Opprøret på Steinkjersannan 1911: Forskjell mellom sideversjoner

Det ble '''[[Opprøret på Steinkjersannan 1911|opprør på Steinkjersannan i 1911]]'''. Soldatene var misfornøyde - og de solidariserte seg med namdalingen som ble satt i vaktarrest for den bagatell å ha tatt med "pensko" på «utmars»

Det er fortsatt mange som erindrer og er i stand til å avsynge strofer av den kjente «kantate» om frelsessoldaten som forgikk seg i Furuskogen på [[Steinkjer]], der han tok hennes ja-ord med «haijnn å moijnn»! Vi kjenner også resultatet av forgåelsen, i det hun i siste strofe beklager «Å haijnn som hadde så brei ei raijnn – mått byjnn på neant-te som meni`-maijnn».  

Det vår historie handler om er imidlertid både i tid og ånd, noe helt annet.  Vi skriver august i året [[1911]].  Det var «regimentsamling» på Stenkjærsandene.  Soldater fra [[Innherred]], [[Namdalen]] og Ut-Trøndelag var samlet for «å øve edel krigsdåd».  I løpet av juni/juli hadde kavaleriet avholdt sin eksersis. I følge lokalavisene fra den tid gikk dette meget pent for seg: «Dragonerne reiste imorges fra Fosnes i Beitstaden og skal over Sunnan, Bruheim, Leksdalen, og Stiklestad marsjere tilbake til Rindleret. Der telefoneres til os fra Følling i ½ 10 tiden, at avdelingen netop passerer. Mange flag er heist i bygden og man kunde høre paa de livlige hurrarop, at gutterne var i humør og bedste velgaaende.»

Kvinner og barn møtte fram langs framrykkingslinjene og hyllet de brave soldater til hest med lavetter på slep. Øvelsene var etter måten meget vellykket.  Alle mål ble nådd, alt i følge avisa [[Indtrøndelagen]]. Så må en erindre at dette skjedde kun 6 år etter striden med «svensken».

16. august 1911 hadde ''Indtrøndelagen'' en notis om den forestående regimentsamlingen på «Sandene» hvor oberst (senere generalmajor) [[Fredrik Oscar Brandt]] «regjerte» i tiden 01.01.1911–31.03.1912. Det ble relativt detaljert gjort rede for hvordan leiren skulle organiseres med hensyn til mannskapenes vakthold med videre: «Øvelserne paa eksercerspladsen vil begynde kl 6 ¼ om morgenen og indrydning vil foregaa til 2 ¼  med 1 times frokosthvil ute i terrænget. Resten av eftermiddagen ere fri med undtagelse av tiden fra 6 – 7. Da vil det bli foretat nødvendig ordning i leiren, instruktion i haandbok og bevogtning osv.» 

Det skulle snart vise seg at leirens myndighetspersoner ikke var av samme oppfatning, hvilket i sin tur også endret avisens redaksjon sitt opprinnelige syn på sak. Onsdag 30. august ble lokalbefolkningen på Innherred offisielt informert om at det dagen før hadde vært en militær forhørsrett administrert av krigsadvokat Krum. Hensikten med forhøret skal ha vært å bringe på det rene den virkelige årsak til tumultene i leiren sist søndag, het det nå. Dessuten ville man vite hvem de egentlige opphavsmenn var. Avisa Indtrøndelagen meldte at forhøret pågikk den hele dag, og skulle fortsette i dag (onsdag). Selv om det foreløpig ikke forelå noe offisielt resultat av forhørene visste avisa at det sansynligvis ville bli nedsatt krigsrett under ledelse av justitiarius Bechman fra Trondheim. Dessuten kunne avisa fortelle at hovedmennene bak ”tumultene” nok hadde all utsikt til å få strenge straffer, da loven for slike forseelser bestemte opptil flere års fengsel..

Avisa innhentet opplysninger fra ” absolut paalidelig hold”, som blant annet omfattet at to soldater fra Namdalens bataljon skal ha vært ilagt 24 timers vaktarrest for tyvperm, og dessuten ikke møtt til kompanioppstilling dagen derpå. I følge de omfattende ryktene som gikk på Steinkjer skal det ha vært dette som forårsaket tumultene blant medsoldater. Men i følge Indtrøndelagen – som denne gang var umåtelig godt informert -  var saken den at det nær sagt tvert om var ved et av kompaniene ved Fosen bataljon at roten til ondet lå.  Her skal en av soldatene med den begrunnelse at pakningen ved utmarsjen - som i seg selv var tung nok, besluttet å kvitte seg med leirskoene – etter visitasjonen - før avmarsj. Dette kom for en dag ved ankomst til første leirplass. – For denne ulydighet, skriver Indtrøndelagen, skal soldaten ha blitt ilagt ett eller to døgns vaktarrest. Denne straffen var det kameratene hadde funnet for streng, og derved fått i stand demonstrasjonen – som det nå heter – for å befri sin medsoldat.   

En litt annen versjon av det inntrufne hadde arbeideravisa Ny Tid i Trondheim.  Her hette det bl a at blant de 1800 mann som befant seg på Sannan skulle ca. 500 ha samlet seg i demonstrasjonstog for å gi sitt besyv på saken med 2 dagers vaktarrest for namdalingen som hadde ”mistet sine leirsko”.  I farten hadde disse så laget en plakat med påskriften ”I retfærdighetens navn kræver vi fangen fri”.  Da vaktmannskapene satte bajonett på gevær ble demonstrantene så forbitret ”at ogsaa de satte bajonet paa geværene, omringet arresten og tok fangen ut.  Oberstløitnant Aavatsmark som talte soldatene til rette, svartes med lattersalver,” var denne avisas kommentar mandag den 28. august.  Men allerede dagen etter korrigerte Ny Tid sin tidligere reportasje.  Nå heter det at det var Fosen bataljon som sto for demonstrasjonen, og dessuten at Aavatsmark først kom til etter at demonstrasjonen var lagt seg – men da det hadde gått rykte om at også Indherreds og Namdalens bataljoner ville kunne tiltre en ny demonstrasjon seinere samme kveld, fant nok oberstløytnanten det formålstjenlig å formane sine soldater.  Videre fikk Ny Tid en direkte rapport fra en av de tilstedeværende soldater.  I denne framstillinga presiserte soldaten at det var soldater fra Fosen bataljon som demonstrerte – samt at vakthavende som var en kadett fra Fosen skal ha sagt at om noen forsøkte å befri fangene så skulle vaktmannskapene bare stikke vedkommende med sin bajonett!  Soldaten fortalte og at man hadde hatt besøk av brigademusikken, men uten synderlig glede for soldatene som ble vekket av ”larmen” fra underoffiserenes messe – etter at rosignalet var gått!  Ny Tids artikkel denne dagen ble avsluttet med ”Krigsadvokaten er nu sporenstreks drat i vei til Stenkjær.  Saa klemmer man paa med forhør og diktering av nye straffe.  Nyttig og billig.” 

Anton Meyer Mathisen, født 17. august 1882, bosatt i Trondheim og snekker av yrke. Tiltalte nr. 2, Olaf Martin Larsen Tørhaug, var født 15. august 1888 og skipper i Aafjorden.  Nr. 3, Konrad Helmersen, født 18. mars 1886, var fiskehandler i fra Hommelvik.  Nr 4, Hans Jørgen Johansen Grande, som var født 20. juli 1887, var murer og bodde i Blusevoldsbakken.

Alle fire erklærte seg ikke skyldig og svarte nei på spørsmålet om de tidligere hadde vært straffet. Krigsadvokaten fremla imidlertid akter som viste at tiltalte nr. 4 hadde en betinget dom på 30 dagers fengsel fra1909.

Retten administrertes av krigsdommer Beichman.  Krigsadvokat Krum var aktor, og som forsvarer for de tiltalte var oppnevnt overrettssakfører P. Falstad fra Steinkjer.  ”Dommerkollegiet” var bredt sammensatt og besto foruten Major Nissen-Dreier og kaptein Sørensen av sersjant Bjørshoel, menig I. T. Stabursvik og menig K. O. Fallan.  Varamenn til dommerkollegiet var major Landmark, kaptein Raade, kommandersersjant Løberg, menig K. I. Harstad og menig T. M. Pedersen.  (Tiltalte nr 1 het Arent Meyer Mathisen Skaseth – dette er verifisert av slektninger)

Etter at dommerne var tatt i ed, ble de tiltalte eksaminert om sine personlige forhold.  Det var her forholdet omkring Grandes betingete dom kom fram.  Dernest ble vitnelisten på 25 personer kunngjort, hvorav 3 var offiserer og 8 underoffiserer.  Det var nå tid for aktors meget utførlige framstilling av episoden som ledet fram til de straffbare forhold.

Den omtalte fane, som tiltalte nr 1 skal ha båret, ble fremlagt i retten og viste seg å være et firkantet stykke tjærepapp påskrevet ”I retfærdighetens navn forlanger vi arrestanten løslatt.”  På forespørsel fra vaktkommandøren om hva dette med fanen skulle bety, hadde tiltalte nr 1 svart at de hadde tvunget ham til å bære den.  Dessuten skal den samme tiltalte ha svunget en feltøks.

gjengis med til dels stor nøyaktighet av Indtrøndelagens referent, men - der poengene til de tiltaltes fordel synes å være av mindre interesse. Av omsyn til de reint miljømessige forhold i en militær leir ved forrige århundreskifte skal vi her gjengi noen av de mest spektakulære skildringer.  Tiltalte nr 1 som nå tituleres Skarset forteller bl a følgende:  ”Jeg blev spurt av flere om jeg var villig til aa ta fanen og marsjere gjennom teltgaten.  Jeg var ikke egentlig villig, men jeg tok den alikevel, for jeg trodde jeg bare skulde bære den gjennom teltrækken.” – og – ”Jeg gik gjennom teltgaten til Fosens bataljons sidste teltrække med fanen.  Saa blev det ropt at jeg skulde marsjere rundt vaktlokalet, og det gjorde jeg ogsaa.”  Videre forteller han at vaktkommandøren stilte sitt spørsmål og at han derpå satte fanen fra seg. Han ble nå stående midt i en klynge, hvor han hørte det roptes ”Slip fangerne løs!”  Han så at i det han selv trakk seg tilbake gikk en dør opp. Mannen som åpnet døra var kledd i blått, kunne han se.  Akkurat da ble det stukket en teltøks inn i handa hans – bakfra -.  Deretter gikk han tilbake til teltet sitt og la der teltøksa fra seg. 

Olaf Tørhaug, tiltalte nr 2 erklærte at han under demonstrasjonen var full, ”formedelst det faktum at han og en kammerat hadde tømt en hel flaske akvavit oppe i skogen”.  Han hadde gått fra byen sammen med 3 andre menige tilbake til leiren, da fikk han se toget og sluttet seg til.  Jo, han hadde hatt fanen i handa et øyeblikk, men hadde sendt den bakover i rekkene.  Han innrømmet også å ha huiet, hauket og trykket på mengden – men så ikke hvordan døra ble åpnet og trodde ikke at han noen gang hadde dradd i fangen.  Han hadde ikke bajonett på, men kunne se at andre hadde det. Etterpå ville han ta sykkelen og reise inn til byen, men sykkelen var i stykker.  Han hadde ikke hørt noen forhåndsomtale av demonstrasjonen.  Han hadde heller ikke hørt om noen misnøye.

