Oslo bispeborg

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Bispeborgen i Oslo var residens for biskopen av Oslo fra 1200-tallet til reformasjonen. Den lå ved torget i Gamlebyen, og utgjorde sammen med Hallvardskatedralen det geistlige sentrum i hovedstaden.

Borgen på påbegynt på begynnelsen av 1200-tallet av Nikolas Arnesson, og erstattet da en eldre bispegård i tre fra begynnelsen av 1100-tallet. I 1314 ble Oslo landets hovedstad, og utover 1300-tallet ble borgen utvidet. I løpet av dette århundret stod den ferdig som et lukket festningsverk. Borgen var sammenføyet med katedralen via en bro fra tårnet over til kirken.

På grunn av kirkens stilling i middelalderen var bispeborgen også et politisk sentrum. Det var her den første unionsavtalen med Sverige ble undertegnet i 1319, etter Håkon V Magnussons død.

I 1523 angrep svenske styrker Oslo, og borgen ble sa skadet. Ved reformasjonen i 1537 ble store deler av den revet, og fra 1554 hadde biskopen residens i en fløy av det nedlagte Olavsklosteret. Denne ble senere bygget om til Oslo bispegård. En ny bygning ble reist over ruinene i borgen i 1579. Borgermester Christen Mule fikk da reist en renessansebygning der, som er kjent for at Jakob IV av Skottland og Anna av Danmark ble ekteviet der den 23. november 1589.

Gården brant i 1722, og i 1725 ble Oslo Ladegård bygget på branntomten. Denne står fortsatt, og spor etter bispeborgen er synlige der. Bisp Nikolaus' kapell har blitt rekonstruert i tilknytning til Ladegården, og rester etter Bisp Nikolaus' vinterhall kan sees i kjelleren.