Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb høyre|Magnus Nilssen.jpg|Gullsmed Magnus Nilssen, som i 1921 ble partiets formann. Bildet kan være tatt i forbindelse med stiftinga av NSA.|[[Anders Beer Wilse]] (1921)}}  

<onlyinclude>Bak konflikten om Moskvatesene lå imidlertid en mer enn ti år gammel spenning mellom ulike ideologiske retninger innenfor partiet. Konflikten dreide seg fundamentalt sett om hva slags strategi partiet skulle velge for å realisere det sosialistiske samfunn.  Moskvatesene tok utgangspunkt i at klassekampen var inne i «borgerkrigens epoke», som det sto innledningsvis i Arbeiderpartiets utgave av Moskvatesene. I denne situasjonen måtte proletariatet gripe til væpnet oppstand. Det var ikke mulig å seire gjennom generalstreik og de korslagte armers taktikk, het det videre. Tanken om en fredelig reformistisk overgang til det sosialistiske samfunn var et bedrageri mot arbeiderne. Den sosialdemokratiske retningen opponerte mot denne virkelighetsforståelsen og mot den ideologiske og politiske kursen som lå i forlengelsen av dette. Sosialdemokratenes standpunkt var at sosialismens politiske og økonomiske program bare kunne gjennomføres med tilslutning fra folkeflertallet. </onlyinclude> Følgelig måtte arbeiderbevegelsen vinne flertall gjennom valg og arbeide for å realisere sine mål gjennom folkevalgte organer.<ref>Se blant annet ''Arbeidernes leksikon'' 1935, «Norges sosialdemokratiske parti»: s. 721, Furre 1972: s. 105ff, Furre 2000: s. 66, Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 42ff.</ref> NSA stilte lister ved stortingsvalgene i 1921 og [[1924]]. Partiet fikk begge ganger omkring 9 prosent av stemmene og 8 representanter på [[Stortinget]].<ref>Brandal, Bratberg og Thorsen 2011: s. 55.</ref>  Arbeiderpartiet ble kraftig svekket i samme periode. Mens partiet vad valget i [[1918]] fikk mer enn 31 prosent av stemmene og var landets største parti, oppnådde det bare noe over 18 prosent i 1924 og var med dette landets tredje største. Ved det siste valget hadde partiet også fått en betydelig konkurrent på sin venstre side gjennom dannelsen av [[Norges Kommunistiske Parti]] (NKP), som ble stiftet i [[1923]]. NKP fikk over 6 prosent av stemmene og 6 representanter på Stortinget ved valget i 1924. Splittelsen i tre partier var en belastning for arbeiderbevegelsen, ikke minst for fagbevegelsen, som presset på for å få i stand forhandlinger mellom partiene om sammenslåing.<ref>Furre 2000: s. 68.</ref> Etter hvert økte interessen for sammenslåing også på det politiske plan. Men forhandlingene ble vanskelige. NSA ville tilbake til partiprogrammet før 1918. NKP ønsket et parti med organiserte fraksjoner. Arbeiderpartiet – som den største og sterkeste part i forhandlingene – ga mest konsesjoner til NSA, og resultatet ble at NKP ble stående utenfor de avgjørende samlingsforhandlingene.<ref>Furre 1972: s. 206, Maurseth 1987: s. 423-429.</ref> I [[1927]] gikk Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti inn i DNA og opphørte som eget parti.

{{thumb|Christian_Holtermann_Knudsen.jpg|Christian Holtermann Knudsen|Ukjent.}}{{thumb høyre|Carl Jeppesen portrett av Wilse.jpg|Carl Jeppesen.|[[Anders Beer Wilse]] (ca. 1920)}}

