Parken (Harstad)
Parken i Harstad hørte opprinnelig inn under gården Harstadhamn, som Hans Fredrik Giæver kjøpte av Jakob A. Dinesen i 1877. Seinere ble dette tumleplassen for den oppvoksende slekt. Da Giæver døde i 1905, etter godt og vel 25 års særdeles vellykket gårdsdrift, som han fikk kongens sølv for, ble store deler av eiendommen solgt til Harstad kommune i 1907. Det var behov for å bygge skole så vel som boliger til en voksende befolkning. Slik kan vi si at Parken oppsto.
Parkens «grenser»
Parken var til å begynne omfattet av området nedenfor Åsveien fra like ovenfor der Esso-stasjon på Sama ble bygd og fram til møtet med St. Olavs gate. Fra dette krysset gikk det ned til der Hålogalands gate møter Skolegata. Derfra bar det opp til hotell Skandia, som seinere ble til utestedet Utheim, og så langs knausen over Samagata fram til Åsveien.
Da det ble bygd boliger og folkeskole, begrenset det Parken til å bli Bjarne Erlingssøns gate fra Skolegata til og med der vi i 1958 fikk Harstad kirke, samt opp Jonas Lies gate til møtet med Åsveien. Men da skal vi også huske at bydelen Parken egentlig ikke ble kjent som det før midt på 1930-tallet.
Idrettsplassen
Etter hvert som Harstad Idrettslag vokste, vokste også behovet for en idrettsplass. Kristian Steinnes forteller at HIL allerede i 1913 fikk kommunens tillatelse til å benytte området. Noe planeringsarbeid ble gjort i 1914 og 1915, og i 1918 avga generalforsamlingens komite sin innstilling om å bygge en 60x90 meters fotball-, spyd- og diskosbane med en 400 meters løpebane rundt. Det ble også bestemt å anlegge lekeplass, tennisbaner og en bygning for garderober og lagerrom for lagets materiell. Nå vet vi at mye av dette ikke ble gjort samme året vedtaket ble gjort, for i mange år gikk idrettsplassen både under betegnelsen «Giævermyra» og «fotballmyra».
Tennis
Hvorvidt det ble idrettslaget som bygde tennisbanen vet vi ikke. Pålitelige kilder hevder at det var doktor Gunnar Johnson som stilte seg i spissen og fikk bygget banen. Johnson ble tilsatt som overlege ved Harstad sykehus i 1926 og skal ha gått i gang med tennisbanen ved inngangen til 1930-åra. Det har ikke lyktes å finne alle navna på Harstads første tennisspillere, men vi vet at blant dr. Johnsens kamerater var de to kompisene William Wulff Uhre og tannlege Edvin Berg Schjelderup.
«Nansen-sletta»
Det første «offisielle» vi hører om Parken er deretter at Nansen talte her. Fedrelandslaget hadde sendt Fridtjof Nansen på propagandaturné langs kysten i 1929. Tirsdag 11. juni 1929 gikk Nansen i land på ekspedisjonskaia fra M/Y «Stella Polaris» tilhørende Bergenske Dampskipsselskap. Her ble han mottatt av avtroppende ordfører Erland Frisvold. Det bar direkte til det som siden kom til å hete Nansen-sletta i Parken. Frisvold og Nansen ble skysset av Leif Heløe, far til Leif Arne Heløe. Der laget Fedrelandslagets lokale støttespillere et gedigent propagandashow. Harstad Mandskor sang flere nummer der hovedstrømningen var norske tekster av kjente norske poeter tonsatt av norske komponister.
Fedrelandslaget ville samle høyresiden i norsk politikk og skape en frontorganisasjon mot den voksende arbeiderbevegelses ideer om sosialisme og kommunisme. Anders Lange, som seinere grunnla forløperen til Fremskrittspartiet, var Fedrelandslagets sekretær i perioden fra 1930 til 1938.
