Parken (Harstad): Forskjell mellom sideversjoner

== Parkens «grenser» ==

== Da Parken ble park ==

Omtrent midt på 1930-tallet må det ha blitt gjort et kommunalt vedtak om å anlegge park i Parken. Det blir hevdet at det var kaptein [[Ole Martin Skaanes]], som fikk – eller påtok seg oppdraget med å forskjønne parkområdet med blomster og buskvekster etter først å ha gjort et dugelig oppryddingsarbeid. Han kom fra [[Levanger]] og ble far til [[Oddmund Skaanes|Oddmund]], seinere bare kjent som «doktor Skaanes».  Skaanes starta arbeidet ved «Korketrekkeren» som så å si dannet «inngangen til Parken». Området kom da til å omfatte sletta nedenfor dagens Harstad kirke, gran-plantefeltet som startet ved Bjarne Erlingsøns gate og grenset opp mot «Nansensletta», men også der paviljongen og statuen av [[Alfred Evensen]] mange år seinere ble plassert. Skaanes gjorde et stor-arbeid, som han nok ikke fikk annen lønn for enn et og annet hyggelig klapp på skuldra for. Harstad-samfunnet har fostret en del slike mennesker opp gjennom åra. Så vet vi også at den trekantede Skaanes-hagen var berømt både for sin blomster- og planteprakt og utforming. Vi kan vel derfor med stor grad av sikkerhet fastslå at det var ingen hvemsomhelst som fikk/påtok seg jobben med å lage parken i Parken.

== I fyr og flamme ==

Også odontologer har vært barn. Leif Arne Heløe er i så måte ingen unntagelse. «I sin tid», for vi vet ikke nøyaktig når, ble det plantet grantrær fra [[Bjarne Erlingssøns gate (Harstad)|Bjarne Erlingssøns gate]] og opp til det som seinere ble kjent som Nansen-sletta. Tid om annen ble skogen ryddet for kvist og kvas. Samlet sammen med andre plantevekster kunne kvisthaugen bli stor og fristende for en 5-6 års gammel pode. Tilfellet ville at Leif Arne og bestekompisen fikk hand om fyrstikker, og det gikk som det måtte gå. Bålet flammet opp i et inferno. Den lille kroppen sprang så fort beina bar. Heim til mor og stua bar det; inn under sofaen. Der visste han, var det sikkert. Noen år seinere ble han både tannlege og byens ordfører.

== Tysk påvirkning ==

Da okkupantene begynte å ta seg til rette på idrettsplassen, ble gutter i alle aldre nokså naturlig revet med i det som skjedde der. Lagerbrakker ble reist på trekanten der kirka seinere kom opp. To lange og ei litt mindre brakke ble reist i området fra Tennisbanen og opp til Barnehjemsletta. Den minste ble benyttet som bad og badstue. Rundt brakkene ble ungene holdt unna, men på idrettsplassen fikk de boltre seg, så lenge ikke vernemakten selv hadde den i bruk, enten til sportslige aktiviteter eller de mer uartige straffeksisene. Gutter i alle aldre lå i skjul i graset rundt banen. I granskogen som skoleklassen i sin tid planta, der [[Barnely barnehage]] mange år seinere ble bygd, ble det satt opp en maskingeværstilling. Det var forbudt område, og de som nærmet seg ble jaget, men derfor var det jo veldig spennende.

Et tilsvarende fly hadde problemer med å lette. Halmballer av klassisk størrelse var da blitt stablet opp på den lille sletta mellom der håndballbanen og kirka seinere ble bygd. Det ble til et «hus» av halmballer. «Storchen» tok av fra nordre ende av idrettsparken og idet det skulle stige over «halmballehuset» gikk det ikke bedre til enn at et av hjulene hektet slik at den ene vingen også ble skadet. Lufteturen var over. De som iakttok dette hadde visst regning på timeplanen, men timeplanen ble naturlig nok endret ganske fort til å omfatte beskuelse av en styrtet flyvemaskin i Parken. Vraket av flyet, der skroget stort sett var intakt, ble lagret omtrent der vi mange år seinere fikk [[Åsegarden leir]], som kom til å huse [[3. bataljon for Brigaden i Nord-Norge]]. Det visste Arne, og brukte det til å leke pilot i. Der var det mulig å få tak i gjenstander, av det som ble igjen etter tyskerne.