Tiltalte nr 3 derimot innrømmet å ha fått en seddel med oppfordring om å møte ved Ytre Namdalens telt kl 4 i den hensikt å demonstrere for løslatelse av fangene.  Han oppfattet det hele som løyer, og gikk med.  Selv hadde han ikke trukket bajonetten, men han så at andre hadde gjort det.  Han hadde lagt merke til en mann i helt blå uniform (Namdalens bataljon) som sto oppe på trappa i vakthuset, denne ble oppfordret til å hoppe ut av vinduet, og da han seinere kom ned i mengden skal tiltalte ha berørt fangens arm.  Krigsdommeren opplyste, at tiltalte under krigsforhøret hadde forklart, at han dro fangen bort fra vakten.  Tiltalte erindret intet av dette.

Den fjerde tiltalte, Hans Grande ga følgende forklaring:  Søndag var han gått fra spisebrakken til skogen.  På vei tilbake møtte han toget og sluttet seg til det. Det ble ropt og skrålt, men selv ropte han ikke.  En hel del folk trakk bajonettene, men selv gjorde han det ikke.  Han opplyste å ha sett en mann i mørkeblå uniform åpne fengselsdøren ved hjelp av bajonetten. Han benektet å ha opphisset mengden med tilrop.

BEVISFØRSELEN.

Vernepliktig sersjant Thams, som var vaktkommandør den dagen opptøyene foregikk, var aktoratets første vitne. Han forklarte, at da han kom til vakta etter middag, la han merke til et tog, som stille og rolig beveget seg i retning vaktlokalet med en plakat i spissen. Ved henvendelse til fanebæreren forklarte denne, at han var tvunget til å bære fanen. Plakatbæreren satte vekk fanen, men den ble senere tatt av en annen soldat og kastet bakover i rekkene. Vitnet satte da to vaktmannskaper foran arrestdøren, og da hopen trykket på, ga han ordre om å sette bajonetten på for det tilfelle at det skulle bli nødvendig å bruke den. Da satte demonstantene i et hylekor og mange av dem dro også bajonetten. Da sprang han inn i vaktlokalet og ga hele vakten ordre om å stille. Dette skjedde under synlig motvilje fra vaktmannskapets side. Imens var døren brutt opp og fangen ført ut. Vitnet forsøkte å få tak i arrestanten, men ble hindret av en hel del kraftige karer, som trengte på og førte fangen inn mellom mengden. Han la merke til at de nærmeste soldater var fra Indherreds og Namdalens bataljoner. Flere offiserer og underoffiserer kom nå til, og hopen ble splittet. På forespørsel fra krigskommissæren forklarte vitnet videre, at vaktmannskapet hadde tatt bajonetten av geværet mot hans bestemte ordre. En av vaktene hadde da sagt, at de var blitt truet til det av demonstrantene. Vitnet hadde imidlertid ikke inntrykk av at situasjonen var farlig for vakten, og han mente at vakten nok tok bajonetten av for å vise sin sympati med demonstrantene heller en av ren frykt.

Deretter blev menig Ludvig Dahl (smed fra Hitra) avhørt. Han hadde tjenestegjort som avløsningsfører ved vakten. Han forklarte at låsen som blev oppbrekt ikke var i orden. Forøvrig hadde han sprunget med meldinger fra vaktkommandøren og han kunde således ikke forklare så meget av interesse.

Nils Mostad (fisker fra Fillan), som også var vaktmannskap forklarte at da han kom ned i vakten hørte han det ble ropt at vaktens nøkler måtte utleveres. Han gikk da inn i vaktkommandørens rom og tok arrestenes nøkler i forvaring. Siden ble han sendt med melding til daghavende løytnant. Da han kom tilbake var han med og stilte seg foran arrestene og så da fangen stå inne mellom de andre soldater utenfor vaktlokalet.

Vaktmannskap Moen (fisker fra Åfjorden) forklarte, at han sammen med en annen fikk ordre av vaktkommandøren om å ta fanen, som da sto reist opp mot arrestveggen. Før de fikk tak i fanen forsvant den inn i mengden. Siden fikk de ordre om å sette bajonetter på geværene og stille seg ute på trammen foran arresten. Mengden gikk imidlertid truende inn på dem med svingende bajonetter og ropte at de skulle ta bajonettene av og komme ned av trammen. For å berge seg fant de det derfor klokest å ta bajonetten av. Han forklarte også at det ble kastet stein mot vaktlokalet. Siden ble de av mengden trykket til side, hvoretter en soldat brakk opp døren til arrestrommet, slik at  fangen kunne gå ut. Rettens administrator spurte om han kjente soldaten, hvortil Moen anførte at han visstnok var namdaling og at han hadde sagt: ”Dokk går vel ned av trappa!”

Even Rømmen, (sjømann fra Åfjorden) var og vakt. Han hadde hørt antydet at det skulle være et tog, men hadde tatt det for en spøk. Han hadde hørt skrik og skrål fra toget i 4 – 5 tida, Skaseth bar plakaten. Da de ble beordret ”bajonett på gevær” skrek mengden :”Ta bajonetten av!” Oppfordringen ble fulgt og de ble lempelig skjøvet ned av vakthusets trapp. Han hadde sett en mann i blå klær som åpnet arrestlokalet.

Vaktmannskap Johan Ludwig Rømmen, forklarte seg overensstemmende med nest foregående vitne, Moen. Han var av den bestemte mening at hopen ville ha overfalt dem med bajonettene om de ikke hadde gått til side og tatt bajonettene av sine geværer. – Skriver Indtrøndelagen i sitt rettsreferat. Men i Ny Tids referat betegnes dette vitnet som ”et meget tregt vidne”, og videre underbygges dette ved div spørsmål og svar fra krigsadvokaten og vitnet : ”Så De hva slags uniformer de hadde? – Det var forskjellig det. – Hvordan forskjellig? – Grå og blå og -. – Kom det befal til stede? – Kjente dem ikke! - ---- Hadde De hørt om demonstrasjonen? – Nei! – Hadde De hørt om noen løpeseddel da? – Nei! – Så De noe til de fire tiltalte?  - Nei!”

Etter at rettens administrator har gjort vitnet oppmerksom på sine plikter som vitne, at det å tie kan sidestilles med det å lyve forsøker han seg med et nytt spørsmål: ”Da toget kom forbi vakten - hva skjedde så? – Det ble ropt - - - Hurra!  Ble det ikke ropt slipp arrestanten løs?  - Nei!” – Man ga opp vitnet.

Vaktmannskap Johan Berg (sjømann fra Åfjorden) forklarte, at han så toget komme mot vaktlokalet på ca.10 m. avstand. Vitnet gikk da opp i spisebrakken, og da han kom ned etter en halv times tid var fangen ute og alt stille og rolig. Vaktkommandøren ga da ordre om å stille med gevær.

Deretter avhørtes den befridde fangen, Lars Vægterli (som i Ny Tid har fått navnet E. Vægterli) Han forklarte at han var blitt for sen til kveldsoppstillingen, og straffen for dette ble ett døgns simpel arrest. Han hadde ikke hørt noe om at straffen var for stor.  Derimot han hadde hørt at de to andre, som samtidig satt i arresten, hadde fått for streng straff. Vitnet satt i arrest nr.1. På demonstrasjonsdagen hørte han en masse støy utenfor. Han satte en stol foran vinduet, åpnet det og kikket ut. Siden gikk han ned, og ble straks etter revet ut idet døren ble åpnet. Han kjente ingen av de som stod utenfor døren unntatt vaktkommandøren, som tok ham ganske lett i armen. Siden ble han ført inn mellom mengden, og da denne hadde spredt seg gikk vitnet opp og meldte seg for daghavende kaptein med forespørsel om han ikke skulle settes i arresten igjen til ”utholdelse av den resterende straf”.

Johan Faksvaag var en av de øvrige arrestanter. Dette var ham som hadde fått ett døgn for å ha lagt igjen leirskoene da regimentet skulle på utmarsj. På forespørsel fra krigsadvokaten kunne ikke vitnet si at han syntes den ilagte straff var for stor, og han hadde heller ikke hørt noen andre ytre noe i den retning.

Han kjente ikke noe til demonstrasjonen og hørte bare støyen av toget, i det dette passerte arresten.

Deretter avhørtes kaptein Bøe, sjef for 4. kompani av Indherreds bataljon som hadde tjenestegjort som daghavende kaptein den aktuelle dagen. Da vitnet fikk melding fra vakten, gikk han straks ned og så da vakten stå oppstilt foran arrestlokalet. Han gikk da inn mellom gruppene av soldater som stod samlet på forskjellige steder og sa til dem at de måtte være forsiktige, da dette var en meget alvorlig affære. Han la merke til at en av de tiltalte, Tørhaug, opptrådte på en slik måte at man måtte legge merke til ham. Særlig hadde kapteinen lagt merke til at tiltalte Tørhaug, med snadde i munnen ropte ”Gaa paa”. Kapteinen hadde inntrykk av at mengden hadde til hensikt å antaste vakten og muligens også befri de to andre fangene. Han hadde da henvendt seg til gruppen og bedt dem om å besinne seg. Det ble også kastet stein fra den andre siden av vaktlokalet. Det stilnet imidlertid av ettervert og etter en tre kvarters tid var alt rolig. Han hadde latt være å anmode den løslatte om å gå tilbake til arresten av frykt for hva som da eventuelt kunne skjedd.  

Tiltalte Grande ble foreholdt kapteinens uttalelse om at han anså det som truende, både hva Tørhaug og han hadde forårsaket i ”sine” grupper. Grande repliserte da at han hadde spurt sine medsoldater om hva fangen var straffet for, og da ble det svart: ”Der skal være straf for at gaa paa frelsesarmeen herefter!” – og det ble det ledd til. Vitnet, kaptein Bøe fastholdt at Grandes ord flere ganger vakte gruppens latter og hyl. – forteller Ny Tid.

Sekondløitnant Bostrøm var daghavende løytnant da ”spektaklerne” foregikk. Han forklarte at han etter å ha mottatt melding fra vakten bega seg ned til denne og så da arrestanten omringet av 3 – 4 mann som førte ham bort fra arresten. Vitnet opplyste at han stod en 3 – 4 skritts avstand fra arrestanten, men klarte ikke å få tak i noen av voldsmennene. Han så at fangen var befridd, men kunne ingenting gjøre. Derfor gikk han ned til vaktkommandøren som meldte at vakten var overfalt. Han kunne høre at det ble ropt: ”Fortsæt! Gaa paa !” o. l. Og dessuten en hel del skrål og spetakkel. Etter ca. 25 minutters forløp gikk han derifra, etter at han på ordre fra daghavende kaptein hadde fått sivilistene til ”aa forføie sig bort”.  

