"Oimara" - Skipsvraket ved Tomasjordneset

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Vraket av "Oimara" Bilde ifra 2024. Foto: Stian Holm

Uten for Tomasjordneset i Tromsø kommune kan vi i dag se restene etter ett skip i fjæra. Der har det ligget siden høsten 1927 etter at det ble slept over Tromsøysundet. Uten for Tomasjordneset ble det satt på land i fjæra etter å ha ligget fortøyd utenfor Tromsøya i 9 år. Dette skulle vise seg å bli den siste reisen til den en gang så solide fraktebåten. Skipet ble forlatt der i fjæra ved Tomasjordneset, hvor det lille som er igjen av det fortsatt ligger den dag i dag.

Skipets historie

Skipet som har ligget utenfor Tomasjordneset i siden 1927, begynte sitt liv på slutten av 1800-tallet, trolig i byen Hull i Yorkshire på den engelske østkysten, hvor det ble bygget på et av byens mange verft. Skipet ble konstruert med spanter av jern og et skrog av solide eikeplanker, noe som visst nok skulle ha gjort skipet «usedvanlig sterk». Skipet var av typen kutter og var 103 fot langt, og det fikk navnet «Oimara».[1] I enkelte artikler blir den også omtalt som "Oimara Hull"[2]. Rundt århundreskiftet ble «Oimara» solgt til et russisk kullselskap, og ble satt til å frakte kull mellom Spitsbergen og Norge. I 1917 bryter det ut revolusjon i Russland som fører til at det gamle tsarveldet ble styrtet, og som etter hvert kulminerer med at de røde bolsjevikene med Lenin i spissen tar makten under oktoberrevolusjonen i 1917. Selv om Lenin tar makten i 1917 så må bolsjeviken kjempe for å konsolidere sin makt, og maktkampen ender med at det i 1918 bryter ut borgerkrig i Russland, en borgerkrig som skal vare helt til 1921, og som får en endelig slutt med etableringen av Sovjetunionen i 1922.[3] Borgerkrigen førte til at «Oimara» nå måtte bytte ut kullasten med menneskelig last, og en gang i løpet av 1918 – med en kaptein Levin bak roret og en Hans Bertheussen fra Tromsø som maskinist – seiler «Oimara» fra Murmansk med 19 russiske flyktninger om bord som fraktes til en trygg havn i Tromsø.[4] Dette skulle være siste gang «Oimara» seilte for egen maskin.

Fra skip til vrak

Flyfoto fra henholdsvis 1952, 1968, 2014 og 2023, som viser den gradvise ruineringen av "Oimara". Man ser også det blir mer liv på havbunnen rundt vraket etter hvert som det åpnes opp Foto: https://www.norgeibilder.no/

Etter ankomsten til Tromsø ble båten liggende forlatt utenfor Minde på Tromsøya. Den forlatte skuta begynte å forfalle, og etter hvert ble også maskinen tatt ut, og «Oimara» ble liggende som et ribbet spøkelsesskip. På samme tid som «Oimara» kom til Tromsø så var det planer om å anlegge en kullkai for kull fra Bjørnøya på Tomasjordneset. Materialer til kaien ble handlet inn og fraktet til stedet, men byggingen lot vente på seg. Etter hvert ble tomten og planene om kullkai solgt, visstnok til det engelsk/russiske selskapet Anglo Russian Coal Co., som ble ledet av en russer ved navn Nachimcon. Siden «Oimara» også opprinnelig hadde russiske eiere ble det nå synkeferdige skipet slept over til Tomasjordneset høsten 1927. [5]Heller ikke med de engelsk/russiske eierne ble planene om kullkai på Tomasjordneset satt ut i livet, og russiske eieren av tomten oppgav planene og tok med seg materialene som var tiltenkt kaien med til Svalbard, mens «Oimara» ble liggende igjen i strandkanten utenfor Tomasjordneset, forlatt og overlatt til sin egen skjebne.[6]

