en rekke andre profilerte reformister: [[Anders Buen]] (1864-1933), [[Michael Puntervold]] (1879-1937), [[Magnus Nilssen]] (1871-1947), [[Arne Magnussen]] (1884-1970), [[Johan Gjøstein]] (1866-1935), [[Meyer Nilsen Foshaug]] (1868-1955), [[Ivar Jørgensen]] (1877-), [[Johan Samuelsen]] (1882-1943), [[Ludvig Enge]] (1878-1953), [[Martha Tynæs]] (1870-1930), [[Fernanda Nissen]] (1862-1920), [[Oscar Ruud]] (1873-1924), [[Harald Halvorsen]] (1877-1943), [[Johannes Bergersen]] (1874-1936), [[Knut Thon]] (1889-), [[Søren  Tjønneland]] (1868-1954), [[Magnus Karlson]] (1880-), [[Ole Konrad Ribsskog]] (1866-1941), [[Alfred Myrstad]] og [[Anton L. Alvestad]] (1883-1956).<ref>Fostervoll 1969: s. 64f.</ref>


=== Sosialdemokratenes landskonferanse i 1919 ===
=== Sosialdemokratenes landskonferanse i 1919 ===
Skribenter
95 491

redigeringer