Nansen talte i store ord og vendinger fra den provisorisk oppbygde talerstolen, mandskoret sang, mens drosjesjåfør Heløe ventet. Mannssangerne ble invitert med om bord for å synge enda mere – etter det meget vellykkede møtet. Men ikke alle var like begeistret. Kommunistenes lokale organ Dagens Nyheter, som ble redigert av Sigurd Simensen hadde allerede 13. oktober 1928 publisert en særdeles refsende lederartikkel mot denne «fullt ferdige fascistiske organisasjonen som efter Italiensk mønster skal lyksaligjøre «vort kjære fedreland»». Fedrelandslaget var etablert i Harstad, og interesserte kunne henvende seg til skipskaptein L. Conradi (Leif Wagle Conradi) redaksjonssekretær Saue (Agnar Saue) i avisa Haalogaland og redaksjonssekretær Solstad (Peder Lind-Solstad), i Harstad Tidende. For øvrig vet vi fra Simensens egen hånd at det i 1928 ble brudd mellom ham og Frisvold, som ellers hadde hatt et vel fungerende samvirke med å «bygge byen».
Det lokale Eldorado
Alle ungene som bodde i nærheten av Parken brukte den. De fotballspillende var antagelig i flertall, og det var flere steder det var mulig å lage et mål – ja opptil to med høvelige steiner, og spille kamp i mellom dem. Det vil si, på de små «slettene» som egentlig var ganske kupert ble det spilt treningskamper, mens selve kampene ble spilt på idrettsplassen, som altså også kunne gå under navnet fotballmyra. Parken Idrettslag, PIL var det dominerende guttelaget i området som i tur og orden slo både «Viking» og «Glimt» fra Trondenes, «Fart» fra Sama og Samasjøen, «Speed» og «Frem». Det ble laget turnering, som Arne Thorbergsen, Aksel Olsen og Birger Arnesen stilte seg i spissen for. Så blir det med styrke hevdet at «PIL» var Harstads aller beste lag. Ikke bare fordi de hadde egen treningsbane utenfor skredder Igeland sitt hus i Bjarne Erlingsøns gate. Men mest av alt fordi at både i 1932 og 1933 var det de som vant turneringen. Gutter fra «heile Harstad» søkte til denne gutteklubben.
Da Parken ble park
Omtrent midt på 1930-tallet må det ha blitt gjort et kommunalt vedtak om å anlegge park i Parken. Det blir hevdet at det var kaptein Ole Martin Skaanes, som fikk – eller påtok seg oppdraget med å forskjønne parkområdet med blomster og buskvekster etter først å ha gjort et dugelig oppryddingsarbeid. Han kom fra Levanger og ble far til Oddmund, seinere bare kjent som «doktor Skaanes». Skaanes starta arbeidet ved «Korketrekkeren» som så å si dannet «inngangen til Parken». Området kom da til å omfatte sletta nedenfor dagens Harstad kirke, gran-plantefeltet som startet ved Bjarne Erlingsøns gate og grenset opp mot «Nansensletta», men også der paviljongen og statuen av Alfred Evensen mange år seinere ble plassert. Skaanes gjorde et stor-arbeid, som han nok ikke fikk annen lønn for enn et og annet hyggelig klapp på skuldra for. Harstad-samfunnet har fostret en del slike mennesker opp gjennom åra. Så vet vi også at den trekantede Skaanes-hagen var berømt både for sin blomster- og planteprakt og utforming. Vi kan vel derfor med stor grad av sikkerhet fastslå at det var ingen hvemsomhelst som fikk/påtok seg jobben med å lage parken i Parken.
I fyr og flamme
Også odontologer har vært barn. Leif Arne Heløe er i så måte ingen unntagelse. «I sin tid», for vi vet ikke nøyaktig når, ble det plantet grantrær fra Bjarne Erlingssøns gate og opp til det som seinere ble kjent som Nansen-sletta. Tid om annen ble skogen ryddet for kvist og kvas. Samlet sammen med andre plantevekster kunne kvisthaugen bli stor og fristende for en 5-6 års gammel pode. Tilfellet ville at Leif Arne og bestekompisen fikk hand om fyrstikker, og det gikk som det måtte gå. Bålet flammet opp i et inferno. Den lille kroppen sprang så fort beina bar. Heim til mor og stua bar det; inn under sofaen. Der visste han, var det sikkert. Noen år seinere ble han både tannlege og byens ordfører.
Plystresignalet
Arne Ness, sønn av Øistein og Ingrid, vokste opp i «Strøket», ved «Kineserkvarteret», i Skolegata 8, som altså ble i utkanten av Parken. Han ble også en flittig og mangesidig bruker av Parken: Fotballen dominerte også hans fest- og hverdager, men i tillegg var det her han lærte seg å sykle – under stanga på en av onklenes sykkel, på løpebanen rundt idrettsplassen.