== Etterkrigstid ==

Parken ble vel ikke mer ødelagt enn andre områder i byen i løpet av okkupasjonsåra. [[Tyskerbrakke]]ne ble tjenlige som administrasjonssenter for [[Finnmarkskontoret]] og boliger for de tvangsevakuerte fra Nord-Troms og Finnmark. Så ble det tid for å feire friheten. Men de to som så skammelig ble ofre for en nordmanns svik, skulle omsider få sin siste hvile i hjemlig jord. Musikkpaviljongen som var planlagte skulle også bygges, og dessuten viste Ivar Frederiksen og det øvrige parkstyret at de også hadde omsorg for barnas velferd. Ved inngangen til [[1950]]-åra var samfunnsutviklingen gått et stykke videre; det var ikke lenger nok med «bare fotball og annen idrett».  

== Alf Pettersen og Per Spilling ==

Elektrikeren [[Alf Pettersen]] (født 1915) og høyesterettsadvokat [[Per Spilling]] (født 1898) var med i den organiserte motstandsbevegelsen i Harstad-området under siste krigs okkupasjonsår. De ble angitt av infiltratøren [[Ole Udengen]], arrestert og dømt til døden. De ble skutt på [[Setermoen]] onsdag 28. januar [[1942]]. Søndag 8. juli [[1945]] var levningene bragt tilbake til Harstad. 10. juli skrev [[Fellesavisen (Harstad)|Fellesavisen]]: «En usedvanlig og gripende høytidelighet. – Den største gravferd i Harstads historie. – Flere tusen mennesker deltok i sørgehøytideligheten». Og videre «Over hele Harstad så en flaggene på halv stang, også statens splittflagg. Gravferden foregikk fra Parken, der de to kistene sto vakkert oppunder en liten haug». Det var møtt fram om lag 3000 mennesker.  

== Skøytebanen ==

== Paviljongen ==

Vi har ikke lyktes med å finne alle arrangement som ble iverksatt for det gode formål, men i Harstad Tidende for fredag 2. juli 1937 fant vi at det kom inn Kr. 524,70 «under opvisningen onsdag kveld», og man rettet «en hjertelig takk herfor til såvel de optredende som de assisterende og publikum».

To år senere; ved markeringen av byens 50-årsjubileum 26. juni [[1953]], sto «Tonica-paviljongen» i Parken og ble høytidelig overlevert Harstad kommune, men helt ferdig var den ikke før et godt stykke ut i juli samme år. Nå er kilden Harstad Tidende 20. juli 1953.

== Alfred Evensen ==

Det var Harstad Mandskor som tok initiativet til å få laget statuen av musikkløytnant Alfred Evensen. Ganske snart etter at budskapet om Evensens død nådde mandskoret i mai [[1942]] ble det stiftet en aksjonskomite der kontorsjef [[Mads Haugen]] ble innsamlingskomiteens formann. Men det første sangerne vedtok var å bekoste alle påløpne utgifter i forbindelse med korets første – og kanskje største dirigents begravelse.   

2. februar [[1943]] ble Harstadfolk gjort kjent med at man ville reise et minnesmerke:  

«NORDLENDINGER! Et minnesmerke (statue eller byste) av musikkpremierløytnant Alfred Evensen skal reises i Harstad».  

17. august 1953 ble statuen som billedhugger [[Kristoffer Leirdal]] hadde laget ferdig i 1949, avduket av lærer [[Harry Forså]] i Parken. Det skulle vært i [[Generalhagen]], men diverse reguleringer kom i veien. Først i [[1983]] vedtok formannskapet å få statuen flyttet til Generalhagen, som jo så å si var musikkløytnant Evensens arbeidsplass.

== Religiøs omsorg ==

Fra [[1959]] fikk St. Elisabeth ny status: det ble spesialklinikk for øre-nese-hals sykdommer, men 28. desember [[1976]] var det slutt, da ble den siste pasienten overført til Harstad nye sykehus.

== Kirke i Parken ==

I januar 1923 ble den kvinnebaserte [[Harstad kirkeforening]] etablert. Midt på 20-tallet vedtok formannskapet at de skulle velge fem av komiteens sju medlemmer, der kirkeforeningen og indremisjonsforeningen fikk hvert sitt medlem. I praksis ga dette at [[Nora Frederiksen]] og Nils Bjørhovde som var formenn i respektive kirkeforeningen og indremisjonsforeningen ble nær faste medlemmer i det som fra nå het [[Harstad Kirkekomite]] og der Bertheus J. Nilsen ble første formann. I 1927 ble arkitektene [[Harald Sund]] og [[Helge Blix]] invitert til å komme med sine utkast til kirke i Parken. Det resulterte i at Sunds noe omarbeidete forslag i 1928 ble lagt til grunn.  

