Ranem kirke

Ranem kirke i Overhalla kommune er en middelalderkirke i stein. Den ble antagelig reist på slutten av 1100-tallet, og har bevart steinutsmykning fra middelalderen. Kirken er bygd i lokal marmor fra Veglosfjellet og Solemsfjellet. Den er soknekirke i Ranem sokn, og var tidligere hovedkirke i Overhalla prestegjeld.

Ranem kirke sett fra sørøst.
Foto: Dag Bertelsen (2002)

Altertavla i kirken er fra 1678.

Utafor kirken står 17. maisteinen ved Ranem kirke, ett av to 17. maiminnesmerker i kommunen. Kirken var i 1814 valgkirke for prestegjeldet.

Nærheten til Namsen har vært problematisk på grunn av erosjon inn mot kirkeanlegget. Det er her bygget et 900 meter langt erosjonssikringsanlegg langs høyre elvebredd som beskytter kirke, kirkegård, riksvei, vei ned til bru, brukar og tettbebyggelse. Anlegget har en tradisjonell utforming som utfylling med plastringsstein fra steinbrudd i nærheten. Det går sti langs elveskråningen.

Allerede mellom 1758 og 1780 ble det utført forbygningsarbeider ble utført mellom 1758 og 1780 i Namsen for å hindre at kirken skulle rase ut i elva. Arbeidene ble bestilt av daværende eier av kirken, Abel Margrethe Hammond Holst Meyer (1706–1787) som engasjerte den erfarne ingeniøroffiseren oberstløytnant Henrich Christopher Sommerschild til å forestå arbeidene. Dette besto av tømmerstokker og faskiner, og arbeidene ble beskrevet slik: «Det ble rammet ned i elvekanten en 'Græsselig mængde pæler' og mellom disse ble det pakket tett med 'granteller' med kvisten på, og ovenpå fylt med stein så høyt at fyllingen raget 6 til 8 alen over Namsens vannflate».

I 1880 ble forbygningen forsterket og elvemelen (ras-skråningen) ble plastret med stein som var en meter brede og opptil 30 cm tykke ble manuelt lagt ned i en lengde på 310 meter. Rundt hundre år senere, i 1959, ble det foreslått å sikre 480 meter av elvemelen og dette arbeidet ble utført i perioden 1959-1962. I 1969 ble det planlagt å forlenge anlegget videre forbi kirken og ned til brua og dette ble oppstartet i 1971, og det var under dette gravearbeidet at plastringsstein, grantrær og pæler fra 1700-tallet ble oppdaget. Ingen rester ble tatt vare på i 1971. De gamle restene ligger mest sannsynlig begravd under denne delen av steinfyllingen.

Kilder

Eksterne lenker