Det var ikke alltid like lett å vite om det var noen av kameratene som var ute når man kom ut sånn i skumringstida. Da var det godt å ha gode tenner og kunne det lett kjennelige plystresignalet, som alle «guttan i Parken» kjente og kunne gi svar på, og som da ga til kjenne at «Jo- æ e ute!».Boliger ble bygd, og de mest dominerende byggene ble folkeskolen og barnehjemmet, men Parken ble den tumleplassen for barn og ungdom.
Når guttan hørte et spesielt plystresignal, så visste de at noen var på tur til å gå i Parken. Han som plystra ville forsikre seg om at det var andre der, sånn at han slapp å drible ballen aleine. Da svaret kom, visste man også som regel hvem man hadde foran seg, og snart var leiken i gang. Arnes pappa, Øystein sto i mål for HIL. Om det var derfor Arne aldri ble med i noen av de mange guttelagene som oppsto fra 1932 og framover, det vet vi ikke. Men at han spilte ball sammen med jevnaldrende, det står fast.
Tysk påvirkning
Da okkupantene begynte å ta seg til rette på idrettsplassen, ble gutter i alle aldre nokså naturlig revet med i det som skjedde der. Lagerbrakker ble reist på trekanten der kirka seinere kom opp. To lange og ei litt mindre brakke ble reist i området fra Tennisbanen og opp til Barnehjemsletta. Den minste ble benyttet som bad og badstue. Rundt brakkene ble ungene holdt unna, men på idrettsplassen fikk de boltre seg, så lenge ikke vernemakten selv hadde den i bruk, enten til sportslige aktiviteter eller de mer uartige straffeksisene. Gutter i alle aldre lå i skjul i graset rundt banen. I granskogen som skoleklassen i sin tid planta, der Barnely barnehage mange år seinere ble bygd, ble det satt opp en maskingeværstilling. Det var forbudt område, og de som nærmet seg ble jaget, men derfor var det jo veldig spennende.
Gjennomtrengende varme
Sjuåringer søker spenning der den er å finne. Arne Ness var verken verre eller bedre enn andre i områdene rundt Parken, Strøket og Kineserkvarteret. En av Sjaavik-guttene hadde en boks med noe han fikk til å smelle. Arne og kompisen Tor, rappa knallboksen, de ville også ha litt lys og lyd. Kruttstanga ble stukket inn i det som skulle smelle. De la ladningen inn under trappa i Skolegata 8, tente på, og sprang i skjul bak det som før krigen het Hotell Skandia, seinere kjent som utestedet Utheim. Da smellet lot vente på seg gikk Arne fram for å finne årsaken. Et lysglimt med knall innbakt i et svart lys ga en hard varme og førte til tre manglende fingre. Arne vet ikke om han stakk handa inn under trappa for å hente fram knallpatronen, men at det smalt, det skriver han under på.
Hva som så skjedde husker han selvsagt ikke, men han ble fortalt at snart ble han frakta om bord i et tysk sjøfly som lå i havneområdet. Flyturen husker han heller ikke stort av, bare at mamma var med. At han ble innlagt på Rønvik i Bodø er blant de forhold han dels husker og seinere ble fortalt. Angrepet på Bodø 27. mai 1940 førte blant annet til at sykehuset i byen ble så skadet at all medisinsk virksomhet ble flyttet til Rønvik Asyl. Etter et langt sykeleie kom han heim fra Bodø. På tur opp fra kaia til Skolegata møtte han og mora to tyske soldater som viste omsorg for den sterkt bandasjerte gutten med lapp over øyet. En av dem tok fram en sjokolade fra brystlomma og rakte ham! Arne ser på dette som et uttrykk for at også tyske soldater var mennesker.
Skole
Det må ha vært i juni/juli 1940 at Arnes uhell fant sted, for Arne skulle ellers ha begynt på skolen samme høst. At høyre øye var blitt operert vekk, hemmet ham ikke stort. Men skolestarten ble utsatt i et år, til høsten 1941. Da fikk han starte i Frelsesarmeens lokaler med klokker Kristiansen som lærer. Snart kom han sammen med jevnaldrende i et provisorisk «klasserom» i huset til politi Flakstad i Parken. Neste «skolestue» ble i familien Mathisens leilighet i det som kom til å bli hetende Jørns gate. Dette skulle bli et veldig bra alternativ, for da hadde de utsikt over så å si hele Parken. Og som lærer fikk de Emil Rafter. Men det som var aller best, var at det var så kort vei ned til sletta der kirka sto ferdig i 1958, for der kunne de sparke fotball i friminuttene.