I august [[1952]] forelå et omkostningsoverslag fra ingeniør [[Kristian Strøm]] på råbygget; uten vinduer og tårn på kr. 733 000,-. Skolebestyrer [[Tøllef Bertelsen]] som nå var komiteens formann ba formannskapet fatte en beslutning om å reise kirka, som i mellomtida var blitt modifisert av arkitekt [[Sigurd Bjørhovde]]. Det neste kostnadsoverslaget på 1 925 000 kroner kom 3. mars 1953. Da vedtok formannskapet at det snarest mulig ble innkjøpt et Hammondorgel til bruk ved kirkelige tjenester i Harstad! 15. mars [[1954]] ble kirkekomiteen nedlagt og 30. august samme år vedtok bystyret å lyse ut arkitektkonkurranse. Det kom inn 35 forslag fra hele landet, som arkitekt [[Jan Inge Hovig]] (født 1920 i [[Verran kommune|Verran]] i [[Nord-Trøndelag]]) vant med sitt utkast til «Morgenen og ekornet».

Harstad Kirkekomité hadde skaffet til veie i overkant av 274.000 til prosjektet, mens kvinnene i Harstad kirkeforening bidro med kr. 288579,12. Begge summer er inkl. renter. I januar [[1956]] ble [[Harstad kommunale kirkeutvalg]] opprettet med tre medlemmer fra bystyret, tre fra menighetsrådet, en fra det tidligere Harstad Kirkekomité og en fra Harstad kirkeforening. I oktober 1956 ble det vedtatt at grunnarbeidene skulle utføres av kommunen, og anbud på grunnmuren ble innhentet fra firma Kr. Strøm A/S, som hadde muren ferdig mot slutten av januar i [[1957]]. Dette ble en stor lokalpolitisk sak, idet [[Harstad Arbeiderparti|Arbeiderpartiet]] mente at skolebygg måtte komme før et kirkebygg. [[Harstad Høyre|Høyre]] vant og kirka ble bygd – til selvkost av firma Kr. Strøm A/S. 3. august 1958 ble kirka vigslet av biskop [[Alf Wiig]]. Kirkeskipet og menighetssalen var fylt til siste plass. [[Jan Harr]] ble kirkas første sogneprest (1954-1967), [[Dagmar Fearnley]] dens første organist, [[Hermann Tøllefsen]] var første kirketjener og [[Leonhard Gudmundsen]] dens første klokker. Som første formann i menighetsrådet ble [[Hallvard Jørgensen]] valgt.

== Framskritt? ==

Etter som utviklingen går sin gang kan man i ettertid komme i tanker om at ting kanskje kunne vært gjort annerledes. Så også med tidligere ordfører Leif Arne Heløe, som har beklaget at han «(…)ikke ytte sterkere motstand i kommunestyret da skolepolitikerne fikk presset gjennom vedtaket om sanering av kvartalet». Heløe er kommet til at kvartalet langs skoleplassen i [[Hålogalands gate (Harstad)|Hålogalands gate]] ikke burde vært sanert, men tatt vare på, fordi «(…) skoleunger helst leker på andre steder enn skolenes lekeplasser». Det var da også svært mange som fant det formastelig da den staselige «Kindgården» ble vedtatt revet. Begrep som bolig og miljø var nok ikke helt stuerent å kople sammen den gang. Kindgården i Hålogalands gate 18 var bygd av skipskaptein [[Christian Fasting|Chr. Fasting]] fra [[Bergen]] i [[1910]], men betegnelsen hadde det fra [[Jermund Kind]] som ble husets siste beboer. Nr. 20 ble bygd av amtsingeniør Nicolai Saxegaard i 1902 og fra 1930 eid av [[Sophus Wilhelm Brochmann|stadslege Brochmann]]. Da det ble revet i [[1964]] var det eid av snekkermester [[Idar Nilsen]] fra [[Kjøtta]]. Funkishuset i nr. 20a som ble bygd av [[Eilert Mathisen]] i [[1909]] ble også sanert for å gi større skoleplass. Hvorvidt Heløes postulering om at unger helst leker andre steder enn på skolenes lekeplasser stemmer, skal kke kommenteres her. Det er imidlertid uomtvistelig at da husene ble revet ble det en stor omkostning på Harstads trivselsbudsjett. Da [[Harstad ungdomsskole]] skulle bygges medførte også det at to staselig gårder måtte ofres på framskrittets alter. Både nr. 14 som huset [[Harstad kommunale høyere allmennskole]], hvor Peter Marstrander var bestyrer fra august 1905 til august 1912, og 16, bygd i [[1892]] og som «i sine siste år» gikk under betegnelsen lensmannsgården, måtte vike for Harstad ungdomsskole som reiste seg på 1960-tallet.

== Kilder ==

[[Kategori:Harstad kommune]]