Kaptein Bonnevie forklarte, at han kom tilstede samtidig med daghavende løytnant. Han så da tiltalte Tørhaug og Skaseth gå omkring og agitere mellom mannskapene. Han så også et par andre som var særlig demonstrative og gjorde daghavende kaptein oppmerksom på disse ”slik at deres nummer kunde bli noteret”. Særlig var dette tilfelle med Tørhaug og Skaseth som vitnet hadde lagt merke til var svært virksom, og som han fulgte med øynene.

Sersjant Bratgjerd satt i teltet og la merke til et tog som passerte forbi. Ca. 5 minutter senere gikk vitnet bort til vaktlokalet og hørte da rop om at fangen skulle komme ut. Vitnet gikk da bort og sa at slikt måtte de ikke innlate seg på, ”da det vilde medføre tillæg i straffen for arrestanten”. Det ble ropt at døren måtte bli åpnet. Han så da en mann i mørkeblå uniform gå opp på trammen og åpne arrestdøren med bajonetten. Vitnet stod like i nærheten, men dristet seg ikke til å foreta seg noe for å hindre det som skjedde, da det så meget truende ut. Bl. a. ble vitnet truffet av en stein i hodet, dog uten at den gjorde skade. Da vaktkommandøren kom til stede kunne han høre at det ble ropt; ”Stik bajonetten i`n!” Den eneste han kjente av demonstrantene var Skaseth, som han så svingte med en øks. Det var imidlertid en hel masse soldater som opptrådte verre enn Skaseth.

Sersjant M. Johanssen var neste vitne. Han fortalte at han satt i teltet da han fikk høre en del spetakkel ute i leirgaten, bl. a. hørte han sosialistmarsjen bli sunget. Han trodde det var alminnelige soldatløyer og gikk ut i leirgaten. Der fik han da se endel soldater fekte i luften med bajonetter og han kunne også se et par økser bli svinget i luften. Vitnet la merke til at det var Skaseth som gikk med fanen. Siden la han merke til Tørhaug, som var synlig beruset og gikk omkring og agiterte blant soldatene og forsøkte å skyve dem frem.  Vitnet kunde høre det blev ropt: ”Frem nu! Er de redde!”  På forespørsel fra krigsadvokaten erklærte vitnet at han ikke hadde hørt noe i sitt kompani om at den ilagte straff, et døgns arrest for å ha lagt igjen et par leirsko skulle være urimelig.

På forespørsel erklærte Tørhaug, at han ikke kunne benekte riktigheten av det sersjanten hadde forklart, men han hadde været så full at han ikke kunne huske noe.

Sersjant A. Dahl forklarte at han hørte under spetakkelet at noen sa at det skulde være en høy mørk mann som var anfører og som også var den som hadde malt fanen. Vitnet hadde sett at en stor kar stod med ryggen mot arrestens dør. Den store karen sa at nå skulle arrestdøren opp, men først ville han ta seg en skrå. Det gjorde han også, men mens vitnet vendte seg bort et øyeblikk, var døren blitt åpnet. Fangen ble da ført ut og skjøvet inn blant mengden. Særlig la han merke til tiltalte Helmersen, som tok fangen i armen og trakk ham avsted. Dessuten hadde både Helmersen og Grande agitert blant sine medsoldater.

Sersjant Stendahl hadde hørt at Tørhaug sa: ”Gaa paa karer, saa kan vi ta de andre!”  Tørhaug var synlig beruset, men Skaseth var helt rolig. Vitnet hadde hørt at det var utlevert løpesedler i 7. kompani om å møte foran 4. kompani og befri fangene, men hadde ikke sett disse selv. Han hadde anmodet tiltalte Grande om heller å sende et par mann på alles vegne og anmodet om å fangene løslatt. Til dette hadde tiltalte svart at han ikke trodde en slik framgangsmåte ville lykkes. Grande replisert til dette :”Dette var ikke mine ord”, men vitnet fastholdt sin forklaring.  

Sersjant Ellingsen ble vekket av bråket. Dette vitnet sa at den befridde arrestanten – etter at døren var åpnet, gikk inn i og tok lua si og kom så ut på trappa av seg selv. Den eneste av de tiltalte han så som utmerket seg var Tørhaug.

Sersjant Uthaug forklarte at da han kom til gikk plakaten mann og mann i mellom. Han trodde først det var ”en almindelig søndagsdemonstration”, men hørte så at det var meningen å befri fangene, og så etter hvert at dette utviklet seg i en farlig retning.  Episoden med bajonettene var skremmende, men han så ingen spesielle som utmerket seg. Arrestanten gikk selv ut av døra, ingen hentet ham ut. Han hadde sett at arrestdøra ble åpnet av en mann i mørkeblå klær, og at en mann med øks var noe mer aktiv enn de andre.

Sersjant Olsen hadde sett at vaktmannskapene ble trengt ned av trappa – uten at de gjorde noen særlig motstand. En mann i blå klær åpnet døra med bajonetten sin, men han kjent ham ikke. Hans inntrykk var at fangen var engstelig – og ikke hadde lyst til å gå ut.

Musikkorporal Wang hadde spurt om Otto Olsen om hvem det var som ledet an. Olsen hadde da svart at det var en mann som arbeidet hos Kunig.  Vitnet hadde og spurt om det var denne som hadde laget plakaten, hvortil han svarte bekreftende.  

Menig Otto Olsen kom ut av spisebrakka i det fangen var løslatt. Han hadde hatt en prat med Wang, men kunne ikke huske hva samtalen gikk ut på. (!)

Her kom Wang inn og fastholdt sin forklaring.

Menig Raanes, som i det sivile var maler ble eksaminert om han kjente til plakaten på forhånd, eller kanskje hadde laget den selv.  Administrator mente at plakaten måtte være laget av en maler, med vitnet kjente ikke til den og hadde heller aldri hørt om noen agitasjon mot militærvesenet. Plakaten kunne godt være laget av noen som ikke var maler, sa han.

Menig Stabell hadde hørt at det i løpet av dagen ble laget en plakat i anledning av fangenes befrielse, men kunne ellers ikke tilføre noe nytt.

Vitne nr 24; Utsetø, hadde sett at noen hadde en seddel og hadde hørt at det angikk et demonstrasjonstog, men visste ikke noe mer.  

Vitneavhørene fortsetter – blant annet av noen flere vaktmannskaper – uten at noe vesentlig nytt kommer fram, inntil vitne nr 31: menig Fladnes opplyser at en mann skal ha kommet inn i teltet kort tid før opptøyene starter. Mannen overleverte en seddel med oppfordring om å møte ved Namdalen bataljons teltrekke for å demonstrere for fangenes løslatelse. Dette var en høy mørk mann med mørke barter som vitnet mente var tiltalte Skaseth. Skaseth benektet at han hadde hatt noe med slike sedler å gjøre, men vitnet fastholdt sin forklaring.

De 8 vitnene som forsvaret førte ga ikke de helt store resultater ut over at de til en viss grad gikk i Grandes favør etter som han var observert utenfor arrestlokalet uten å foreta seg noe – samt at han for anledningen var særs beruset.   

Nå ble det innlevert en av de meget omtalte løpesedler, og de tiltalte ble satt til å skrive hver sin likelydende. Det kunne ikke fastslås noen spesiell likhet ved denne prosessen. Men så hadde aktor ett viten til, nemlig lensmannsbetjent Dènstad som forklarte at søndag ettermiddag mellom klokken 1 og 4 kom det en mann inn i hans telt med en slik seddel. Vitnet så at det var en høy, spinkel mann med et karakteristisk hull i kinnet. Etter å ha betraktet tiltalte Grande, mente vitnet at mannen var ham. Det viste seg bl a at dette med hullet i kinnet stemte. Grande benektet å være budbringeren, men vitnet fastholder sin forklaring ved ”Det maa være ham, men jeg kan ikke beedige det!”  Grande opplyste nå at han lå og sov mellom kl 1 og kl 3, hvilket hans teltkamerater nok kan bevitne. Dette griper ikke forsvareren tak i, hvilket i seg selv er bemerkelsesverdig – og Ny Tid synes da også at forsvareren ”flere gange har forsømt leiligheten til at faa ut av vidneeksaminationen et gunstig resultat for de tiltalte.”  Man har i det lengste håpet at forsvareren ville bruke forsvarsvitnene til dette formål, men også her sviktet han – etter avisa Ny Tid sin mening.

Soldater fra Namdalens bataljon (?) på trappa til vaktstuen.  Bildet skal være fra ca 1915.

Forsvarets prosedyre.

Derimot ble ikke vakten truet – på alvor.  Dette sa Thams med tydelige ord.  Sersjant Bratgjerd, som sa at det så farlig ut ga inntrykk av å være en veik mann.  § 43 krever ”vold eller trudsler” for at man skal kunne straffes etter denne paragraf.  Forsvareren fant heller ikke at det her kunne være tale om medvirkning.  Krigsadvokaten derimot fant, at også Skaseths forhold kom inn under § 49, men etter forsvarerens totaloppfatning av situasjonen kunne ikke han gå med på at § 49 kom til anvendelse.  Ei heller fant han Skaseths bruk av øksa graverende.  ”Skaseth har vist, at han mangler diciplin, men han har ikke gjort sig skyldig i det  krigsadvokaten vil ha det til.”

Tørhaugs forhold, mente han, kan ikke komme under § 43, men heller under § 49; han har nemlig ropt : gaa paa! osv. Men her påsto forsvareren, må det være en formildende omstendighet at han har vært beruset selv om han naturligvis ikke er straffefri.  § 66 kan heller ikke komme til anvendelse på hans forhold.

Om tiltalte Helmersen påsto forsvareren at han ikke kan ha tatt del i iverksettelsen av demonstrasjonen.  Det foreligger ikke noe annet om ham enn at han har ropt en del, og tatt Vægterli i skulderen.  Sersjant Dahl forklarte at tiltalte dro fangen bortover.  ”Jeg vil ikke si”, uttalte forsvareren, ”at Dahl er noget upaalitelig vidne, men maa ha tat feil.  Thams prov gaar ogsaa i motsat retning.  Helmersen gir undtryk av aa være en rolig og sindig mand, og det ikke forresten overført ham nogen delaktighet i optøierne.  Han maa i tilfælde ansees paa mildeste maate.”

M.h.t. Grande, går heller ikke hans forhold inn under lovens § 43.  Han har kun vært en alminnelig deltager i demonstrasjonen.  Han presset på mennene foran seg, men det kunne godt ha vært for selv å komme frem. Til de menige ville forsvareren si, at de uten frykt skulle dømme etter sin overbevisning.  Også de som ikke er ”retskyndige” medlemmer av retten må bedømme bevisene og om forholdene går under de forskjellige paragrafer.  Deretter nedla forsvareren følgende påstand:

I krigsadvokatens replikk fremkom at han var enig med forsvareren i, at en trussel må være alvorlig ment for å kunne  karakteriseres som en trussel. Men han mente at demonstrasjonen i seg selv var alvorlig nok.  Vitnet Thams kunne neppe forstås annerledes.  Bratgjerd var kanskje litt feig, det var så, men han har mange vitner som støtter ham.  Han fikk jo også en stein i hodet; det var sannelig farlig nok.  Aktor utviklet videre, hvordan de tiltaltes opptreden inneholdt trusler.  Å gå med en slik plakat er både å truende og oppviglersk, ”hvis ikke”, sa aktor, ”vet ikke jeg, hvad det er aa true og opvigle”.  Han sa seg videre enig i at vaktmannskapene ikke gjorde sin plikt; enkelte av dem kjente kanskje på forhånd til demonstrasjonen(?).

