Spinnerokk

Spinnerokk eller spinnrokk, også kalt hjulrokk eller bare rokk, er et redskap for å spinne, det vil si tvinne fibre til tråd og garn. Spunnet tråd og garn brukes særlig til å veve tekstiler og strikke klesplagg. Å lage tråd, tekstiler og tøy var svært tid- og arbeidskrevende før moderne masseproduksjon ble vanlig. Spinnerokkene, som ble tatt i bruk i Europa gradvis fra 1500-tallet, lettet deler av dette arbeidet betydelig.

De vanligste hjulrokkene i Norge har et pedaldrevet svinghjul, et vannrett eller skråstilt brett (rokkebryst), en vinge (spindel) som spinner tråden og en snelle som samtidig spoler opp garnet. På enklere skottrokker settes drivhjulet isteden i sving med håndkraft. Der vindes også garnet opp på teinen i en egen prosess etter at det er spunnet.

Opprinnelig ble ordet rokk, som kan stamme fra et gammelt indoeuropeisk ord for «å spinne», brukt som betegnelse både på det avlange trestykket (spinnekjepp) der en henger fibermaterialet når en spinner, og på en håndtein (spindel). Siden er rokk særlig tatt i bruk som navn på forskjellige slags hjulrokker.

Rokker og spinning i Norge

Vingerokken kom til byene i Norge på slutten av 1500-tallet, men ble vanlig først ut på 1700-tallet. Ikke før i 1740-åra kom de tunge skottrokkene til Norge, men de fikk liten utbredelse. Slike rokker ble tatt i bruk ved tukthusmanufakturene, de såkalte spinnehusene, straffeanstalter eller fengsler der barn og kvinner dømt for løsgjengeri, utukt, tigging og annet, ble satt til å spinne og veve. Ellers forandret vingerokkene seg på 1800-tallet. Da ble drivhjulet større, delene spinklere, og det skråstilte rokkebrystet ble ofte stilt vannrett.

Spinning, veving og annet arbeid med tekstiler var tidligere typisk kvinnearbeid. Dette var en tidkrevende aktivitet, og også mange barn måtte hjelpe til. Hjulrokkene lettet og effektiviserte dette arbeidet kraftig i forhold til håndteinene, men spinning krevde fortsatt nøyaktighet og trening for å få godt garn. Med rokkene oppstod også en ny yrkesgruppe av håndverkere, nemlig rokkemakerne og -dreierne, menn som lagde og reparerte spinnerokker. De etablerte seg først i byene, men spredte seg snart også til bygdene.

Spinnemaskiner

Den første spinnemaskin, der garnet ble viklet opp på 250 roterende spindler, ble laget i England i 1743. Den engelske veveren James Hargreaves (1720-1778) oppfant sin «Spinning Jenny», en automatisert spinnemaskin, i 1764. Den spant like mye bomullsgarn som 20-30 personer kunne med hver sin rokk, og oppfinnelsen la dermed grunnlaget for den industrielle revolusjonen og tekstilindustrien som etter hvert overtok for rokkene.

Spinnematerialer og annet utstyr

Råmaterialet for spinning kan være naturfibre som stry, lin, ull, bomull og silke, eller kunstfibre. I eldre tider ble også hamp og nesle spunnet til tråd, for eksempel for å veve seilduk, et svært ressurs- og arbeidskrevende produkt som ellers krevde store mengder ull.

Ved bruk av håndteiner blir fibrene strukket på grunn av vekten av teinen, og slikt garn blir dermed glattere og tettere enn det som er spunnet på skottrokker, der fibrene blir ført inn mot teinen fra sida og ikke strekkes like mye.

Et hespetre er et redskap som brukes til å vinde opp det ferdigspunne garnet fra spolen for å lage en hespe eller garnbunt, mens en garnvinde brukes for å vinde av en hespe til et garnnøste.

---