Skatt

Skatt er en betaling fra innbyggere til staten, og historisk også til kirken. I lokal- og slektshistorisk forskning er skatter interessante særlig fordi de utløste behov for kartlegging av befolkningen og eiendommer. De første omfattende samlinger av personalia og eiendomsforhold som ble samlet i Norge, utenom kirkebøker, er manntall som ble ført for å få oversikt over de skattepliktige.

Historisk har skatteleggingen i stor grad vært knyttet til eiendom, ettersom de fleste levde i naturalhusholdninger og dermed hadde liten eller ingen inntekt som kunne skattlegges. Det er først etter overgang til en omfattende pengeøkonomi at inntektsskatten ble viktigste form for skattlegging. I tillegg til eiendomsskatt som ble utlignet på gårdene var det en rekke særskatter, både årvisse skatter som ble pålagt visse grupper og ekstraordinære skatter som ble innkrevet en eller noen få ganger. De ekstraordinære skattene kom særlig i forbindelse med krigføring, ettersom kongen trengte å fylle statskassen for å betale soldater og kjøpe krigsutstyr.

Tiende

Kirken krevde fra Sigurd Jorsalfares tid, på begynnelsen av 1100-tallet, tiende. Denne ble utlignet som en tiendedel av all inntekt, både monetær og i naturalia. Skatten ble delt likt mellom sognekirken, sognepresten, biskopen og kirkens fattigvesen.

Etter reformasjonen på 1500-tallet ble den regulære tienden avløst av den såkalte kongetienden. Kongen fikk da hele skatten og selv kunne fordele denne. Ved forordning av 1801 ble kongetienden gjort om til en grunnbyrde på fast eiendom, som ble utredet in naturalia etter kapiteltakst eller i rene penger. Grunnbyrden ble opphevet først i 1918.

Koppskatt

Koppskatt (fra tysk kopf, «hode») er en type skattlegging der alle skattepliktige i utgangspunktet betaler samme sum; det er riktignok praktisert nivådeling ved en del koppskatter. I Norge ble koppskatt krevd inn som en «engangsskatt» i 1645–1646 flere ganger i 1680 og 1690-årene. Fra 1762 til 1772 ble det innkrevd årlig koppskatt av alle unntatt militære. Fra 1773 til 1782 ble koppskatten «frivillig», hver person skulle betale «etter evne».

Man har også i noen senere tilfeller krevd inn koppskatt. I 1891 ble en koppskatt brukt som politisk virkemiddel for å utbre stemmerett.

I moderne tid blir kommunale avgifter oftest innkrevd nærmest som en koppskatt, idet alle innbyggere betaler det samme for renovasjon og andre kommunale tjenester.

Skatter

Noen av de skatter som har blitt krevd inn er:

Skatt	Beskrivelse	Innkrevd
Akademiskatt	Avgift til Københavns universitet, fra 1811 til det planlagte universitetet i Kristiania.	Årlig fra 1667
Bygningsskatt		Årlig fra 1617 til 1643
Båtmannsskatt		Innkrevd i 1630-årene
Garnisonsskatt		Årlig fra 1627 til 1643
Gjengjerden
Landskatt	Også kalt leilendingsskatt, en årlig skatt utlignet etter størrelsen på gården.	Avviklet 1644.
Leidangsskatt
Den store kontribusjonen	Hovedskatten for landbefolkningen.	Fra 1644 og ut århundret.
Kapellanskatten		Innkrevd 1636
Knektepengeskatten
Koppskatt		Flere ganger på 1600-tallet.
Krigsmunisjonspenger		Ekstraordinær skatt i 1617
Kvegskatten		Innkrevd 1628–1630 og 1657
Odelsskatt	Betalt av jordeiere for jord de ikke brukte selv.
Offisersskatten	Til underhold av offiserer.
Proviantskatt
Rosstjenesteskatt	Til underhold av rytteriet.	Årviss fra 1682, tidligere innkrevd ved behov.

Indirekte skatter

I tillegg til direkte skattlegging har myndighetene også krevd andre former for ytelser. En av de viktigste i lokalhistorisk sammenheng er skyssplikten, som førte til at mange gårder ble definert som skyssgårder. De som var pålagt skyssplikt ble samtidig fritatt for enkelte skatter.

Toll og andre avgifter, som også er indirekte skatter, var svært viktige inntektskilder for staten. På 1600-tallet kom mer enn halvparten av statsinntektene fra avgift på inn- og utførsel av varer samt forbruksavgifter.

Bondeoppbud, leidang og andre militære plikter er også å regne som indirekte skatter. Disse ble etterhvert erstattet av direkte skatt som kunne brukes til å organisere et mer moderne militærvesen. En betydelig del av skatteinntektene gikk med til militære formål; på 1600-tallet regner man at over 70 prosent av statsinntektene gikk til militæret.