”Hvilken samfundsordning man end har”, sluttet aktor, ”maa ikke diciplinen i vor hær undergraves.  Det vil kunne ha de alvorligste følger saavel for hæren som for landet.” Forsvareren ba om et par ord – og avsluttet med å si at det å gå i prosesjon med plakater – som mannskapene gjorde, fins det disiplinstraffer for –ut at man behøver å gå til slike skritt som her var gjort. ”Det er sandt som aktor sa, at disciplinen maa haandhæves.  Men man har ikke her faat fat i de virkelige urostiftere.”  Med dette avsluttes den to timer lange prosedyren – etter at tiltalte Skaseth får en oppklaringsreplikk hvor han bedyrer at han ikke hadde hatt plakaten med seg hjemmefra slik krigsadvokaten hadde antydet. ” Jeg hadde bare en liten rygsæk med litt klær i.”  Hva forsvareren mente med at man ikke hadde fått fatt i ”de virkelige urostiftere” – kan vi bare filosofere over, men det er vel ikke usannsynlig at det her ble siktet til avisene Ny Tid og Klassekampen samt Norges socialdemokratiske ungdomsforbund og Det Norske Arbeiderparti.

Lørdag den 9. september kl 1900 faller dom i saken der alle de tiltalte blir funnet skyldig.

Fiskehandler Helmersen        120 dage.

Etter at det i dommen er redegjort for saken sier man at med hensyn til de tiltaltes deltagelse fant retten det godtgjort at tiltalte nr.1, Skaseth hadde delt ut en del løpesedler med oppfordring til fremmøte.  Han var også den som bar fanen.  Dette i følge egen forklaring fordi han ble anmodet om det.  Med fanen gikk han i spissen for flokken og stanset opp utenfor arrestdøren.  Her satte han fanen fra seg ved vaktstueveggen.  Etter vaktkommandørens befaling trådte han et par skritt tilbake, men ikke lengre, selv om det var anledning til å komme seg unna. Han deltok i den tumult som oppstod da bajonettene ble beordret påsatt for å få opp arrestdøren og i kampen med å få fangene løs.  Han er iakttatt svingende en feltøks som han etter eget utsagn ble stukket i hånden bakfra.  Denne øksa var fjernet fra et av teltene i nærheten.  Etter at arrestanten nå var sluppet løs, er tiltalte sett gående fra klynge til klynge og tilskyndet rop og leven i den klynge han selv sluttet seg til.  Han blev tiltalt av en underoffiser, som så ham stå med øksen i den klyngen hvor det ble kastet stein fra. Han fulgte med denne klyngen til teltrekkene, og satte der øksa fra seg i eget telt.

Hva tiltalte nr. 2, Tørhaug angår, forholdt retten seg i det vesentligste til krigsadvokatens fremstilling.  Retten ”turde” dog ikke anse det for bevist, at Tørhaug hadde trukket fangen ned av trappen. Om hans beruselse uttaler dommen bare følgende: Han var ved anledningen synlig beruset, men ikke så mye, at han av den grunn ikke skulle vite hva han gjorde.

Tiltalte nr. 4, Grande, har overhodet ikke ropt og heller ikke brukt bajonetten.  Men han har gått fra klynge til klynge og hisset opp sine kamerater, og han har dessuten skjøvet på arrestanten.

SKASETH OG GRANDE.

Retten har antatt, at tiltalte nr. 1, Skaseth og nr. 4, Grande er skyldige til straff etter den militære straffelovs §§ 43 og 49, jf. § 55 og § 66.

Retten fant det bevist at den påskriften plakaten hadde, og den måten som demonstrantene med tiltalte nr 1 i spissen opptrådte på derfor var tilsiktet av disse to tiltalte til ikke bare å skulle demonstrere for arrestantenes løslatelse, men at man og tok sikte på å befri fangene og ved skremmende opptreden skulle man bevege vaktene til ikke å motsette seg dette.  Retten anså det overveiende sannsynlig at løpeseddelen var skrevet av Skaseth. Dessuten har tiltalte opptrådt truende.  At dette ikke er godtgjort for nr. 4 antas ikke å være til hinder for at han har deltatt i toget, dessuten anses hans senere opptreden som medvirkning.  Ved sin opptreden antas de tiltalte å ha ”opphidset den forsamlede mængde krigsmænd til i fællesskap aa øve vold mot foresatte eller overordnede, vakten deri indbefattet, eller aa tvinge den til aa undlate en tjenestehandling.”

Tørhaug er ansett skyldig etter den militære straffelovs §§  49 og 66. Hans  adferd etter at arrestanten var sluppet ut antas å måtte betegnes som opphissende, til like med at deltagelsen forut må anses som en forsettlig medvirkning til arrestantens befrielse.

Tre medlemmer av retten anså ham også skyldig etter den militære straffelovs § 43, noe flertallet ikke har funnet, da han kom til ved vaktstuen og det ikke er godtgjort at han tok del i truslene mot vakten.

Tiltalte nr.3, Helmersen er funnet skyldig i mil. str.l §§ 43 og 66.   

Ved straffeutmålingen er for alles vedkommende tatt i skjerpende betraktning, ”at de forefalte optøier er et grovt brudd paa disciplinen, og paa grund av den store deltagelse i en for denne og samfundet meget farlig forbrytelse.”  Særlig måtte dette hensynet veie tungt overfor tiltalte nr. 1, som var en av de hovedmennene, sier retten videre.  Dessuten fant man det bevist at det ikke var noen rimelig foranledning til misnøye i forhold til den straff arrestantene var ilagt, ei heller hadde de selv betraktet straffen for stor.

Retten ser det som formildende at alle unntatt Grande er tidligere ustraffet, samt at tiltalte nr 2 og 3 var en del beruset, hvilket sannsynliggjør at de derfor ikke handlet med så stort overlegg som de øvrige. ”Derimot er tiltalte nr. 4 ved Trondhjems meddomsrets dom av 22de december 1909 dømt for forbrytelse mot den borgerlige straffelovs § 127 for forsøk paa ved vold aa hindre en konstabel i en arrestation til fængsel i 30 dage, saaledes at fuldbyrdelsen beslutedes utsat i medhold til straffelovens § 52 (betinget straffedom). Denne straf blir saaledes aa fuldbyrde paa grund av den straffedom, som nu avsies mot ham.”

Konklusjonen av disse utlegninger ble da at tiltalte nr. 1, Skaseth ble dømt til fengsel i 18 måneder, tiltalte nr. 2 og 4 fikk hver 8 måneder og tiltalte nr. 3 måtte sone 120 dager. Det framgår videre at det har vært en viss dissens i det to av rettens medlemmer har votert for fengsel i 2 år for tiltalte nr. 1, mens de to andre har votert for fengsel i 190 dager. For nr. 2 har et medlem stemt for fengsel i 160 dager. For nr. 3 har et medlem stemt for fengsel i 5 måneder og et annet medlem for fengsel i 45 dager.

For nr. 4 har to medlemmer stemt fengsel i 10 måneder, et tredje medlem for fengsel i 6o dager.

Det synes nokså klart at her har rettens medlemmer vært klart og konsist delt etter de linjer vi kunne se av oppnevningen ville måtte komme. Men så kommer det en dissens som er ytterligere skjerpet – og som om den ble vedtatt ville ha vært meget skjellsettende – og til like – sett med dagens øyne - litt komisk (?):

”Mot to stemmer har retten derhos fundet, at tiltalte nr. 1 kjendes uværdig til aa tjenestegjøre i krigsmagten, og bør derfor frakjendes retten hertil i 10 aar, likesom flertallet mot en stemme har fundet aa burde frakjende ham stemme for samme tid i offentlige anliggender og adgangen til aa opnaa offentlige tjenester, jfr. strfl. § 20.”

Tre medlemmer av retten har antatt, at de dømtes opptreden har været av en slik art, at den mil. straffelovs § 52  (opprør) må være anvendelig, iallfall på tiltalte nr.1, men denne oppfatningen har ikke vunnet tilstrekkelig tilslutning.  I saksomkostninger ble nr. 1 og 2, idømt 30 kroner og 3 og 4, 20 kroner. ”De tiltalte mottok dommen med nokså stor fatning.  Paa Tørhaug syntes den dog aa gjøre et sterkt indtryk.  De forlangte alle betænkningsfrist.  Sandsynligvis blir der appel til høiere instans”, konkluderte Indtrøndelagen avslutningsvis.

I forlengelsen av kalamitetene – både på Sannan og ved de øvrige militærleire i Norge blusset debatten om forsvarets rolle og beskaffenhet opp igjen, og denne gang med enda større intensitet og styrke enn hva tilfellet var under de for så vidt spede tilløp i forbindelse med det som endte i Karlstad-forliket anno 1905.  I ”Tønsberg Blad” kunne man bl a lese følgende under overskriften Arbeidere som soldater: ”Der har ofte været klaget over den vanskelige stilling, som familieforsørgere av arbeiderklassen kommer i, naar de skal avtjene sin værneplikt.  Arbeideren faar jo ikke – som de fast ansatte kontorfolk og andre – løn i den tid, han er fraværende fra arbeidet; naar han reiser paa moen mister han sin indtegt og naar han har familie aa forsørge er han da oftest helt elendig stillet. Ofte mister han ogsaa sin plads, andre tages ind i arbeidet under hans fravær og naar han kommer tilbake er der intet ledig for ham.”

Avisa konkluderte med at de opptøyer og uro som man nå hadde sett ”paa moerne” må få sin løsning – kanskje ved at soldatenes familier får ”fornøden understøttelse” i den tida forsørgeren er på eksersis. Dette må selvsagt ikke oppfattes som fattigunderstøttelse, slik at det i seg selv kunne bli en grunn til å se ned på den ”stakkels arbeiderklasse”.  Avisen så at dette kunne bli en stor post på statens budsjett, men resonnerte som så at det kan bli enda dyrere for staten å la være å ta dette middel i bruk.  (Denne måten å tenke på kjenner vi jo igjen fra både Bismarcks nattvekterstat og den spede Venstre-tenkning i Norge.)  Et annet og like stort problem sto også på dagsorden; nemlig hvordan man kunne sikre at arbeidsplassen sto åpen når ”soldaten” ble dimmitert.  

”SOLDATEROPTØIERNE.  