Mellom valget i 1918 og Arbeiderpartiets landsmøte i 1919 organiserte den sosialdemokratiske opposisjonen seg bedre. Etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale i mars 1919 virket samlende og avklarende på opposisjonen. DNAs ledelse foreslo for landsmøtet å melde partiet inn i Komintern, som hadde basis i den nye Sovjet-staten. Videre forelå det forslag fra om å bryte med parlamentarismen og innføre et rådssystem (rådsrepublikken) i stedet – basert på en struktur av egne arbeiderråd, fiskerråd og bonderåd. Kampen om dette rådssystemet skjerpet motsetningene i bevegelsen. I forkant av årsmøtet sendte derfor den reformistiske opposisjonen ut et opprop, der de slo fast at paroler om brudd med parlamentarismen, rådsrepublikk og proletariatets diktatur stred mot DNAs prinsipielle kjerneverdier. Oppropet sluttet slik: {{sitat|Istedenfor en teoretisk betraktning over diktatur må Det Norske Arbeiderpartis taktikk klart og utvetydig gi uttrykk for at partiet i første rekke for alvor og med hele sin tyngde vil delta i det praktisk-parlamentariske arbeide, og at partiet for å sikre gjennemførelsen av socialismen fremdeles tilstreber på overbevisningens vei å vinne flertal innen folket for partiets program og socialdemokratiets synsmåter.<ref>Sitert etter Fostervoll 1969: s. 64.</ref>}} Dette var første gang reformistene framsto utad som en samlet gruppe. Det var også på denne tida – i forbindelse med etableringen av Den Kommunistiske Internasjonale – at ordet [[sosialdemokrati]] ble en eksklusiv betegnelse på den reformistiske retninga, både fra tilhengernes og motstandernes side.<ref>Kjeldstadli, Knut: «Sosialdemokrati», artikkel i ''PaxLeksikon'', bind 6: s. 9.</ref> Blant underskriverne på oppropet var både veteraner i bevegelsen, som Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen, og en rekke andre profilerte reformister: [[Anders Buen]] (1864-1933), [[Michael Puntervold]] (1879-1937), [[Magnus Nilssen]] (1871-1947), [[Arne Magnussen]] (1884-1970), [[Johan Gjøstein]] (1866-1935), [[Meyer Foshaug]] (1868-1955), [[Ivar Jørgensen]] (1877-), [[Johan Samuelsen]] (1882-1943), [[Ludvig Enge]] (1878-1953), [[Martha Tynæs]] (1870-1930), [[Fernanda Nissen]] (1862-1920), [[Oscar Ruud]] (1873-1924), [[Harald Halvorsen]] (1877-1943), [[Johannes Bergersen]] (1874-1936), [[Knut Thon]] (1889-), [[Søren  Tjønneland]] (1868-1954), [[Magnus Karlson]] (1880-), [[Ole Konrad Ribsskog]] (1866-1941), [[Alfred Myrstad]] og [[Anton L. Alvestad]] (1883-1956).<ref>Fostervoll 1969: s. 64f.</ref>

Seinere samme år – i november 1919 – ble det arrangert en landskonferanse for omtrent 100 utsendinger fra sosialdemokratiske foreninger over hele landet. Hovedspørsmålet på konferansen var om opposisjonen skulle bli stående i DNA eller danne et eget parti. Resultatet av forhandlingene var et vedtak om å bli værende i partiet som opposisjonsgruppe med et sentralstyre i Kristiania og et landsstyre på 10 medlemmer. Sentralstyre fikk denne sammensetningen: [[Sverre Iversen]] (1879-1967) var formann, Michael Puntervold var nestformann og Oscar Ruud sekretær. Ruud ble seinere avløst av [[Josef Larsson]] (1893-1987). For øvrig satt Magnus Nilssen, Anders Øie, Martha Tynæs og [[Carl Øien]] (1876-) fra [[Aker herred|Aker]]. Til opposisjonsgruppas landsstyre valgte konferansen følgende personer: [[Kr. Haslie]] ([[Østfold]]), [[Carl Severin Bentzen]] (Buskerud), [[T. Tellefsen]] ([[Aust-Agder]]), [[Magnus Karlson]] ([[Stavanger]]), [[Anders Thortvedt]] ([[Kristiansand]]), [[H. Sjurset]] ([[Bergen]]), [[Olav Oksvik]] ([[Romsdal]]), [[Anders Buen]] ([[Trøndelag]]), [[Meyer Foshaug]] ([[Troms]]) og [[Thv. Frauverud]] ([[Romerike]]).<ref>Fostervoll 1969: s. 67f.</ref> Landskonferansen vedtok også å gi ut en landsdekkende publikasjon, som fikk navnet «[[Arbeider-politikken]]». Først nummer kom ut på nåret 1920. Redaktør var [[Oscar Pedersen]] (1885-), opprinnelig fra [[Haugesund]], men bosatt i [[Kristiania]]. Pedersen hadde tidligere vært bestyrer for Arbeidernes Pressekontor. [[Hans Amundsen]] (1885-1967) ble redaksjonssekretær. Amundsen var født i [[Vestre Aker]] og hadde tidligere vært medarbeider i «[[Fremtiden]]» i [[Drammen]] og «Social-Demokraten», og han var redaktør av «Folket».<ref>Fostervoll 1969: s. 68.</ref>

Hvis Arbeiderpartiet vedtok tesene som politikk, ville det ikke være rom for den sosialdemokratiske fløyen i partiet. Alt tydet på at det ville skje, hevdet viktige aktører innenfor sosialdemokratiet, og i løpet av høsten 1920 økte den organisatoriske aktiviteten blant reformistene. Nye lag og foreninger kom til, og ved nyttårstider var 58 grupper tilmeldt opposisjonen.<ref>Fostervoll 1969: s. 77.</ref> Det ble også startet innsamling til et valgfond for stortingsvalget i 1921. Som ventet var, foreslo DNAs landsstyre samme høst at partiet skulle akseptere tesene. En konsekvens av dette ville være at tilhengerne av den reformistiske retningen ville bli ekskludert. Den 15. og 16. januar 1921 arrangerte de sosialdemokratiske foreningene en landskonferanse i Kristiania. 162 delegater fra 46 av de til sammen 58 foreningene møtte. Fire av DNAs herredspartier sendte representanter. Det var [[Glemmen]], [[Borge]] og [[Idd]] i [[Østfold]] og [[Ullensaker]] i [[Akershus]]. Av de 162 representantene kom for øvrig 148 fra [[Østlandet]], 5 fra [[Kristiansand]], 5 fra [[Stavanger]] og [[Haugesund]], 3 fra [[Bergen]] og 1 fra [[Møre]]. [[Trøndelag]] og [[Nord-Norge]] var ikke representert av noen organisasjoner.<ref>Maurseth 1987: s. 170ff.</ref> Flertallet av DNAs stortingsrepresentanter sluttet seg til NSA, blant annet [[Anders Buen]] fra [[Trondheim]] og [[Meyer Foshaug]] fra [[Troms]].<ref>Maurseth 1987: s. 173.</ref>   

