Steinberg hengsle

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Tømmerhengslene.

En tømmerhengsle eller tømmerlense var en innretning som besto av sammenkjedete eller sammenboltede tømmerstokker og som tjente til å samle eller lede tømmerets gang i elver og vann. Ordene hengsle og lense blir brukt om hverandre. Disse var vanligvis laget av gran fordi dette treslaget flyter lettest. En skiller mellom ledelenser, samlelenser og sorteringslenser.

Steinberg hengsle.

Historien om Steinberg er først og fremst historien om fløting og tømmerbehandling. Antagelig har stedet fått sitt navn etter det som foregikk der, nemlig at tømmeret ble "stemmet" (stembet) mot Steinbergfjellet. Det vil si at det stoppet der. Enda i dag hører vi betegnelsene "Stember" og "Stemberlandet" bli brukt. Hvor gammelt dette hengslet er, vet man ikke helt sikkert, men i skriftlige kilder nevnes det ikke før på 1700 tallet. Et anker med årstallet 1746, som er blitt funnet ved utløpet av Loeselva, mener man ble brukt til å fortøye en skrålense som gikk ut herfra og over mot den andre elvebredden. Fra ca. 1800 var Steinberg hengsle siste store endestasjon før Drammen. Arbeiderne ved hengslet jobbet fram til 1812 som leide dagfolk, men ble da fast ansatte, og kunne dermed ikke sies opp uten særlig grunn. Dette året truet man for første gang tømmereierne med streik, og det midt i vårflommen. Dobbel betaling eller arbeidsnedleggelse var valget. Da en evt. arbeidsstans kunne gjøre ubotelig skade på både tømmeret og ikke minst Drammen bybro, måtte trelasthandlerne gi etter. Det ble inngått avtale om at arbeiderne skulle få en tønne korn og 30 riksdaler utbetalt i måneden som forskudd, med restoppgjør på høsten. Men tømmereierne brøt avtalen, og fløtningsarbeiderne sultet. Til slutt var bare en fjerdedel av mannskapet i stand til å arbeide og mange døde av sult. Fra 1814 lysnet situasjonen noe igjen. I 1866 var det 66 faste arbeidere ved Steinberg hengsle samt 60-70 midlertidige leiefolk. Hver mann var forpliktet til å jobbe minst 10 timer daglig. Dette året ble det fløtet et samlet kvantum av ca. 86.000 tylfter. Ti år senere ble mer enn 100.000 tylfter oppflåtet ved Steinberg hengsle alene. Herfra ble lasten for den enkelte trelasthandlers regning ført til sagbrukene i og ved Drammen eller direkte til utskipningsstedet. (Da sagbruksprivilegiene bortfalt i 1860 og sagskuren ble fri, ble de nesten 400 år gamle vannsagene erstattet med moderne dampsager. I 1860-1870 årene ble det bygget omkring 20 dampsager i Drammen og langs elven oppover til Mjøndalen). Det var også andre store avtagere av tømmeret som ble samlet på Steinberg hengsle. Ved utgangen av 1890 var det blitt bygget ikke mindre enn 19 tresliperier i Drammensvassdraget. Disse hadde en samlet produksjon på 76.000 tonn og hadde 1000 mann i arbeide. Fra like før 1900 begynte også cellulosefabrikkene å se dagens lys. De største avtagerne ble etterhvert Krogstad, Vestfossen, Mjøndalen og Gulskogen Cellulose. Foredlet trevirke i form av tremasse, cellulose og papirballer ble fraktet på jernbane og lektere fra fabrikkene til skipssidene i Drammen.

Arbeidet på hengslet.

I 1979 hadde Drammens Tidende et intervju med flere av tømmerføterne, eller elvepiratene som de også ble kalt, som hadde jobbet på Steinberg hengsle. Vi tillater oss å gjengi utdrag av artikkelen. Anders Korneliussen fra Steinberg, som var nedsetter på hengslet i 34 år, forteller:

Under flommen i 1916 gikk Kverk-hengslet. Det var en lørdag. Bruene måtte trygges. Elva var ei eneste tømmerrenne. En kom knapt fram med båtene. Direksjonen måtte iverkstte ekstraordinære tiltak. Elvefolket ble satt på vakt ved utsatte plasser. Tusenvis av tylfter kom i drift. Det vanlige arbeidet på hengslet ble forsinket, så vi måtte jobbe helt fram til juleuka. Noen av oss ble fordelt ved brukarene ved Drammensbrua. Vi skulle sørge for at tømmeret ikke la seg på i røyser, slik at belastningen ble for stor. Det ble en stri tørn som varte i flere døgn. Direksjonen kom med varme gryter med mat til oss. Det gikk stort sett bra, men etterrenskinga var langvarig og tok hardt på kreftene. Før i tida i tørke og svak strømføring, måtte flåtane slepes med rå handmakt ut til fjordgapet. Da gjaldt det å ha satt til livs noen dugelige grautfat. Slitet varte i tre, fire jamndøgn. Da fløterne passerte teglverkene, samla de et par vendinger med murstein på stranda. Ute på flåtane laget de et passende ildsted, gjorde opp varme, henta opp fleskeskiver fra ryggsekkene og steikte og braste. Kaffen ble kokt i blekkboks. I dårlig vær, dro de båtene opp på land, veltet dem og krøp i ly. I den senere tida var det 10 faste nedsettere på hengslet. De «satte ned» - førte tømmeret nedover elveryggen og ut til fjorden. Det satt gjerne to av oss på «flåtahue» og rodde med langårer. Hue måtte alltid styres med den største presisjon. Bak på «flåtaræva» satt også to karer. Sammen skulle altså åtte mannfolkarmer mestre flere hundre tylfter tømmer i drift på Storelva, enten elva var stille eller var i flom. Stegla og Sundet var lumske. Flåtahue måtte gå inn på kornet, ellers gikk den i spinn, og da «slokna» hele moroa. Særlig hvis vendinga var lang, ble det en hel masse fortærende ekstraarbeid. Det ble ikke så mye fritid, men kapproing ble arrangert blant elvekarene. De brukte to bords nedsetterbåter, som var lettest. Da var det fest blant roerne og tilskuerne som fulgte spent med fra elvebredden. Å vinne premien var et gjevt karstykke!

Gamlefløterne brukte filthatt, og spikket sin skråtobakk med tollekniven. På elva hadde de vært siden de kunne snakke reint. 140 tømmermerker kunne de utenat. De var "gasta karmenn!" På grunn av endestasjonen Steinberg Hengsles store betydning for tømmerfløtingen i Drammensvassdraget, er det naturlig at mange av de mest sagnomsnuste fløterne i Eiker, søkte seg dit. Fløterlaget til Andreas Taraldsen var navngjetent. Andreas begynte på hengslet i 1908. Hans historie er kraftig krydret med faguttrykk: Gylta, påsan, pungen, knubb, krabbas og stubb.

Jeg var bare framstøvlingen da jeg begynte på hengslet og med åra blei jeg kommandør - «formann». I de 54 åra jeg var på ælva, datt jeg aldri til vanns. Skryt er det ikke, bare enkel sannhet. Fløterne var vassrotter, enten de kunne svømme eller ikke. Arbeidsdagen begynte klokken 7, og varte til klokken 18. Lørdager sluttet vi klokken 17.

Andreas forteller hvordan en tradisjonell tømmerflåte ble dratt sammen:

Først la vi hulenken, ca. to tylfter tømmer som ble belagt med en hon i enden, alltid med toppene opp og bleiet sammen på begge sider med treplugger. Det var den første floa. Så la vi igjen hon bak. Deretter lag på lag med tømmer til flåtan var fredig til sleping. I de siste åra hadde jeg «vekking» - hogging rundt doppene, så ikke is og høyvann løftet dem fra bunnen. Arbeidet ble gjort med issager og langskaftede økser. Det var sure penger om vinteren var hard.

Omveltninger.

I 1916 fikk man den første mosemaskinen i "Hentinga". (Mosemakinen pressset det ferdigsorterte tømmeret til bunter av ca. 25 kubikkmeter). Før Stenberg Brugs Arbeiderforening, sammen med Bergsjø-arbeiderne ved Geithus, dannet fagforening i 1916. (Innen Stenberg Brugs arbeidsstokk, har det egentlig vært tre fagforeninger. De to første ble stiftet i 1907 og 1910, men disse fikk kort varighet), ble fløtingen og tømmerhåndteringen drevet av 60-80 faste arbeidere. I 1917 kom den andre mosemaskinen og nå var det ikke mange mann igjen som drev med den gammeldagse fløtingen. I mange år var det to maskiner som moset tømmer, senere ble det bare en. I 1968 ble hengslet nedlagt. Båter, biler og tog hadde nå helt overtatt tømmertransporten.

Kilde

Artikkel av Frode Caspersen på nettstedet Eiker Arkiv

Hvor Drammenelven iler av Per Otto Borgen (1997)

Artikkel i Drammens Tidende og Buskeruds Blad (1979)