Under denne overskrifta skrev avisa ”Samhold” på Gjøvik bl. a. følgende:

”Enhver fædrelandsven, som ønsker vort borgerlige samfund bevaret, maa være enig i, at der nu maa slaaes saa tunge slag, som den militære straffelov tillater, overfor de gjentagne diciplinære forstyrrelser, som slag i slag har forefaldt paa vaare eksercerpladse Jørstadmoen, Steinkjersanden og Gardermoen.”

I fortsettelsen dempet avisa seg noe, ved bl a å vise til at det kan være av interesse å se på hva som ligger bak – hva som hadde bevirket disse sterke reaksjoner fra soldatene. Ett punkt som Samhold sterkt betonte var de privilegier som offisersstanden var blitt til del, samtidig som denne stand også i større og større grad er blitt avsondret fra resten av folket – nesten å ligne med en ny adel.  Det kan således ikke ses bort fra at den ”fædrelandsløse socialisme” har fått større vind i seilene gjennom nettopp de før omskrevne offisersprivilegier mv, hevdet avisa. Dertil kommer, sier Samhold: ”Vi, som sto oppe i kampen imot den unionelle aand inden officerskredserne foran, under og efter begivenheterne i 1884, vi har set, og vet, at det norske folk historisk har en viss berettigelse til aa se paa officersstanden med kritiske blikke.”

Avisa roser så de folkelige organisasjoner som hadde søkt å bibringe denne striden, og unnlot heller ikke å gi ros til enkelte innen den samme offisersstand. Det man virkelig kritiserte var ”at systemet ikke er endret i retning av aa faa en officersstand av folket, med folket, for folket.”  Samtidig tok Samhold tak i de borgerlige aviser som i for stor grad fokuserte på ”den fædrelandsløse socialistiske agitation. Tvertimot.  Det vil være til rettens fremme og fædrelandets held, om man ser paa tingene i deres historiske sammenheng og ikke overser, at der er en kløft mellom vor officersstand med dens fra folkets fjærne fremmede opdragelse, tænkeset, gjøremaal, og levemaate.”  Denne kløft som her ikke bare er, men blir utdypet, må fylles, ”den maa skaffes væk”, sa Samhold, og avsluttet med følgende kraftsalve: ”Det er aa haape, at tilfældene paa escerserspladserne nu i den grad understreker de almene krav om, at officersstanden skal være en stand av, med og for folket og ingen priviligeret officerskaste i de største byer, at det kan sætte merker i den utredning av disse forhold, som statsraad Bull blev paalagt av stortinget aa fremkomme med.  Juristeri hjælper ikke længer i dette kapitel; nordmændene vil ikke ha nogen priviligeret officerskaste forstaaelsesløs overfor folkets hele liv og maate aa være og tænke paa.  Der er kræfter i bevægelse paa dette omraade, som der maa taes hensyn til; ellers vil hele spillet en kommende morgen bli slaat overende.”

”Dette skriver sig fra et hold, som utvilsomt er oprigtig og sterkt interessert for et kraftig forsvarsvæsen, og bemerkningerne fortjener opmerksomhet.  Imildertid sir det sig selv, at de voldsbrudd paa diciplinen, som isommer er foregaaet, ubetinget maa straffes, og det strengt. Derom raader ingen tvil utenfor de socialistiske forsvarsnihilisters kreds”. – Ja. mon det?  I følge Ny Tids klipp fra høirebladet ”Lillehammer Tilskuer”, kom man der i gården til at de soldater som på Jørstadmoen hadde forgått seg ikke burde straffes – ”da de ikke har ligget under for ungsocialistisk agitation, de har ikke hat til maal at undergrave forsvaret, eller ophidse nogen mot den militære organisation i og for sig.”  Til overskrift på inseratet har Ny Tid satt : ”Hvorfor? – Fordi!”

Den påfølgende onsdag trykker imidlertid Indtrøndelagen en artikkel som den gode venstremann og justisminister Johan Castberg i Gunnar Knudsens første regjering, har hatt på trykk i Dagbladet.  

Her går også Castberg i rette med de mange som uten å se etter årsakene til urolighetene på ekserserplassene legger all skyld på ”ungsocialistenes fædrelandsløse agitation”.  Selv henviser han til det ”slette forhold mellem officerer og soldater”.  Først når årsaken er funnet, kan botemidlene finnes, sier Castberg – uten å bli motsagt av det lokale venstreorgan.  Han er opptatt av at det gjenskapes et tillitsforhold mellom offiser og menig, for uten dette tillitsforhold vil vi ikke kunne bygge et sterkt og troverdig forsvar mener han.

”En fuldt habil officer skal være et med sine soldater, kun optat av deres vel.  Paa marsj og øvelser skal han dele deres anstrengelser og deres savn.  Han skal tale til dem som fornuftige, socialt likestillede medborgere, ikke som til nummer eller til umælende.”  Den gasje som offiserer mottar – av folket – gjør de samme mottakere ”uendelig ophøiet over de menige”. Radikale standpunkt dette, av en venstremann – men Castberg var kjent nettopp for dette – han går et skritt videre også, når han anbefaler det norske forsvarsvesen å se til den lille Schweizerrepublik, som har et system der soldatene kan avansere til underoffiserer og underoffiserene i sin tur til høyeste militære grad – samtidig som offiserene beholder sin sivile tilknytning. For sier han ”Først ved et saadant systemskifte faar vi et forsvar, som vil passe et demokratisk folk med almindelig værneaand, som er bygget ikke paa tvang og kommando, men paa frie mænds alvor og hengivelse.”  For da vil soldatene føle et hvert forsøk på å svekke eller nedsettelse av forsvaret som en krenkelse mot seg selv. ”Først da vil vi faa et virkelig folkeværn.”  Og avslutningen på artikkelen er i beste ”Castbergske aand”: ”Et systemskifte maa ske, hvis ikke forsvaret skal forfalde og litt efter litt bli helt gagnløst. En kraftig bevægelse i denne retning fra officererne selv vilde virke mer end noget andet. De har i første række ansvaret.”

Fredag den 15de september 1911 kommer det en redaksjonell betraktning i lokalavisa som på ny henviser til ”den ungsocialistiske agitation” og samtidig desavuerer Castbergs betraktninger.  Det henvises til at offiserstandens smule overklassesyn er for sterkt nedadgående, og dessuten påpekes at mange offiserer er i gang med å lære opp sivilister i idrett og ellers alt som ” kan skape et sundt og værnedygtigt folk”.  Så går redaktøren inn på en analyse der han differensierer ”optøierne” på hhv Jørstadmoen og Steinkjersannan ved å vise til at de tumulter som skjedde på Jørstadmoen kun var å anse som helt normale menneskelige motsetningsforhold, mens derimot opprøret på Stenkjærsanden har andre kvaliteter ved seg som gjør at her er det visselig på sin plass å gå hardt til verks mot – i særdeleshet – ”ophavsmanden Skaseth” som nettopp fordi han er en bra arbeider, en tiltalende og intelligent mann som fortjener aktelse og som på en slik måte ” vil planlægge et bevisst angrep paa disciplinen i hæren”, derfor gjør at det er all grunn til å ta saken alvorlig her. Redaktøren argumenterte videre for det ødeleggende som ligger i å ville snu opp ned på historiens gang, der krig er av de ” tusenaargamle skike” som det derfor er umulig å endre.  

For som redaktøren understreket: ”Der gives ikke et eneste aldrig saa litet fremskridt som ikke maa bygge paa den tidligere histories grund. At ha lært dette grundig skulde være nutidens største aandelige vinding.”

Deretter kom en del besvergelser over at de mest opplyste og beste blant arbeiderne i sitt utålmod og ungdommelige iver ønsker å finne en snarvei til målet – ”ved at ødelægge vor hær”.  Men redaktøren ga seg ikke med dette.  Nå siterte han ”den bekjendte socialist og statsmand Jaures” som kaller det ”barnslig og latterlig at ville stille et stort arbeiderprogram og arbeide for dets gjennemførelse i et land som ikke kan disponere frit over sig selv og sine handlinger, fordi det ligger utsat for krigstrusler eller overfald av fremmede”.   Ja, hvordan kan det være mulig, sa den brave redaktør - at hele arbeiderbevegelsen skulle kunne nå sine mål samtidig, slik at det internasjonale broderskap skal kunne hindre enhver krig.  (Ja, du kan så si!). Han viste videre til hvor forskjelligartet de europeiske stater jo var, men kronargumentet hans var likevel ”selv om vi tænker os slikt, hvorledes skulde da Europa kunne staa forsvarsløst overfor Asien og den gule fare?”  (!!)  Ellers sa han, ville landet vårt egne seg godt til bruk både for Russland, England og Tyskland, om det lå herreløst eller forsvarsløst.

Mens denne debatten raste på sitt verste, ble det opplyst fra militære kilder – til den samme avisredaksjon at de dømte, Skaseth, Grande og Tørhaug for tiden satt i kretsfengselet i Steinkjer. De skal ha ytret ønske om å bli overført Botsfengselet, og så snart de ankommer dit – vil straffen bli redusert med 1/3 av tiden! 

Goodtemplarlokalet i Steinkjer anno 1911.

Stenkjær arbeiderparti tillyste pakkefest i Goodtemplarlokalet søndag den 17. september. Journalist Reinert Torgeirsen fra Ny Tid i Trondheim holdt foredrag om militarismen generelt og”optøierne paa Stenkjærsandene” spesielt, opplyste Indtrøndelagen. Overskuddet av denne festlige tilstelning, som av lokalavisa ble kalt ”demonstration” - tilfalt familiene til de pådømte soldatene ved krigsretten ”paa Stenkjærsandene.”  Man fikk inn 15 kr. på det gode tiltaket.  Demonstrasjonen som hadde gått for seg i Trondheim dagen før ”mot den avsagte krigsretsdom paa Stenkjærsanden” hadde samlet ca 900 mennesker. Stortingsmann Anders Buen holdt en sterkt agitatorisk tale mot ”militærvæsenet”, tiden var nå ”kommen til at militærvæsenet skulde tynes”, sa han. Formann i Trondhjems samorganisasjon hadde så ropt: ”Ned med militarismen!”, som ble fulgt av ”kraftig bifald og stormende begeistring”.

Først i toget ble båret en sort plakat med ildrød påskrift: ”Ned med militarismen!”  Deretter fulgte en rød plakat med teksten: ”Direkte aktion!  Leve den socialistiske revolution!” Og til slutt en sort plakat: ”I retfærdighetens navn kræver vi klassedommen ophævet!”