Idrett, leik og alvor
Tyskerne arrangerte tid om annen fotballkamp mellom forskjellige avdelinger. Arne forteller om da «Våre tyskere fra Sama», «Die Roten Teufel», skulle spille mot et annet tysk lag fra Bodø. Da sto flere av Parken-områdets barneflokk og heiet på de tyske djevlene, som skulle de ha vært HIL. Arne la spesielt merke til djevlenes målmann; for han var skikkelig god!
Den tyske vernemakta holdt ellers god kustus på soldatene sine. Var det noen som på noen måte forgikk seg, ble de satt på straff. Straffe-eksisen var spennende å se på, og da det ikke var lov å se på, ble det jo ekstra spennende. Ungene gjømte seg i graset nedenfor idrettsplassen, men fikk med seg det meste av det som skjedde. Soldatene ble stilt opp og satt i marsj. Når så retningen var mot huset til politi Flakstad, gikk de helt til de møtte gjerdet. Etter som de ikke fikk ordren «halt» (holdt), ble de stående å marsjere der, den forreste så å si med nesa i gjerdet før befalet fant det for godt å vende dem om. For ungene var dette en spennende lek, noe sikkert ikke soldatene som var utsatt for nedrighetene, var like glade for.
Husmangel
Tvangsevakueringa fra Finnmark og Nord-Troms starta høsten 1944. Fra før var det stor mangel på boliger i Harstad og omlandet. Folk bodde så å si i kø, og nå ble det enda verre. De langt fleste av flyktningene ble innkvartert i Finnmarksleiren på Trondenes. Det kom stadig flere, og Hotell Skandia, som var lagt ned i 1930-åra, ble nå tatt i bruk som bolig for flere familier og noen enslige. Hvor lenge de ble boende her, har det ikke lyktes å finne ut av.
Flyet i Parken
Flere har fortalt om da det lille Storch-flyet «kullseilte» på idrettsplassen da det skulle lande for å hente sårede etter engelskmennenes bombing av «Black Watch» i Kilbotn 4. mai 1945.
Et tilsvarende fly hadde problemer med å lette. Halmballer av klassisk størrelse var da blitt stablet opp på den lille sletta mellom der håndballbanen og kirka seinere ble bygd. Det ble til et «hus» av halmballer. «Storchen» tok av fra nordre ende av idrettsparken og idet det skulle stige over «halmballehuset» gikk det ikke bedre til enn at et av hjulene hektet slik at den ene vingen også ble skadet. Lufteturen var over. De som iakttok dette hadde visst regning på timeplanen, men timeplanen ble naturlig nok endret ganske fort til å omfatte beskuelse av en styrtet flyvemaskin i Parken. Vraket av flyet, der skroget stort sett var intakt, ble lagret omtrent der vi mange år seinere fikk Åsegarden leir, som kom til å huse 3. bataljon for Brigaden i Nord-Norge. Det visste Arne, og brukte det til å leke pilot i. Der var det mulig å få tak i gjenstander, av det som ble igjen etter tyskerne.
Etterkrigstid
Parken ble vel ikke mer ødelagt enn andre områder i byen i løpet av okkupasjonsåra. Tyskerbrakkene ble tjenlige som administrasjonssenter for Finnmarkskontoret og boliger for de tvangsevakuerte fra Nord-Troms og Finnmark. Så ble det tid for å feire friheten. Men de to som så skammelig ble ofre for en nordmanns svik, skulle omsider få sin siste hvile i hjemlig jord. Musikkpaviljongen som var planlagte skulle også bygges, og dessuten viste Ivar Frederiksen og det øvrige parkstyret at de også hadde omsorg for barnas velferd. Ved inngangen til 1950-åra var samfunnsutviklingen gått et stykke videre; det var ikke lenger nok med «bare fotball og annen idrett».
