Sjøforklaring

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 5. sep. 2017 kl. 10:32 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Ny side: En '''sjøforklaring''' var et rettslig avhør av skipsfører og mannskap i forbindelse med forlis eller ulykker til sjøs. Hensikten var å skaffe en så fullstendig oversikt som mu...)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

En sjøforklaring var et rettslig avhør av skipsfører og mannskap i forbindelse med forlis eller ulykker til sjøs. Hensikten var å skaffe en så fullstendig oversikt som mulig over fartøyets tilstand, mannskapets handlinger og andre faktorer som kan forklare hendelsen. Det ble ikke truffet noen avgjørelse om ansvarsfordeling under selve sjøforklaringa, men protokollen kunne inngå som sentralt bevismateriale under en eventuell rettstvist. Sjøforklaring ble avskaffa 1. juli 2008, og erstatta av granskning foretatt av Statens havarikommisjon for transport.

De siste reglene om sjøforklaring var nedfelt i sjøloven av 24. juni 1994, kapittel 18. Den spesifiserte at dersom ei ulykke hadde ført til tap av liv eller til betydelig personskade, ved visse dødsfall om bord, ved kollisjon eller grunnstøting, ved forsvunnet eller forlatt skip eller dersom det er betydelig skade på skip eller last skulle det holdes tvungen sjøforklaring. I andre tilfeller kunne det holdes sjøforklaring etter begjæring. Det var rederen, skipsfører eller myndighetene som kan begjøre slik sjøforklaring.

Sjøforklaring skulle normalt holdes så raskt som mulig etter hendelsen. Den skulle gjennomføres på det stedet skipet lå, eller dersom hendelsen skjedde på sjøen i første anløpshavn. Dersom skipet var tapt ville det normalt være sjøforklaring i det som skulle være neste anløpshavn, eventuelt i siste havn skipet var i dersom det var betydelig avstand mellom de to. Det var tingretten som gjennomfører sjøforklaringer. Retten ble da forsterket da med to sjøkyndige rettsvitner. Norske sjøforklaringer i utlandet ble normalt gjennomført av vedkommende norske konsulrett. Det var særavtaler med Danmark, Sverige og Finland, slik at norske sjøforklaringer der ble gjennomført i lokal domstol.

Dersom to skip var involvert i hendelen skullee det normalt holdes sjøforklaring på samme tid. Dersom det ikke var mulig kunne den første føres for lukkede dører med hemmelighold av protokollen. Dette ble gjort for å forhindre at et av mannskapene tilpassa sin forklaring. Ved kollisjon mellom norsk og utenlandsk skip skulle det ikke holdes sjøforklaring dersom det andre landet som var involvert ikke hadde tvungen sjøforklaring. Dette ble gjort for å forhindre bevismessig ulempe for det norske skipet.

Ved særlig store ulykker til sjøs kunne det bli nedsatt en undersøkelseskommisjon av Justisdepartementet. Dersom dette skjedde, var det ikke pliktig med sjøforklaring. Det fantes også en fast undersøkelseskommisjon for ulykker der hele mannskapet var omkommet, eller det var grunn til å frykte dette.

Den nye ordninga under havarikommisjonen er hjemla i samme lov. På samme tid som denne ble overtok ansvaret, ble etterforskning av straffansvar lagt til politiet.

Litteratur