Reinert Torgeirsen var ikke alene om å hevde disse synspunktene. Fra avisa Indtrøndelagen for 27/9-11 sakser vi følgende avsnitt fra en lengre utredning fra en ”KSA”: ”Hr. H. D. har utredet hvad der for mig var av interesse aa faa paa det rene : om han trodde det var vort forsvar som holdt Rusland i ave. Herpaa svarer H. D. et ubetinget ja.” -  ”H.D. sier: vil vilde ved aa nedlægge forsvaret bent frem rope til disse stormagter, at de maatte besætte dette herreløse land. Det er altsaa vaabenmagten og ikke vor tusindaarige histories ret, som er landets herre. Jeg regner mig ikke aa være nogen autoritet paa dette spørsmaals omraade, og hvad jeg fremfører staar for min egen regning. Og jeg vil da si at hr H. D.s uttalelser forekommer mig aa være noget av det mest naive, jeg har set paa længe. Hvorledes faar hr. H. D. til dette digre resultat? Jo, paa den gammeldagse letvindte maate: aa kaste alle kolde beregninger overbord, og til gjengjæld slaa desto sterkere paa den nationale hurratromme. Hele hans tro og syn illustreres gjennom Turgenjevs historie, som han har været uforsigtig nok til aa anbringe. Ja, det er virkelig saa søtt og saa rørende : den lille spurv Norge som farer like i snuten paa den store, fæle hund Rusland, som augenblicklich stiller halen mellom benene og lusker unda. Det er bare den store forskjel mellem eventyret og virkeligheten, at hunden Rusland, eller hvad man vil kalde den, paa forhaand saa inderlig godt vet, at der ligger spurven og at den nøiaktig vet hvor stor og sterk spurven er. Jeg tror ikke det er rigtig med denne hurralære. Jeg synes tiden skulde være inde til aa dale ned paa den sunde fornufts basis, det vil dog være sikrere end aa svæve der oppe i skrytets regioner. Det er min tro, at likeoverfor de nevnte stormagter spiller ikke vore forsvarsmidler nævneværdig rolle som beskyttelse av vor selvstendighet.”    

Dette møtet ble er stor suksess.  Samorganisasjonens formann den gang; montør Andersen åpnet og ønsket velkommen.  Innledningsvis sa formannen at to av de dømte; Skaseth og Grande var partifeller - og da familiene nå ble satt på bar bakke ville man her i  kveld starte en innsamling.  Skaseth var en bekjent av formann Andersen som fortalte om ham at han var en stille og tilbakeholden mann som på Sannan var blitt presset opp i en situasjon de ikke har hatt full oversikt over, det sammen gjaldt for Grande.  Taleren framholdt at rent logisk burde det offentlige – når de tok forsørgerne – også sørge for deres familier.  Thornæs` foredrag ble også i følge Ny Tid en uforglemmelig seanse.  Redaksjonssekretæren var av den bestemte formening at om man trodde å kunne stanse misnøyen ved hjelp av strenge straffer så tok man skammelig feil.  Dette ville være et nytt omen til å åpne folks øyne for hva militarismen egentlig er.  – Eller hva mente man ellers om 1 ½ års fengsel for å ha båret et stykke tjærepapp på en stang og satt det mot en vegg?  Man kunne ikke klandre selve rettsforhandlingene, mente Thornæs, men dommen var en ren og klar politisk klassedom – uten at han derved ville påstå at dommerne i sin bevissthet hadde ment det slik(!).  Dette manglet han nemlig bevis for.   Formann Andersen syntes at det var noe komisk over begivenhetene på Steinkjersannan og at man egentlig burde glede seg over det som var hendt, med referanse til offiserer som jo skal forsvare oss i krig – er så redde for juling at de ikke våger å gripe inn mot litt klammeri blant egne.  ”Arbeiderne burde derfor være tilfreds naar vakten stak bajonetten skeden av frykt for ropet ”Ned med militarismen.”  Det vilde nu lyde sterkere end før.” – sa Ny Tid i sitt referat fra Samorg-møtet som avslutter med å sitere Thornæs` oppfordring: ”Nu synger vi socialistmarchen.  Vi er ikke paa eksercerpladsen.”, dette til stor munterhet for forsamlingen som stemte i.  Innsamlingen ga som resultat kr 28,80 til de to ”soldatfamiliene”.   

Venstreavisa Indtrøndelagen fortsetter på sin side den utrettelige informasjonskampanjen omkring fortredelighetene under regimentsamlingen på Steinkjersannan .  De har latt seg informere om at Trondheimsavisa Ny Tid har tatt initiativ til en innsamling til de dømte soldaters familier slik at disse til en viss grad skal kunne opprettholde livet mens deres forsørgere hensitter i ”Botsen”.  En av bidragsyterne til den gode sak var general Strugstad, noe som tilsynelatende fikk redaktøren til å slå seg for brystet og hovere over at en slik notabilitet også tydeligvis engasjerer seg i antimilitarismen.  Dette faller selvsagt Indtrøndelagen tungt for brystet – og det er da bare naturlig at man derfra får forlydender som:  ”Naar den socialistiske agitation som direkte eller indirekte er aarsaken til militæroptøierne tar parti for de dømte soldater og stempler sig selv som medskyldig er det forsaavidt en ærlig sak. .. Naar general Strugstad bl andre brave mænd gir en skjærv til de for militære forbrytelser dømte, og av den socialistiske agitation, vildlædte mænds familier, saa sker dette selvsagt ut fra den synsmaate at familien uforskyldt er kommet i en vanskelig situasjon. .. Isaafald maa det sies aa være en beklagelig trafik fra bladets side aa søke aa forvrænge folks bevæggrunde.  Det kan vel hænde at enfoldige og kritiksløse folk blandt bladets læsere virkelig kunde tro at f. eks. generalen skulde sympatisere med antimilitaristerne.  A. K.”  Det synes som om det er lederartikkelen i Ny Tid for 14. sept. som her er lagt til grunn for Steinkjeravisa sine betraktninger. Under overskriften ”Den virkelige dom” kunne man da bl a lese følgende: ”Igaar mottok vi et brev fra en mand, som ikke staar i arbeiderpartiets rækker – et brev med indlagte 5 kr. til den dømte Skaseths familie.  Han skriver bl. a.: ”Det er da næsten utrolig, at lovene gir adgang til saa vanvittige domme.  Vor militærlovgivning maa da vistnok være noken riktige antike greier som burde revideres jo før jo heller”.  Senere paa dagen avla selveste generalen os en visit for at yde sin skjærv i samme øiemed. Hvovidt dette utelukkende var utslag av en brav mands barmhjertighetsfølelse, eller der i generalens bidrag ogsaa laa en skjult erkjendelse av dommens urætferdighet – det skal vi ikke indlate os paa at granske nærmere efter.”  Det burde altså derfor ikke være grunnlag for betraktningen gitt i Indtrøndelagen, - men det sto mer i Ny Tid sin lederartikkel.  Et bankobrev var kommet inn fra Terningmoen ved Elverum pålydende kr 42,38 – resultatet av en innsamling blant soldatene der.  Og i følgeskrivet fra initiativtagerne ble opplyst at ”Nogen officerer, deriblandt to kapteiner, gav ogsaa sin skjærv.”  På dette grunnlaget konkluderer lederskribenten med at ”den indsamling som vort partis centralstyre nu har sat i gang, vil komme til at bli omfattet med en interesse som aapner øinene selv paa forstokkede militarister ..”  I spalten ”Dagens nyt” kunne man samme dag lese at redaksjonen ble rent sagt overveldet av innsenderes harmdirrende betraktninger i anledning krigsrettsdommen. Videre var marsjruten for den påfølgende søndags demonstrasjonstog klarlagt: ”Avmarsch fra Verftstomten ind Indherredsveien, Strandveien, Fjæregaten, tilbake Kirkegaten, ned Wessels gate, Indherredsveien, over Bakke bro, Olav trygvassons gate, Munkegaten, Kongens gate til Ilaparken, hvor redaktør Buen holder tale.”  Den 15/9 kunne så Ny Tid bringe en liten notis med følgende tekst: ”VI TAKKER herigjennom alle partifæller og kamerater som har ydet bidrag til vore familier. A. Skaseth H. Grande.”

SOSIALISTENE – IGJEN.

Arbeideravisa Nordlys i Tromsø for 20 september har også en liten artikkel med henvisning til Socialdemokraten som oppfordret Det Norske Arbeiderparti til å stille seg i spissen for den landsomfattende innsamlingen til familier ”hvis forsørgere blir ofre for den militære retfærdighet” – da det sannsynliggjøres at de dømte soldater på Steinkjer neppe er de siste som får svi for ”utviklingen”.  I samme avis var det en liten notis som opplyste at ”den socialdemokratiske forenings høstfest søndag aften var meget godt besøkt.  Redaksjonssekretær Gausdal holdt en med stærkt bifald mottat tale om de saakaldte militæroptøier og deres sande aarsak.  Ungdommen moret sig fortræffelig.  Det var en riktig hyggelig fest.”, forteller altså Tromsø-avisa . Det fins en liten sak til i denne avisa den selvsamme dag, som i sin helhet lyder:  ”Et demonstrasjonstog paa 1500 deltakere i Trondhjem forl. dag ianledning Stenkjærdommen.  3 sorte faner.  Stortingsmand Buen talte.”

Ny Tid i Trondheim som altså var noe tidligere ute med meldingen om Socialdemokratens initiativ kunne allerede den 12 september meddele sine lesere hva borgerpressa i hovedstaden syntes om sin sosialistiske kollegas innspill.  Aftenposten så på innsamlingen som ”et middel til at fremme utskeielserne paa moen”, mens Morgenbladet mente at ”fondet vil virke som et permanent agitationsmiddel til mot vort forsvar.”  Atter andre kalte fondet et ”understøttelsesfond for oprør”.  Og når Socialdemokratens forslag kunne vekke et slikt raseri var det grunn til å håpe at innsamlinga ville vinne stor tilslutning blant arbeidere, mente nå Ny Tid, som den 14 sept. meldte at det også i Fredrikstad ble avholdt protestmøte mot de barbariske dommene i krigsrettsaken fra Steinkjer - i regi av parti og fagforeningsstyrene der.  Dette møtet vedtok en enstemmig protest adressert den norske regjering. Dagen etter hadde samme avis en lederartikkel som konkluderte ”For de unge mænd, som er oprørt over militærvesenets vilkaarlighet, er der kun en fornuftig vei at gaa: de maa slutte sig til socialdemokratiet  - til deres rækker, som maalbevisst kjæmper for militærvesenets avskaffelse.”