Alf Pettersen og Per Spilling
Elektrikeren Alf Pettersen (født 1915) og høyesterettsadvokat Per Spilling (født 1898) var med i den organiserte motstandsbevegelsen i Harstad-området under siste krigs okkupasjonsår. De ble angitt av infiltratøren Ole Udengen, arrestert og dømt til døden. De ble skutt på Setermoen onsdag 28. januar 1942. Søndag 8. juli 1945 var levningene bragt tilbake til Harstad. 10. juli skrev Fellesavisen: «En usedvanlig og gripende høytidelighet. – Den største gravferd i Harstads historie. – Flere tusen mennesker deltok i sørgehøytideligheten». Og videre «Over hele Harstad så en flaggene på halv stang, også statens splittflagg. Gravferden foregikk fra Parken, der de to kistene sto vakkert oppunder en liten haug». Det var møtt fram om lag 3000 mennesker. Harstad Orkesterforening spilte Johan Svendsens «Andante funèbre». Mandskoret sang «Norge mitt Norge» med Arthur Grønningsæther som solist. Etterpå tonet folkeskarens tolkning av «Nærmere deg, min Gud» ut over Parken. Prost Steinholt holdt talen. Harstad Mandskor sang og så ble kistene båret bort; Spillings kiste av kolleger i Harstad; sakførerne og advokatene. Alf Pettersen ble båret av kamerater og venner. Så satte det største likfølge som er sett i Harstad seg i bevegelse. Divisjonsmusikken gikk i teten og spilte Chopins «Sørgemarsj». Følget gikk over Sama og til Harstad gravlund.
Lekeplass i Parken
Fredag 29. juni 1951 annonserte Harstad Tidende at parkstyret hadde fått oppmontert lekeapparater i Parken: Rutsje, vippe, armgang, klatrebur, turnapparat, trapes og «vugge». Apparatene som var produsert av firma Johs. Vestre i Haugesund var finansiert gjennom «frivillige bidrag», og kunne tas i bruk førstkommende søndag. Hvem som da sto for den «offisielle åpningen», vet vi ikke noe om. Men en kan jo anta at det var Parkstyrets formann Ivar Frederiksen, i alle fall ba han barna om å behandle lekene på en varsom og pen måte, for så kunne de være til pryd for Parken.
Venstreavisa Haalogaland laget en fin reportasje fra «Lekeparken» onsdag 4. juli der gjennomgangstonen var at «Lekene i Parken har fått ungene vekk fra gata». Og det kunne man ved selvsyn se av bildene som Bjelland-arbeideren Johan Kristiansen tok da han var bortom en dag i juli 1951. Vippa og vuggen var visstnok mest brukt av de aller minste, men avisa melde at det var fullt kjør over «hele basaren». Likevel; rutsjebanen vant nok over de øvrige apparatene. Der vokste køen ut over ettermiddagen, som på et tidspunkt var «mellom 15 – 20 meter lang i tripp-trapp-treskostørrelse bortover sletta». Selv om «farta ned banen økte etter hvert som motet steg». Journalisten formidlet god køkultur blant ungene: Var det noen som forsøkte på å lure seg fram, var det straks noen som satte ham på plass. «Hvordan buksebaken så ut etter en dags rutsjing kan vi bare ane», skrev Haalogaland og avsluttet med et lite problem: Det ble vanskelig å få ungene hjem på kvelden.
Skøytebanen
Vinteren 1960 må ha vært flott. Ta bare en titt på bildet som fotografen tok av banen – med alle brakkene rundt! Her bodde det flyktninger fra Nord-Troms og Finnmark fram til ca. 1951. Seinere ble brakkene blant annet brukt av Finnmarkskontoret og til å fylle behovet for boliger for «vanlige Harstad-folk» som sto i boligkø.
Paviljongen
I Harstad Tidende for 28. juni 1937 ser vi at parkstyret med Ivar Frederiksen i spiss fikk valgt en komite bestående av ni menn fra idrett og kulturlivets organer i byen. De skulle «samle mynt til formålet»; paviljong i Parken. Man så for seg at den kunne benyttes som «musikkpaviljong på de store fotball- og idrettsdager». Frederiksen fortalte at parkstyret hadde fått til litt, med små midler, men nå ville de altså trø til, og da måtte det selvsagt velges en komité, hvis første oppgave ble å få samlet inn penger til formålet. Etter som paviljongen var tenkt benyttet på de store fotball- og idrettsdager ble det en mangesidig og omfangsrik komité. Formann: disponent (Jakob) A(lfred) Bangstad (Harstad Mandskor). Nestformann forsorgschef L. Larsen (Harstad Orkesterforening). Kasserer Alfon Frønum (sangkoret Toneveld). De øvrige ble frk Edel Mathisen (Harstad Turnforening). Løytnant Helgesen (Divisjonsmusikken). Joh. Valen (sangkoret Vårbud). Søren Sogge (Harstad Ungdomsmusikkorps). Arne Torbergsen (HIL) og Ivar Frederiksen (Parkstyret). Avisa rapporterer ellers at overskuddet fra 17.mai-feiringen, hele kr. 154,13 var overført komiteen.
