Spinnerokk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Spinning på rokk var den vanligste måten å lage garn på gjennom flere hundre år.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket
Rokk av Hedemarkstype, laget av Paul Paulsberg.
Foto: Kai Hansen (2009).

Spinnerokk eller spinnrokk, også kalt hjulrokk eller bare rokk, er et redskap for å spinne, det vil si tvinne fibre til tråd og garn. Spunnet tråd og garn brukes særlig til å veve tekstiler og strikke klesplagg. Råmaterialet for spinning er naturfibre som stry, lin, ull, bomull og silke, eller kunstfibre. Også hamp og nesle har blitt spunnet til tråd. Spinnerokkene, som ble tatt i bruk i Europa gradvis fra 1500-tallet, gjorde arbeidet med å spinne garn betydelig enklere enn det hadde vært tidligere. De første norske rokkene kom på slutten av 1500-tallet, men først på 1700-tallet ble de vanlige.

De vanligste hjulrokkene i Norge har et pedaldrevet svinghjul, et vannrett eller skråstilt brett (rokkebryst), en vinge (spindel) som spinner tråden og en snelle som samtidig spoler opp garnet. Denne typen kalles gjerne vingerokker. På enklere skottrokker settes drivhjulet isteden i sving med håndkraft. Der vindes også garnet opp på teinen i en egen prosess etter at det er spunnet.

Ordet rokk

Det er usikkert hvor ordet rokk kommer fra. Den norrøne formen er rokkr, mens det på gammelsaksisk var rok. Ordet finnes i forskjellige varianter i germanske språk. Man mener at det kan ha et indoeuropeisk oppgav i et ord som opprinnelig betydde 'spunnet garn'. Dette kan forklare at samme ord har fått andre, nærliggende betydninger: Svensk rock betyr 'frakk', mens tysk rock betyr 'skjørt', altså ting som er laget av spunnet garn.

På italiensk lånte man inn ordet i formen rocca, og rochetta for en liten håndrokk. Merkelig nok kommer ordet rakett fra dette, fordi raketter kan ligne på et rokkehode eller en spinnekjepp.

Historie

Den første typen som kom til Norge var vingerokken. Som nevnt kom den på slutten av 1500-tallet, men fantes nesten bare i byene. På landet brukte man eldre metoder for å spinne ved hjelp av lodd. På 1700-tallet ble vingerokken mer vanlig. Skottrokken kom til Norge i 1740-åra, men denne ble aldri særlig vanlige her. De ble tatt i bruk i spinnehusene på tukthus; kvinner og barn som var plassert der på grunn av en eller annen overtredelse av den offentlige moral ble ofte satt til å spinne og veve.

Vingerokken ble videreutvikla på 1800-tallet. Drivhjulet ble større, mens delene ellers ble spinklere. Brystet, plata som de andre delene er festa på, ble ofte satt vannrett i stedet for skrått.

Rokkemakerne ble enkelte steder en viktig yrkesgruppe. Først holdt de til i byene, men etter hvert som rokker ble vanlige over hele landet oppsto det små sentre for rokkproduksjon, for ekesempel produksjonen i Hol og i Gylland. Som mange andre håndverk gikk dette ofte i arv. Det krevde stor nøyaktighet, for det er vanskelig å gå godt garn ut av en ubalansert rokk. Det er et utdøende håndverk, og det er i dag svært få som er i stand til å lære opp nye utøvere på tradisjonell måte.

Spinnemaskiner

I industrien ble rokken etter hvert erstatta av spinnemaskiner. Den første ble laget i England, og kunne vikle opp garn på 250 spindler på en gang. Maskinen «Spinning Jenny» fra 1764 produserte like mye garn som 20–30 personer kunne få til med hver sin rokk, og var en viktig del av grunnlaget for den industrielle revolusjon.

Denne teknologien kom først i 1840-åra til Norge. Knud Graah var en av de første som fikk installert en spinnemaskin - og han henta inn briter som kunne holde utstyret i gang.

Maskinell spinning tok etter hvert over for hjemmeproduksjon av garn, og de som i dag spinner på rokk gjør det først og fremst som hobbysyssel.

Litteratur