I Indtrøndelagen for 27. september gjør signaturen ”I” seg følgende betraktninger: ”Efter en almindelig retsopfatning har de intet galt gjort, da de hverken er røvere eller mordere.  Deres feil er at de isteden for at gaa om officererne gik til vakthuset og i ungdommelig iver tapte besindigheten”  ”I” gjør seg også visse betraktninger om nytten av å skaffe seg martyrer som vel er å gjøre fienden en tjeneste; det ”aa gi ham en martyrkrone paa”.  Men riktig skarp blir ”I” når han analyserer seg fram til hva det er som skaper grobunn for socialister.  ”En krigsretsdom som smaker litt av barbari er litet skikket til aa gjøre folk føieligere.  Hvis de dømte ikke var socialister før er det rimelig at de blir det herefter.  I alle fald maa man faa en eiendommelig opfatning av en krigsret, naar man ser at paa Gardermmoen, hvor en del dragoner var anklaget for det samme, av krigsadvokaten ble indstillet paa mindst 3 aars straf og av retten frifundne”. Her ser vi igjen at de dømte fra Sannan på ingen måte var alene om sitt uttrykk for misnøye med tingenes tilstand, samtidig som ”I” her peker på den fatale feil som krigsretten på Lille-Trana har begått ved å dømme soldatene for at de i sin ”ungdommelig iver tapte besindigheten”. Denne ”I” er nemlig av den oppfatning at ”De stedfundne soldateroptøier tyder paa at ikke alt er som det burde inden det militære stel.”  Han er så fri å mene at straffen de dømte har fått er alt for streng – og derfor bør nedsettes. Ja, alt over 1 måneds straff for denne type forseelse er av det onde sier ”I”, og konkluderer: ”Naar staten sætter en mand, som den har haft i sin tjeneste fast, saa er det dens pligt aa sørge for mandens familie, saa den ikke lider nød. Men dette overlater den til den socialistiske organisation.  Er det da noget rart i at man efter en saadan behandling slutter sig til det socialistiske parti? Staten som skal være det norske folk blir holdt eller holder sig utenfor og gir socialisterne en bedre anledning til hurtigere aa gjennemføre en ny samfundsordning”. Dette burde i grunnen være nok til å få en forståelse av hvor alvorlig de enkelte grupperinger i samfunnet så på hverandre – og hvor store ”verdier” som her sto på spill. Brikkene i dette spillet ble altså de 4 dømte.  En litt annen innfallsvinkel, men i samme gate var Ny Tid sin fokus på hva de kalte ”Her maa være galt fat!” i det de tok fatt i en annen dom og satte den opp mot dommene på Steinkjer med disse ord: ”Den mand som efterat ha drukket sig fra vettet stak en husmand i hjel – han frifindes.  Vore læsere har hat anledning til at danne sig et begrep om størrelsen af den forbrydelse de 4 soldater paa Stenkjærsandene var anklaget for.  De dømtes: Skaseth til 18 maaneders fængsel, Grande til 8 maaneders fængsel, Tørhaug til 8 maaneders fængsel og Helmersen til 4 maaneders fængsel.”  Men vi må heller ikke glemme de forsvarsvennlige - eller heller - nasjonalistisk innstilte elementer i denne debatten.  Signaturen ”O” hadde bl a følgende utsagn i Indtrøndelagen den 9. okt. 1911: ”Verdenshistorien er historien om mænd og nationer, som har kjæmpet for ideer, og seiret eller faldt i kampen.  De, som kjæmpede, har bragt verden fremad.  De, som ikke gorde det, har levet sit liv til unytte – bare været gjødsel for det liv, som hadde værd.”  At han ble imøtegått av et tidligere bekjentskap i Indtrøndelagen sine spalter; hr KSA, forundrer oss da heller ikke, og at KSA heller ikke er helt ukjent i verdenslitteraturen lar han oss – og ”O” få innblikk i gjennom sitt sitat av grev Moltke: ”Krigen er hellig, den er indstiftet av Gud. Den er en av de høie verdenslove.  Krigen opretholder hos menneskene alle store, alle ædle følelser : Æresfølelse, uegennyttighet, tapperhet, og hindrer menneskene fra aa falde ned i den krasseste materialisme”. Historien sier dog intet om hvorvidt ”O” oppfattet ironien som KSA la i sitatet.

I Ny Tid for 13 september 1911 sto gjengitt et brev som murarbeider Grande skrev til sin kone fra fengselet like etter at dommen falt:

”Stenkjær d. 9. sept. 1911.   

Min Kjære og høitelskede hustru! Det er ikveld lørdagskveld. Jeg maa gripe til at skrive. Ja, min kjære ven, ta det nu bare med ro, er du snil. Du har antagelig set av avisene hvilken dom jeg har faat, men jeg har forlangt betænkningstid, saa jeg sitter nu i varetegtsarrest paa Stenkjær. Ja, min ven, bli bare ikke bedrøvet, jeg tænker ikke at vedta dommen, ialfald tænker jeg ikke at vedta den nu, for jeg synes det er forlitet bevisførsel mot mig til at dømme saa haardt. Jeg paastaar det sammen jeg har paastaat før til dig, min kjære ven, og det er sandt. Men hjeg vil høre hva du uttaler dig om det, om du tror, jeg skal vedta eller ikke. Men jeg er uskyldig, derom kan du være sikker. I tilfælde jeg tar med de 8 maaneder som jeg er idømt, og jeg da muligens kan ta bodsfængsel, saa gaar der av en trediedel av straffen. Det blir da omtrent 5 ½ maaned. Men saa maa jeg ogsaa ta den betingede dom paa 30 døgn som blir at omsættet til vand og brød i 10 dager - saa det er jo snart frasiggjort. Min ven, du maa bare gaa til øvrigheten og forlange ophold til dig og barna, ja for det er de pliktig til at skaffe dig. Ja, Amanda, det er sørgelig, men tap nu bare ikke modet, min ven. Stakkars Jenny som gaar og roper papa. Ja, min ven, døm ikke for haardt, for jeg er uskyldig. Jeg har gjerne villet snakke med dig, min ven, baade dig og Jenny. Men jeg skjønner nok at dere ikke har raad til at komme indover. Men gjør det hvis du kan. Fureren sa at pengene var sendt som du skulde ha. Min ven, du maa skrive til din far, om du ikke kan faa lidt av ham og la mig faa hans adresse, for jeg husker den ikke. Min ven kan du komme en tur til mig, du og Jenny, saa maa du gjøre det. Du maa gaa en tur til Fælleslokalet med min bok*) og levere den til S. Hermed maa jeg til at slutte Hils Hildur, Ragnhild, og Jenny fra papa og tilslut er du mest hilset fra din tro og hengivne mand.

(I al hast) og en solidarisk hilsen til mine kamerater. Adjø, lev vel, min skat. Skriv snart, min ven.”  

ble holdt over hele landet – til støtte for de dømte.  Resolusjonene som ble vedtatt hadde et etter måten samsvarende innhold.  Nokså typisk i så måte er det møtet som ble avholdt på Orkdalsøra søndag den 17. september. Her er innlederen redaksjonssekretær Thornæs fra Ny Tid som antakelig også har vært med i møtets redaksjonskomité hvor sluttproduktet avsluttes med følgende passus: ” det kraftigste middel mot militarismen er oplysning om dens fordærvende virkning og at støtte det parti – socialdemokratiet – som helt vil avskaffe militarismen.”  I Kristiania var protestmøtet også godt besøkt. Her var Kyrre Grepp og Sverre Krogh som innledere, og begge ”vandt stort bifald.”  Møtet i Fredrikstad samlet også fullt hus – kunne man se i de fleste arbeideraviser på den tiden.   Malvik arbeiderlags medlemsmøte vedtok å støtte innsamlingsaksjonen og sa at der ”nå må sættes i gang en ihærdig agitation mot militarismen”. Ja, i Kristiania har kvinneforbundet også avholdt protestmøte, med innledning fra hr. redaktør Jeppesen. Dette møtet har en noen annen valør – i det kravet herfra lyder at man ”opfordrer alle mænd og kvinder til at yde sin kraftigste medvirken til gjennomførelse av det socialdemokratiske partis krav paa ophævelse av den militære straffelov.” – Hvilket jo må sies å være noe helt annet enn revolusjonær antimilitarisme, snarere ren sosialdemokratisme. Redaktør Buen dro til ”Surendalsøren”, innbudt av den ikke-partitilknyttede arbeiderforening der og holdt ”et længere foredrag – med oversigt over arbeiderbevægelsens vekst og utvikling – inklucive om militarismen…”  I Molde ble det holdt en ”upolitisk fest – til indtægt for Stenkjærdommens ofre”.  Arrangør for festen var ungdomslaget Symra – og fordi dette var et ”frilyndt” ungdomslag vakte det selvsagt stor forundring og redsel (!) i venstreavisa ”Romsdals Budstikke”. Referenten fra møtet i vår kilde sier imidlertid at her var det folk av alle samfunnsklasser, og det lot til at man uaktet politisk farve nærte en dyptfølt og varm sympati for de dømte soldater og deres familier. Kan hende det var frykten for at andre frilynte ungdomslag ville følge Symra sitt eksempel som fikk venstrebladet til å gråte sine modige tårer over sviket fra det ”upolitiske” ungdomslaget.

gir klingende mynt i kassa til de dømtes familier. Det kan saktens trenges.  Hvor skulle de ellers hente sitt utkomme, konene og barna til de dømte.  Av Grande sitt brev til kona kan vi lese at han har 3 barn, mens fra andre tilgjengelige kilder vet vi at Skaseth på dette tidspunktet har 5 barn. Når vi i tillegg vet at de under avtjening av regimentsamlingen – det vi i dag ville kalt repetisjonsøvelsen – ikke fikk noen økonomisk kompensasjon, skjønner vi at familiene lett kunne komme opp i et forferdelig uføre. De innsamlingsaksjonene som skjer rundt om i det ganske land – enten i regi av Det Norske Arbeiderparti eller andre – kommer således godt med. Vi har så vidt berørt noen av bidragsyterne – men nå – etter den store demonstrasjonen på Ilevolden er det som det virkelig tar løs, og titt og ofte lot nå Ny Tid sine lesere seg informere om hvem som hadde ytt en skjerv. Samorganisasjonens formann Chr. W. Andersen har bl a følgende bidragsytere på sin liste: Albin Eines, Halvard Olsen, O. Guldvaag og pastor Hessen.  Alle godt kjente organisasjonsmenn – da med unntak av pastoren, kanskje. I avisredaksjonen til Ny Tid har bl a Trondhjems og Christoffersens kaffeforretning hver bidratt med kr. 5,-, mens Smedenes fagforening har bidratt med kr. 10,-  og møtet på Orkdalsøra sist søndag innbrakte kr 19,10.  Likeså har et møte i Folkets Hus på Namsos samlet inn kr 10,05 og en ”pakkefest” i regi av Namsos arbeiderpartis kvinneforening ga 37,- kr. Det tidligere omtalte møtet i ungdomslaget Symra i Molde ga totalt 48,- kroner. Løkkens socialdemokratiske kvindeforening samlet inn kr 5,35 – mens Løkkens grubearbeiderforening bidro med kr. 84,40 og fra Kjøli grubearbeiderforening kom det kr. 46,- til fondet.  Kvinneforeningen Samhold i Holtålen klarte kr 11,65. I Selsbaks socialdemokratiske forening holdt man kurvfest hvor entreen var satt til kr 0,25, mens ”damer med kurve fri adgang”. På Levanger hadde partiet fest til inntekt for de dømte, hvor Reinert Torgeirsen holdt festtalen og Levanger hornmusikkorps underholdt gratis med god musikk. Festen ble som ble avsluttet med en svingom, var godt besøkt, meldte partiavisa. 

over Sivert Bjørnhusdal som sigtet for aa være ”manden i den blaa uniform” blev avholdt i Trondhjem igaar. 11 vidner blev avhørt. Det var ikke adgang til aa  referere noget av vidneforklaringen, men efter sigende gik ikke denne sigtede imot.”  Denne lille enspalteren kan vi lese i Indtrøndelagen for lørdag den 7. oktober 1911.  Så kommer en ny melding den 16. oktober som i klare ordelag forteller mangt – ut over hva som ellers står skrevet:  ”Sivert Johansen Bjørhusdal alias ”Den blaa mand” løslotes igaar fra Trondhjems hjælpefengsel.  Saken mot ham er nu av 5te brigades jurisdiktion avgjort paa den maate, at han efter den militære straffelovs §§ 72 og 39 er forelagt 30 dages arrest for aa ha vist sig beruset paa Stenkjærsanden og vist respektstridig opførsel likeoverfor vakten søndag 27de august. De 30 dages arrest er efter krigsadvokatens bestemmelse anset som avsonet ved den varetægtsarrest, han haar utholdt. Derimot sættes han altsaa ikke under tiltale for aa ha tat op fængselsdøren og befriet fangen. Han kom hit til byen igaar og reiste idag videre til sit hjem i Grong.” 

