Solveig Tunold

Solveig Tunold (også kalt Thunold) (født 24.06.1900 i Bergen, død 14. mars 1994 i Oslo) var bibliotekar og litteraturforsker.[1]

Solveig Tunold

Familie

Tunold var datter av gullsmed og gravør Oscar Fredrik Lauritz Thunold (f. 1843) og Anna Elisa Mikkelsen (f. 1862).[2] Ekteskapet med Solveigs mor var Oscar Thunolds andre. Da Solveig ble født var hun nummer sju i søskenflokken. Familien bodde i Wesenbergsmauet 1 i Bergen sentrum. Faren hadde som ung vært svenn hos gullsmed Theodor Olsen. I 1910 står han oppført som eier av egen forretning.[3]

Utdanning og karriere

Tunold var elev ved Bergen katedralskole hvor hun tok eksamen artium ved latinlinjen i 1919. Hun begynte deretter å studere teologi ved Universitetet i Oslo. Her tok hun de forberedende prøvene i filosofi, gresk og hebraisk i 1922 og gikk deretter over til filologi. Som ung student i hovedstaden bodde hun i Eugenies gate 19 på Bislett. Hun ble cand.philol. i 1931 med hovedfag i engelsk, og tysk og fransk som bifag. I løpet av studietiden hadde hun opphold både i England, Frankrike og Danmark.

Bibliotekaren

Mens Tunold fremdeles bodde i Bergen hadde hun fattet interesse for biblioteksfaget. Fra 1918 arbeidet hun ved Bergens Museums bibliotek. Det var imidlertid ved Universitetsbiblioteket i Oslo hun skulle bygge karrieren sin, først som katalogassistent fra 1920 og deretter som bibliotekar fra 1932. Fra 1948 til 1970 var hun førstebibliotekar og sjef for håndskriftavdelingen ved spesialsamlingene.

Tunold hadde et lang og omfattende virke som forsker og forfatter. Utgivelsene var mange, blant annet skrev hun en rekke artikler for danske og norske håndbøker og fagtidsskrifter. Hovedoppgaven hennes til embetseksamen omhandlet jødene i sionisten Israel Zangwills diktning. Videre var hun særlig opptatt av norsk og dansk salmediktning etter reformasjonen. I den forbindelse skrev hun innledningen til Petter Dass-bindet i verket Norges nasjonallitteratur. Hun utga og tilgjengeliggjorde også litterære funn i Universitetsbibliotekets samlinger, blant annet salmebindet «Peder Rafns visebok».

Hennes viktigste bidrag i nyere norsk litteraturhistorie regnes imidlertid som utgaven hennes av Sigbjørn Obstfelders samlede verker i tre bind (1950) og «Breve til hans bror» (1949).

Ved Universitetsbiblioteket gjorde Tunold et viktig arbeid med nykatalogisering av de eldre delene av samlingen, noe forskerne nøt godt av. Manuskriptsamlingen vokste for øvrig raskt med Tunold ved roret. Hun bidro også sterkt i Nordisk Håndbog i Bibliotekskundskab og Nordisk Leksikon for Bogvæsen. Hun var også med på å opprette Det norske språk- og litteraturselskap i 1953 hvor hun var både sekretær og styremedlem.[4][5]

Interesse for folkeminner

I Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo finnes en samling av «humoristiske vers»; «Chor af mine Livssaander», som Tunold sendte til Sigrid Liestøl i 1968. Materialet er en kopi og det er rimelig å tro at Tunold har kommet over det i jobben ved Universitetsbiblioteket. Liestøl, som var datter av professor Knut Liestøl ved Norsk Folkeminnesamling, arbeidet også ved Institutt for folkeminnevitskap hvor arkivet var lokalisert. Tunold og Liestøl var tydelig bekjente, trolig gjennom samme faglige miljø.[6]

Hyllest

I en nekrolog over Tunold i Aftenposten hylles hun slik:

«Solveig Tunold var av dem som var med på å gi Universitetsbiblioteket posisjon og anseelse innenfor en vid krets av forskere og kulturarbeidere. Mange har fått god hjelp av henne, og de som var så heldige å få arbeide sammen med henne, vil huske henne med takk for all den gode hjelp hun ga, og for smilet og humøret som hun alltid møtte en med».[7]

Referanser

Eksterne lenker