Tjura spikerbruk

Tjura spikerbruk i Grue i Solør ble etablert i 1799 ved elva Tjura eller Tjuråa, nær utløpet i Gardsjøen. Det var et hammerverk som hadde kapasitet til å produsere en halv million spiker årlig. Det er uklart hvor lenge spikerproduksjonen foregikk. En periode mot slutten av 1800-tallet ble det produsert landbruksredskaper, men både dette og spikerproduksjonen må ha opphørt før 1900.

Det var også annen virksomhet knyttet til bruket. Helt fra begynnelsen av var det drevet landhandel, og dette fortsatte lenge etter at produksjonen var stoppet opp, langt inn på 1900-tallet. Eiendommen som verket lå på, utgjorde også et gardsbruk. Nesten fra starten av var det bygget opp et sagbruk på stedet, og dessuten kvernbruk. Det oppstod et karakteristisk lite brukssamfunn, og stedet ble da også omtalt som «Bruket» enda i 1940-åra.

Tettstedet Tjura var bygdesentrum i Grue inntil jernbanen kom i 1893 og sentrum flyttet over mot det nye bygdesenteret oppstod rund Kirkenær jernbanestasjon

Etableringen

Gründer og første eier var Colbjørn Colbjørnsen, gardbruker på Møystad (i dag gnr. 41). Han fikk den 7. desember 1798 kongelig bevilling til å starte spikerproduksjon, og dessuten til å bygge sagbruk. Den 27. desember 1799 ble det også utstedt handelsprivilegium til Colbjørnsen med det formål å forsyne arbeidsfolket med nødvendige varer.

Bruket ble anlagt på grunn som Colbjørnsen hadde kjøpt på nordsida av Tjura. På andre sida av åa eide Colbjørnsen allerede grunnen, stedet Pålsrud som hørte Møystad til. På Pålsrud var det to kvernbruk, som også bidro til den mangfoldige aktiviteten ved bruket. Det ble bygd hus til bruksarbeiderne, kalt Smedbygningen eller Smea, med plass til fire familier.

Det ble etter hvert anlagt et nytt gardsbruk der som fikk navnet Tjura (gnr. 39).

Produksjonen

Innen 1820 hadde verket fått fire vasshjuldrevne spikerhammere og en kniphammer, for så vidt basert på gammel og velprøvd teknologi. Kapasiteten var 400 000-600 000 tre- og firetoms spiker årlig.

Arbeidsstokken var seks faste arbeidere og dertil et varierende antall dagleiere. I 1832 hadde bruket to svenner, fire drenger og to dagleiere. Forvalteren Gunder Paulsen, som ledet arbeidet der i 1840-åra, forteller at hans arbeidsoppgaver bestod i «å utlevere jern til de 3 eller 4 spikersmedenr og igjen motta spikerne, påse disse lagt i kasser, betale smedene og håndlangerne, dels med mel og kornvarer, dels med kontanter, påse at driften av jordbruket gikk ordentlig og føre bøker over det hele.»

I Grue-boka framholdes det at det «i andre helvta» av 1800-tallet i tillegg til spikerproduksjonen ble smidd økser, hakker, greiper, tømmerlenker og annen redskap. Etter alt å dømme opphørte spikerproduksjonen etter en eierfallitt i 1856, og det er uvisst når produksjonen ble gjenopptatt. I folketellingene 1865, 1875 og 1900 har vi ikke greid å spore annen produksjonsvirksomhet på Tjura enn gardsdrifta og mølla.

Eierskifter

Allerede etter to-tre års drift solgte Colbjørnsen bruket til bonde Arne Ulriksen Kongshaug. Med salget fulgte garden, spikerverket og kvernene, samt handels- og sagbruksbevillingene. Det var i Ulriksens eiertid at saga der ble igangsatt.

Arne Ulriksen fikk fornyet sine næringsrettigheter i 1812, men avhendet virksomheten få år etter. Kaptein Ole Gjerdrum Arntzen søkte og fikk de samme rettighetene i 1817, men kjøpte visstnok ikke bruket på det tidspunktet. Det må derimot broren høgsterettsassessor Andreas Arntzen ha gjort. I følge Jens Kraft var han eier ca. 1820. Så kjøpte kaptein Arntzen det fra broren i 1826, og dreiv bruket til 1841, da han overlot det til proprietær Jørgen Cappelen Omsted.

Omsted solgte eiendommen til Ulrik Fredrik Hals i 1856. Han gikk fallitt, og Tjura ble overtatt av hans søster Hanna Hals, som var ugift, og som bodde på Tjura saman med to ugifte brødre. Disse solgte videre til Ole Georg Olsen.