Riksakten

Riksakten var en unionstraktat mellom Norge og Sverige. Den ble gitt kongelig sanksjon 6. august 1815 etter å ha blitt vedtatt av den svenske Riksdagen og det norske Stortinget i forkant.

Den bestemte behandlingsprosedyren for de konstitusjonelle spørsmål som måtte avgjøres av de to unionlandene i fellesskap, som for eksempel kongevalg og formynderregjering, samt, utenriksstyret og felles statsråd i saker som angikk begge riker.

Traktaten hadde tolv paragrafer og kom til i et hastverk, noen som medførte at noen av paragrafene var uklart formulert. Det var derfor flere fortolkningstvister mellom Norge og Sverige i unionstiden. I tillegg var det flere viktige unionsspørsmål som ikke ble berørt.

Det ble derfor tre ganger satt ned svensk/norske unionskomiteer, i 1839, 1866 og 1895, som avleverte sine forslag i henholdsvis 1844, 1867 og 1898. De første og siste innstillingene ble henlagte, mens den andre ble forkastet både av den svenske Riksdagen og det norske Stortinget i 1871. Fra norsk side var det en frykt om at en presisering ville kunne medføre en innstrenkning av Norges handlingsfrihet.

• § 1 handlet om at Norge skulle være fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig.
• § 2 handlet om at arvefølgen skulle være nedstigende og agnatisk, det vil si at sønnen til regjerende konge ville ta over, underforstått den eldste sønnen.
• § 3 handlet om fremgangsmåten i tilfelle det manglet en tronfølger.
• § 4 handlet om kongens rett til å sammenkalle tropper og gå til krig. Kongen hadde disse rettighetene med svært store innrømmelser til regjering, så effektivt var det svært vanskelig for kongen å faktisk erklære krig.
• § 5 handlet om at dersom saker som angikk Norge ble tatt opp i Riksdagen, hadde den norske statsminister og hans to statsråder i Stockholm sete og stemme i Riksdagen.
• § 6 hanldet om at dersom tronfølger er umyndig ved kongens død, skal de to regjeringene sammenkalle sine respektive parlament.
• § 7 handlet om fremgangsmåten dersom monarken er umyndig.
• § 8 handlet om fremgangsmåten til valg av formyndere hvis monarken er umyndig.
• § 9 handlet om eden som måtte avlegges av formyndere i Stortinget
• §10 handlet om oppdragelsen av den umyndige konge, og vektleggelse av tilfredsstillende opplæring i norsk.
• §11 handlet om fremgangsmåten dersom kongeslekten døde ut. Den gikk i hovedsak ut på å finne en ny slekt i samme prinsipp som i §3.
• §12 handlet om at Riksakten i Norge fikk samme status som grunnloven, og dermed ikke kunne oppheves av et enkelt storting.

Politisk sett opphørte Riksakten implisitt fra norsk side ved stortingsvedtaket om unionsoppløsningen 7. juni 1905, men formelt sett ble partene enige gjennom Karlstadkonvensjonen 23. september 1905 om at traktaten skulle opphøre gjennom de to lovgivende forsamlingenes godkjennelse av denne.

Denne ble godkjent av Stortinget 9. oktober med 101 mot 16 stemmer, mens de to kamre i den svenske riksdagen godkjente Karlstadkonvensjonen enstemmig 13. oktober. 16. oktober vedtok begge kamre også en kongelig proposisjon om opphevelse av Riksakten for Sveriges vedkommende, og bemyndiget kongen på Sveriges vegne å anerkjenne Norge adskilt fra unionen. Dermed ble opphevelsen av unionen endelige stadfestet da Oscar II 26. oktober 1905 abdiserte som Norges konge.

Kilder

• Riksakten – den andre Grunnloven hos Stortinget, sist oppdatert 28. juni 2019
• Riksakten på Store norske leksikon
• Tønnes Andenæs, Mads T. Andenæs: Grunnloven vår : 1814 til 1993 12. utgave, side 191-198, Oslo : Universitetsforlaget, 1993, ISBN 82-00-21662-4 Digital versjon på Nettbiblioteket
• Riksakten av 6. august 1815: Norgeshistoriens viktigste mellomstatlige avtale?, Odd Gunnar Skagestad, Fortid, studentenes historietidsskrift, 6. august 2014, sist endret 7. februar 2019.