Vi har ikke lyktes med å finne alle arrangement som ble iverksatt for det gode formål, men i Harstad Tidende for fredag 2. juli 1937 fant vi at det kom inn Kr. 524,70 «under opvisningen onsdag kveld», og man rettet «en hjertelig takk herfor til såvel de optredende som de assisterende og publikum».
Så ser det ut til at både komité og tiltak rett og slett dør hen. Komiteen var vel i største laget. Det må jo ha vært ganske umulig å få samlet alle ni på et fastsatt tidspunkt. Så vet vi også at formann Bangstad, som altså også var formann i Mandskoret, døde 12. mai 1944.
20. juni 1951 ser vi at Frederiksen gjennom Harstad Tidende svarte J. Heide som etterlyste hvor det var blitt av pengene som ble samlet inn i 1937. Frederiksen forteller at «det kom inn 550 kroner i kontanter, som med renter etc. er vokset til kr 919,52». Og at det var engasjert en arkitekt som fikk 600 kroner i honorar for utført arbeid med tegning av paviljongen. Restbeløpet, «er oversendt 2. april i år til «Tonica» med kr. 319,52. HARSTAD PARKSTYRE Ivar Frederiksen». Foreningen Tonicas medlemmer var kvinner gift med musikere i Divisjonsmusikken.
To år senere; ved markeringen av byens 50-årsjubileum 26. juni 1953, sto «Tonica-paviljongen» i Parken og ble høytidelig overlevert Harstad kommune, men helt ferdig var den ikke før et godt stykke ut i juli samme år. Nå er kilden Harstad Tidende 20. juli 1953.
Alfred Evensen
Det var Harstad Mandskor som tok initiativet til å få laget statuen av musikkløytnant Alfred Evensen. Ganske snart etter at budskapet om Evensens død nådde mandskoret i mai 1942 ble det stiftet en aksjonskomite der kontorsjef Mads Haugen ble innsamlingskomiteens formann. Men det første sangerne vedtok var å bekoste alle påløpne utgifter i forbindelse med korets første – og kanskje største dirigents begravelse.
2. februar 1943 ble Harstadfolk gjort kjent med at man ville reise et minnesmerke: «NORDLENDINGER! Et minnesmerke (statue eller byste) av musikkpremierløytnant Alfred Evensen skal reises i Harstad». Apellen ble avsluttet med; «Nordlendinger! La oss vise at vi minnes høvdingen i nordnorsk tonediktning - - i nordnorsk sang og musikkliv, musikkløytnant Alfred Evensen».
Disse undertegnet kunngjøringen som sto over to spalter i Harstad Tidende: Harstad Mandskor v/ Alfr. Bangstad (formann) og M. Haugen (kass). Harstad Orkesterforening v/Marvin Balswich. Karl Helgesen (fhv. musikkløytnant). Harstad Ungdomsmusikkorps v/Søren Sogge. «Toneveld» v/ Reidar Lorentsen og «Vårbud» v/ Emil Øverland.
De første konsertene, i samvirke med Harstad Orkesterforening ble avviklet 15. og 16. mai 1943 og innbragte hele 3530 kroner, for mer enn 700 solgte billetter. I slutten av mai 1943 var det kommet nær 11 000 på kontoen!
17. august 1953 ble statuen som billedhugger Kristoffer Leirdal hadde laget ferdig i 1949, avduket av lærer Harry Forså i Parken. Det skulle vært i Generalhagen, men diverse reguleringer kom i veien. Først i 1983 vedtok formannskapet å få statuen flyttet til Generalhagen, som jo så å si var musikkløytnant Evensens arbeidsplass.