[[Magnus Nilssen]], opprinnelig fra [[Lillehammer]], men stortingsrepresentant for Kristiania fra 1906 til 1921, ble det nye partiets formann. [[Josef Larsson]] ble sekretær. Larsson var født i Karlstad i Sverige, men kom til Kristiania i 1914. For øvrig besto sentralstyret av [[Sverre Iversen]], [[Michael Puntervold]], [[Martha Tynæs]], [[Ludvig Hansen]] og [[Oscar Pedersen]]. Hele 10 av DNAs stortingsgruppe på 18 ble med i NSA, og 4 av disse ble medlemmer i partiets landsstyre, Anders Buen, Meyer Foshaug, Carl Severin Bentzen og Johan Gjøstein. Også Olav Oksvik (1887-1958) – som hadde vært en av opposisjonens fremst talsmenn – ble valgt inn i landsstyre, selv om han ikke var til stede på stiftelsesmøtet. Seinere protestert Oksvik kraftig på dette, og hevdet at han ikke var tilhenger av å bryte med DNA. Oppriktigheten i dette utspillet har imidlertid vært omdiskutert, fordi Oksvik på dette tidspunkt var i full gang med å skaffe flertall i Romsdal for å gå over fra Arbeiderpartiet til sosialdemokratene.<ref>Maurseth 1987: s. 172.</ref>

{{thumb høyre|Østfold gml herredsinndeling.jpg|Herredsinndelingen i Østfold. Fylket var en av NSAs bastioner.}}

Fram mot landsmøtet i 1921 hadde sosialdemokratene vunnet et organisasjonsmessig overtak i noen få regioner. Viktigst var [[Østfold]], [[Øvre Romerike]], [[Sunnmøre]] og [[Romsdal]]. Videre hadde de erobret [[Hønefoss]] og enkelte byer i [[Vestfold]].<ref>Maurseth 1987: s. 173.</ref> Ved stortingsvalget i 1921 befestet partiet stillingen der de i utgangspunktet hadde stått sterkt. I byene utenom Østfold og Møre og Romsdal ble NSA det største partiet i [[Hønefoss]], [[Horten]], [[Flekkefjord]] og [[Haugesund]]. Sosialdemokratene var dessuten omtrent jevnbyrdig med DNA i [[Narvik]] og [[Namsos]].<ref>Maurseth 1987: s. 318.</ref> Partiet fikk 8 stortingsrepresentanter. Av disse var halvparten fra Østfold, [[Johannes Bergersen]], [[Arne Magnussen]], [[Peder Thorvik]] (1873-) og [[Karl Bolivar Olafsen]] (1880-1927). Én representant ble valgt for henholdsvis [[Akershus]], [[Harald Halvorsen]], fra Mørebyene, [[Anton Alvestad]], fra [[Troms]] [[Meyer Foshaug]] og fra byene på [[Sørlandet]], [[Johan Gjøstein]].<ref>Fostervoll 1969: s. 80.</ref> Bortsett fra Østfold og Møre og Romsdal ble imidlertid konkurrenten DNA det største partiet i alle fylker.<ref>Maurseth 1987: s. 317.</ref> Ellers gjorde NSA et godt valg (mellom 40 og 50 prosent av arbeiderstemmene) i [[Bergen]], Vestfold, Akershus, [[Aust-Agder]] og [[Rogaland]]. Hvis vi bryter resultatene ned på kommunenivå, var det bare i to fylker – [[Oppland]] og [[Hedmark]] – at partiet ikke fikk flertall i en eneste kommune.<ref>Maurseth 1987: s. 317.</ref>  

Allerede våren 1924 tok DNA initiativet til organisatorisk samling av de to partiene.<ref>Maurseth 1987: s. 411.</ref> Fra NSAs side ble henvendelsen avvist, særlig med henvisning til at man ikke kunne akseptere proletariatets diktatur, og videre at en samling måtte skje i tilknytning til Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, som var arvtakeren til Den Andre Internasjonale. På initiativ fra AFL startet det i 1926 forhandlinger om sammenslåing av alle de tre partiene. Da trepartiforhandlingene ikke førte fram, ble det i stedet forhandlinger mellom DNA og NSA. Disse forhandlingene resulterte i sammenslåing i 1927, etter at resultatet var var godkjent av Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale.<ref>«Norges sosialdemokratiske arbeiderparti», artikkel i ''Arbeidernes leksikon'', bind 5, 1935: s. 722.</ref>