Politi i Lillestrøm

Lillestrøm fikk sin første politibetjent i 1893. Tigging, fyll, bråk og løsgjengeri var hovedårsakene til at det i slutten av 1870-åra kom forslag om at Skedsmo kommune burde ansette to politikonstabler i Lillestrøm. Forslaget ble nedstemt i kommunestyret fordi det ville bli for dyrt. I 1875 bodde det 1245 mennesker på stedet, og behovet for ordensvern var stort.

Mye uro krevde ordensvern

Til tross for at tigginga økte, og helgefylla ble stadig mer plagsom med slåssing og opptøyer, ble nye krav om midler til politikonstabler nedstemt. Det samme ble forslaget om å opprettet en tvangsarbeidsanstalt der løsgjengere kunne puttes inn. I stedet beordret kommunestyret lensmannen i Skedsmo til å bo i Lillestrøm. Han hadde ansvaret for ro og orden både i Skedsmo og Lørenskog, og derfor hjalp ikke kommunestyrets tiltak. Han fikk en tid noen til å utføre frivillig polititjeneste på lørdagskveldene og søndagene, men siden de fikk dårlig betalt, leverte de inn effektene, og situasjonen var som før.

Uvilje mot å betale for politi

Fogden som var politiets øverste sjef, reagerte skarpt, og i et brev til kommunestyret i 1890 skrev han: «Det vil være bekjent at Forholdene i Lillestrøm – især til enkelte tider ere saadanne, at der for at Orden og Ro kan overholdes, udkræves særegent Politioppsyn. Klagerne over Uorden og Spetakler ere for Lillestrøm saa stærke, at man ikke kan sætte sig ud derover.» [1] Det trakk likevel ut med å få saken gjennomført fordi kommunestyret ville ha bidrag fra staten, men det ble ikke gitt. Først i 1893 ble det bevilget lønn til to politikonstabler, men bare politibetjent Harald Asmyhr ble ansatt. Han var alene som politibetjent til 1921, men fra 1902 fikk han kontorhjelp. Stillingen ble opprettet fordi NSB og Øl- og vinsamlaget dekket halvparten av utgiftene. Øl- og vinsamlaget dekket dessuten utgiftene til arrestlokalet. Situasjonen i Lillestrøm viser holdningen til bruk av offentlige midler blant kommunepolitikerne. De flest var bønder fra Skedsmo-bygda, og de hadde en utpreget nei-holdning til å bruke av kommunens kasse i Lillestrøm.

Detaljerte politivedtekter

Det var naturlig at det ble utarbeidet detaljerte politivedtekter for stedet. Der het det blant annet at det «paa offentlig gade ikke måtte foregaa slagsmaal, skrigen, raaben, høirøstet snak eller anden larmede, voldsom eller fornærmelig adfærd, hvorved den offentlige ro forstyrres, eller forbigaaende eller omkringboende forulempes. Uden Politiets tilladelse maa ikke spil finde sted paa offentlig vei eller gade. Ingen maa uden fyldestgjørende grunn banke paa port eller dørklokke eller foretage lignende handlinger hvorved beboerne forstyrres. Ingen maa paa offentlig gade eller udover samme skyde med bøsse eller lignende, afbrænde fyrværkerisager, krudt eller exploderende gjenstande af noget slag, ei heller kaste snebold eller andet hvorved skade kan bevirkes, eller de som færdes på gaden, fortrædiges.» [2] Likevel var politiet ikke effektivt nok, og mange klager strømmet fortsatt inn.

Ny politiledelse

I 1898 fikk politiet fikk ny ledelse. Fogdembetet ble avskaffet, og det ble utnevnt en politimester for hele Romerike og Vinger. Den nye politimesteren, Karenius Fredrik Fabricius, bosatte seg i Lillestrøm etter pålegg fra myndighetene fordi han ved sitt personlige nærvær lettere kunne holde kontroll. Politistasjonen ble nå flyttet til Kirkegata 7. Etter at politimesteren flyttet til Lillestrøm, var det naturlig at rettsvesenet flyttet etter. Rettsmøtene ble holdt Den konservative Arbeiderforenings lokaler.

Arrestlokaler

Det første arrestlokalet lå i etasjen under politibetjentens leilighet i Storgata 17. Siden politiet beholdt halvparten av bøtene, ble så mange som mulig puttet i arresten. Arrestoppholdet ble oppgjort med en klekkelig bot, og folk i Lillestrøm kalte arresten Lillestrøms dyreste hotell. I 1923 ble det innredet arrestlokale i kjelleren i kommunegården. Det var også arrestlokale for omkringliggende bygder.

Referanser

  1. Sitert etter Amundsen 1997, s. 22.
  2. Formannskapsprotokollen for Skedsmo Herredsstyre 16.12.1890. Sitert etter Hals I 1978.


Kilder og litteratur