Religiøs omsorg
Parken både var og er så mye mer enn idrettsbanen. «Katolikkerkirka» ble bygd 1893 og menigheten etablert i 1898. Men ikke før 1923 fikk menigheten sin egen prest; 30. juli ankom pastor Broël, og få dager seinere ankom søstrene Milkandis, Silvana og Heribalda. 24. august samme året ble Bjarne Erlingsønsgate 12 ervervet for å skulle huse søstrene og et hospital. 27. september 1927 ble sykehuset offisielt åpnet. Da hadde Gunnar Johnson tiltrådt som overlege på Harstad sykehus, og han ble også benyttet som lege ved det som kom til å hete «St. Elisabeth». Et par år seinere ble bygningen påbygd og kapasiteten utvidet. Sykehuset og dets søstre gjorde så en formidabel innsats i kampen mot tuberkulosen. Men også kommunismen ble søkt bekjempet. Ved stortingsvalget 1927 gikk partiene på «sykebesøk» til velgere som ville avgi stemme. Aage Rønning og Albert Stangnes ble loset av priorinnen til en av sykehusets pasienter som hadde bestilt besøk av kommunistene. Men akk, da priorinnen forsto at herrene gikk for kommunistene og hun fikk se redaktør Simensens navn på seddelen ble hun hysterisk. Det kom et foredrag om bolsjevikene i Russland og en erklæring om at Simensen ikke hadde gjort noe godt for hospitalet som tilsa at han skulle få noen stemmer derfra!
Fra 1959 fikk St. Elisabeth ny status: det ble spesialklinikk for øre-nese-hals sykdommer, men 28. desember 1976 var det slutt, da ble den siste pasienten overført til Harstad nye sykehus.
Kirke i Parken
Allerede i 1908 fremmet skolebestyrer Peter Marstrander denne tankerekke: «Harstad har overhodet gjort meget lite for at fremme gudstjeneste og kirkegang. Byens fedre har aabenbart ikke videre syn for den sociale betydning herav. Det forekommer mig i den retning ganske betegnende at et saapas stort sted ikke har nogen kirke. Katolsk kirke og baptistkirke har vi, men den evangelisk-lutherske majoritet har intet saadant hus». Han formante bystyret til å se seg omkring for å sikre seg en vakker og romslig tomt for Harstads fremtidige kirke. Det ble 1917 før arbeidet startet med å få bygd kirke i Harstad. Formannskapet oppnevnte da Nicolai Saxegaard og Anna Elisabeth Kaarbø til å tiltre komiteen som Harstad og Trondenes Indremisjonsforening hadde valgt; Petra Rasmussen, Kristian Holst, Bertheus J. Nilsen, J. E. B. Heitmann og Nils Bjørhovde. Ved konstitueringen ble amtsingeniør Saxegaard formann, grosserer Bertheus J. Nilsen nestformann og skolebestyrer Bjørhovde kasserer.
I januar 1923 ble den kvinnebaserte Harstad kirkeforening etablert. Midt på 20-tallet vedtok formannskapet at de skulle velge fem av komiteens sju medlemmer, der kirkeforeningen og indremisjonsforeningen fikk hvert sitt medlem. I praksis ga dette at Nora Frederiksen og Nils Bjørhovde som var formenn i respektive kirkeforeningen og indremisjonsforeningen ble nær faste medlemmer i det som fra nå het Harstad Kirkekomite og der Bertheus J. Nilsen ble første formann. I 1927 ble arkitektene Harald Sund og Helge Blix invitert til å komme med sine utkast til kirke i Parken. Det resulterte i at Sunds noe omarbeidete forslag i 1928 ble lagt til grunn.
Det gikk nær ti år til, da ble det holdt «lovlig oppmålingsforretning» over tomt «ikke langt fra byens idrettsplass». Arkitekt Sund hadde i 1936 kalkulert med en prospektpris på mellom 200 000 og 220 000. Per 19. mai 1949 hadde kirkekomiteen ikke fått mer enn knapt 214 400 kroner på konto slik at det fortsatt ikke var mulig å få bygd kirka.
I august 1952 forelå et omkostningsoverslag fra ingeniør Kristian Strøm på råbygget; uten vinduer og tårn på kr. 733 000,-. Skolebestyrer Tøllef Bertelsen som nå var komiteens formann ba formannskapet fatte en beslutning om å reise kirka, som i mellomtida var blitt modifisert av arkitekt Sigurd Bjørhovde. Det neste kostnadsoverslaget på 1 925 000 kroner kom 3. mars 1953. Da vedtok formannskapet at det snarest mulig ble innkjøpt et Hammondorgel til bruk ved kirkelige tjenester i Harstad! 15. mars 1954 ble kirkekomiteen nedlagt og 30. august samme år vedtok bystyret å lyse ut arkitektkonkurranse. Det kom inn 35 forslag fra hele landet, som arkitekt Jan Inge Hovig (født 1920 i Verran i Nord-Trøndelag) vant med sitt utkast til «Morgenen og ekornet».