Fredag den 13. oktober sto en annen notis om to Namsskoginger som hadde vært på regimentsamling på Steinkjersannan. Disse to hadde under heimturen vært beruset om bord på D/s Bonden og der forulempet medpassasjerer.  For dette ble de ilagt mulkt på kr 10,- hver. Indtrøndelagen opplyste at begge hadde betalt boten.  Ved å sammenholde opplysningene gitt i disse tre avisreferater får vi altså vite at ”den blaakledte” er forhørt under streng bevoktning – og uten at offentligheten skal få øre for hva som der skjer, dog med unntak av en liten ”åpning” fra sakens gang ved at det røpes at ”vidneforklaringen” ikke går den tiltalte helt i mot. Når så dommen foreligger, så er den så til de grader i strid med hva som tidligere er ført i marken mot hans ”kamerater” fra Fosen bataljon som altså fikk opptil 18 måneders fengsel for sin medvirkning til ”tumulterne” på Stenkjærsanden. Vi aner at det er noe som ikke helt stemmer her, særlig etter som de to sambygdingene av Sivert Bjørhusdal kun blir ilagt en bot à kr 10,- for beruselse og forulemping av medpassasjerer, noe som jo overhodet ikke samsvarer med at Sivert Bjørhusdal blir idømt 30 dagers fengsel – som tilfeldigvis er den tid han har utholdt i varetekt – ”for aa ha vist sig beruset paa Stenkjærsanden og vist respektstridig opførsel likeoverfor vakten søndag 27de august”. Når Sivert i tillegg ikke blir dømt for forholdet omkring befrielsen av sin medsoldat fra vaktarresten blir inkonsekvensen enda tydeligere.

En slik klar forskjellsbehandling må ha hatt sine spesielle årsaker. Selv om vi ikke med sikkerhet kan fastslå at dette er en bevisst handling – så er det gode grunner til å anta at myndighetene har endret holdning – i alle fall rent taktisk – etter som vi har sett at flere og flere tok avstand fra de urimelige harde dommene som ble felt over Skaseth, Grande, Tørhaug og Helmersen – og at de blant ”allmuen” fikk en slags martyrstatus.  Nå -  en drøy måned etter at disse dommene falt ønsket man tydeligvis ikke noen repetisjon av det oppstusset som fulgte i kjølvannet av de hendingene.

Det er en annen grunn som også taler til fordel for denne vurdering.  Samme dag som ”dommen” over Sivert Johnsen Bjørhusdal sto på trykk kunngjøres at to av offiserene som var involvert i tumultene på hhv Jørstadmoen og Gardermoen er satt under tiltale og idømt 10 døgns husarrest hver seg – for sin medvirkning eller mangel på sådan.  Den ene er major og den andre er løytnant.  Og lørdag den 11. november 1911 har Indtrøndelagen en artikkel med undertittelen ”Tiltale mot befalingsmændene”. Artikkelen bygger på et referat fra Trondheimsavisa ”Nidaros” hvor det framgår at flere av de befalingsmænd som var nærværende under ”optøierne på Stenkjærsanden”, vil bli satt under tiltale for ikke å ha gjort hva som sto i ”deres magt” for å pågripe hovedmennene, ”spesielt den blaa mand”. Det skal nemlig ha fremkommet nokså graverende uttalelser både fra krigsadvokaten og forsvareren, sakfører Falstad.  Nidaros var av den formening at om det skulle reises tiltale, ”saa faar den nok gjælde baade befalingsmænd av baade høiere og lavere grader.”  De opplysninger som framkom under forhørene ”tyder ikke paa, at officerene bør slippe, tvertimot”, meldte Indtrøndelagen avslutningsvis.  

I boka om det som seinere ble hhv Norges kommunistiske ungdomsforbund og Norges venstrekommunistiske ungdomsforbund (enda seinere – Arbeidernes ungdomsfylking – altså AUF) gir skribentene til beste hva de omfattende demonstrasjoner på ”moerne” hadde av betydning og innflytelse på det den gang så stridbare ungdomsforbundet i framgang. Forbundets landsmøte på Lillestrøm i pinsen 1911 valgte Edw. Mørk som formann og Eugène Olaussen som redaktør av Klassekampen.  Ved en anledning, der foredragsholderen var agitatoren i NSUF, Sverre Krogh fra Bergen, skal han ha uttalt følgende kraftsats: ”La bare officerene faa skarpladde revolvere, soldatene har skarpladde geværer, og de er de talrikste.” – Eller for å si det med Arvid Hansen i boka Den røde ungdom i kamp og seier: ”Den pacifistiske, halvt tolstoyanske stemning som undertiden hadde præget den ungsocialistiske agitation mot militarismen maa efterhaanden vike for et stadig klarere og krassere klassekampstandpunkt.”  Men la oss gå litt tilbake – til tiden rundt ”optøierne på Stenkjærsanden”. I Ny Tid harseleres det litt over borgerskapets redsler: ”Man skylder paa ungsocialistiske agitation.  Ungsocialister i Fosen!  Der hvor det neppe findes flere socialister end man kan tælle dem paa fingrene.”  I Bergen beslutter ungdomslaget å arrangere en protestdemonstrasjon mot krigsrettsdommen i Steinkjer, etter først å ha forhørt seg med partistyret om de kanskje ville stå som arrangør, men som sa nei. Man besluttet da å stå som enearrangør og fikk redaktør Einar Li fra avisa ”1ste Mai” som appellant. ”Søndag eftermiddag skulde demonstrationen finde sted, og toget skulde gaa fra Holbergstøtten til Barneparken.  Det var ikke stor flokken som var møtt, og som tok plads under lagets røde fane; og inde paa fortauget stod et par partistyremedlemmer og – flirte. Da toget naadde parken tællet det nærmere 100 deltagere.  De som flirte dengang er høiresocialister nu.  Fra saa langt tilbake skriver deres splittelsesarbeide sig; men ungdommen og det friske og lyse syn paa bevægelsen, det dræptes ikke av fliret – det vokset og blev sterkt som alt sundt og godt, som har livets ret.” – skriver Bergen Kommunistiske Ungdomsforbund i sitt 20 års festskrift i 1922.  Redaktør Eugène Olaussen var på en foredragsturné til vestlandet samme året (1911).  Han stiftet ikke mindre enn 6 nye sosialistiske ungdomslag og bevirket til at vestlendingene fikk et distriktslag på beina, og mens han oppholder seg i Bergen hadde byen besøk av et par tusen soldater ”paa gjennemmarsj” – som vi husker fra et referat i Trondheimsavisa Ny Tid.  Han fikk da organisert at det ble trykt opp tilsvarende antall ”antimilitære oprop med følgende korte, men fyndige indhold:

”Kamerater!

5 Husk dine pligter mot arbeiderklassen!”

Disse flyveblader gjorde stor lykke blant soldatene – som i følge ”Morgenavisen” var ”gjennomtrætte og silvaate, sultne og utilpass i alle retninger. De jubelrop hvormed opropet blev mottat tydet ogsaa paa at borgerbladet hadde rett i at socialistene ikke kunde ha fundet en mer passende anledning for denslags propaganda.”

Av de øvrige agitatorer som reiste for forbundet det året nevnes Martin Tranmæl, Sverre Krogh, Kr. Aamot, Kyrre Grepp, Johan Jacobsen, Ingvald Rastad og sist men ikke minst forbundets eneste kvinnelige agitator; Augusta Aasen fra Steinkjer. Flere av disse agitatorene ble tiltalt og fengslet for sin antimilitaristiske holdning, hvilket i sin tur fikk stor agitatorisk betydning for ungdomsforbundet. Forbundets medlemstall steg fra 700 til 1500 på noen få måneder, og Klassekampen økte sitt opplag sterkt i samme periode. Men det var selvsagt heller ikke den gang samstemt enighet om de skritt bevegelsen tok. Da tiltalene både mot soldater og agitatorer økte på inn i og ut over høsten 1912 vedtok forbundet å arrangere en agitasjonsuke mot militarismen første uka i desember.  Dette vedtaket ble imidlertid møtt med relativt sterke motargumenter fra Olav Scheflo og Ingvald Rastad.  

Det som samler og får hele bevegelsen til å trekke i samme retning er de politiske omveltninger som har foregått parallelt med den antimilitære kampanjen ; storlockouten. Og når de to fellesmøtene mellom Ungdomsforbundet og Samorg på ”Sverre” er avholdt hhv 12. og 19. november 1911 har vi fått som resultat den seinere så berømte ”Trondhjemsresolutionen” som enda seinere skal bli til det som benevnes ”fagopposisjonen” – men dette er vel (kanskje) en helt annen historie(?).

Bilder av Augusta Aasen og Thornæs /Scheflo/Tranmæl!

Hva skjer med de impliserte?

Tiden har gått og mye vann er rent i havet. ”Hovedmannen” – Arent Meyer Mathisen Skaseth, møbelsnekker hos Kunig i Trondhjem, født i Åfjorden emigrerte til USA i 1927.  Han dro over sammen med kona og sine 11 barn – dvs de dro i flere puljer.  Han fikk anmodning fra en fjern slektning om å komme over for å bygge heimen deres der, seinere fulgte kona og alle barna.

Olaf Larsen Tørhaug vet vi lite om – ut over at han var født i Åfjorden og skal ha arbeidet som skipper - han ble ikke gift – og omkom i ”kanalen” i Trondheim et par år etter at han kom hjem fra Kristiania.

Grande og Helmersen vet vi enda mindre om.  Ingen av dem ser ut til å ha satt synlige spor etter seg.

Sivert Johnsen Bjørhusdal, ”den Blaakledte”: født 18.02.1888 i Namsskogan. Død 02.10.1952 Gift med Ragnhild Håpnes den 19.10.1921 født 07.01.1898.

Ragnhild og Sivert bosatte seg i øvre delen av Finvolldalen og kjøpte seg småbruk i Hegglia. Sivert drev også med skogs- og anleggsarbeid, han var også en særdeles flink jakt- og fangstmann.

SAMTALER – råd,vink og opplysninger er innhentet fra:  

Koldaas, Erling Leder i Foreningen Gamle Steinkjer