Harstad Kirkekomité hadde skaffet til veie i overkant av 274.000 til prosjektet, mens kvinnene i Harstad kirkeforening bidro med kr. 288579,12. Begge summer er inkl. renter. I januar 1956 ble Harstad kommunale kirkeutvalg opprettet med tre medlemmer fra bystyret, tre fra menighetsrådet, en fra det tidligere Harstad Kirkekomité og en fra Harstad kirkeforening. I oktober 1956 ble det vedtatt at grunnarbeidene skulle utføres av kommunen, og anbud på grunnmuren ble innhentet fra firma Kr. Strøm A/S, som hadde muren ferdig mot slutten av januar i 1957. Dette ble en stor lokalpolitisk sak, idet Arbeiderpartiet mente at skolebygg måtte komme før et kirkebygg. Høyre vant og kirka ble bygd – til selvkost av firma Kr. Strøm A/S. 3. august 1958 ble kirka vigslet av biskop Alf Wiig. Kirkeskipet og menighetssalen var fylt til siste plass. Jan Harr ble kirkas første sogneprest (1954-1967), Dagmar Fearnley dens første organist, Hermann Tøllefsen var første kirketjener og Leonhard Gudmundsen dens første klokker. Som første formann i menighetsrådet ble Hallvard Jørgensen valgt.
Framskritt?
Etter som utviklingen går sin gang kan man i ettertid komme i tanker om at ting kanskje kunne vært gjort annerledes. Så også med tidligere ordfører Leif Arne Heløe, som har beklaget at han «(…)ikke ytte sterkere motstand i kommunestyret da skolepolitikerne fikk presset gjennom vedtaket om sanering av kvartalet». Heløe er kommet til at kvartalet langs skoleplassen i Hålogalands gate ikke burde vært sanert, men tatt vare på, fordi «(…) skoleunger helst leker på andre steder enn skolenes lekeplasser». Det var da også svært mange som fant det formastelig da den staselige «Kindgården» ble vedtatt revet. Begrep som bolig og miljø var nok ikke helt stuerent å kople sammen den gang. Kindgården i Hålogalands gate 18 var bygd av skipskaptein Chr. Fasting fra Bergen i 1910, men betegnelsen hadde det fra Jermund Kind som ble husets siste beboer. Nr. 20 ble bygd av amtsingeniør Nicolai Saxegaard i 1902 og fra 1930 eid av stadslege Brochmann. Da det ble revet i 1964 var det eid av snekkermester Idar Nilsen fra Kjøtta. Funkishuset i nr. 20a som ble bygd av Eilert Mathisen i 1909 ble også sanert for å gi større skoleplass. Hvorvidt Heløes postulering om at unger helst leker andre steder enn på skolenes lekeplasser stemmer, skal kke kommenteres her. Det er imidlertid uomtvistelig at da husene ble revet ble det en stor omkostning på Harstads trivselsbudsjett. Da Harstad ungdomsskole skulle bygges medførte også det at to staselig gårder måtte ofres på framskrittets alter. Både nr. 14 som huset Harstad kommunale høyere allmennskole, hvor Peter Marstrander var bestyrer fra august 1905 til august 1912, og 16, bygd i 1892 og som «i sine siste år» gikk under betegnelsen lensmannsgården, måtte vike for Harstad ungdomsskole som reiste seg på 1960-tallet.
Da kirka endelig ble vedtatt bygd i Parken fant man at St. Olavs gate 30 bygd av Erland Frisvold ca. 1922 var for nært opp til Guds hus. Huset som i 1930 ble solgt til lærer Karl Reiersen som solgte til Harstad kommune i 1963 ble derfor revet.
Kilder
- Kristiansen, Gunnar E.: «Inn- og utmarka som ble lekeplass» i Harstad Tidende 16. mai 2015
- Kristiansen, Gunnar E.: «En tumleplass for barn og unge» i Harstad Tidende 23. mai 2015
- Kristiansen, Gunnar E.: «Utviklingen av Parken går videre» i Harstad Tidende 30. mai 2015
- Kristiansen, Gunnar E.: «Hospital, kirke og framskritt i Parken» i Harstad Tidende 13. juni 2015