Et landemerke og et minnesmerke

Etter at «Oimara» ble forlatt har det ligget som et landemerke i Tromsøysundet. Selv om det opp igjennom årene har vært mange diskusjoner om hvor vidt vraket bør bli fjernet eller ikke, har det også har blitt et landemerke folk bryr seg om. For ungene som vokste opp med «Oimara» som nabo i tiårene etter at skipet kom til Tomasjordneset så ble båten en lekeplass der utallige «fantasi sjøslag» ble utkjempet i og ved vraket. Den gamle isshavsskipperen Leiv Isaksen kunne i 1981 fortelle til avisa Tromsø at også vraket kunne by på en kjærkommen ekstrainntekt for ungene som lekte der, som plukket ut og solgte de mange messingboltene som var brukt til å nagle skroget til spantene.[7]

Lokalhistorikeren Per Eliassen har også uttalt at han ser på «Oimara» som et viktig minnesmerke etter kullindustrien i nord. Han mener også at det bør settes opp et minnesmerke over «Oimara» slik at båten og næringen som den var en del av også vil bli minnet etter at vraket er borte for godt. Han mener sågar at et slikt minnesmerke er viktigere enn byens minnesmerke etter Roald Amundsen og hans bedrifter. Ønsket om et slikt minnesmerke støttes også en eldre beboer på Tomasjord. For henne og andre som har hatt vraket som nabo hele livet så vraket etter «Oimara» blitt et «landemerke» og «noe om skal være der» og som bør huskes etter at vraket en gang har forsvunnet helt. For andre ligger vraket av «Oimara» der som en representant for kjære sommerminner fra barndommen. [8]

Det må også nevnes at de på 1980-tallet pågikk lengre diskusjon i avisa Nordlys om vraket på Tomasjordneset virkelig var «Oimara» eller om det var en annen skute ved navn «Idea». Etter flere ukers diskusjon med flere leserinnlegg ble til slutt slått fast, blant annet av den nevnte isshavsskipperen Leiv Isaksen og andre som husket begge fartøyene, at det definitivt var «Oimara» som lå ved Tomasjordneset.[9]

Naturen har tatt over

En flokk med skarv sitter på restene av "Oimara". Foto: Stian Holm
Den siste resten av "Oimaras" skuteside, dekket av marint dyreliv. Foto: Stian Holm

Det er ikke bare med mennesker vraket av «Oimara» har knyttet relasjoner til i løpet de nesten hundre årene det har ligget der. Helt fra starten av har skarven benyttet seg av vraket som et sted å sitte å tørke fjærdrakten etter at den har vært på matjakt. Det har på det meste vært observert mer enn 160 skarv sittende på vraket samtidig. I dag er det nok plass til langt færre skarv på det stadig minkende skroget, men vraket fortsatt et yndet sted for fotografer som er på jakt etter bilder av skarven. Vraket av «Oimara» har sågar blitt kalt «byes mest fotograferte vrak».[10] Den gradvise ruineringen av «Oimara» har også åpnet det opp for marine dyrearter. Ved springfjære – da man enkelt kan ta seg helt ut til vraket – kan man se de store mengdene av rur, anemoner, tang og tare, snegler, og mange andre marine organismer som lever i og på vraket. De en gang så solide, men nå avrustede spantene til "Oimara" har nå blitt hjemmet til store hengende blåskjellkolonier. Det er også blitt observert at otere bruker vraket som jaktmark og som et trygt sted å spise hva den har fanget.

Referanser

  1. ↑ iTromsø 2011.12.27. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ Tromsø 1981.07.25. Digital versjon på Nettbiblioteket og iTromsø 2011.12.27. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ Egge, Åsmund. Fra Aleksander II til Boris Jeltsin : Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Utg. Universitetsforl.. Oslo. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  4. ↑ iTromsø 2015.01.05. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  5. ↑ iTromsø 2011.12.27. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  6. ↑ Tromsø 2003.01.29. Digital versjon på Nettbiblioteket og Tromsø 2003.01.29. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  7. ↑ Tromsø 1973.06.09. Digital versjon på Nettbiblioteket og Tromsø 1981.07.25. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  8. ↑ Hva skal skje med vraket?, NRK Troms og Finnmark.
  9. ↑ Hva skal skje med vraket?, NRK Troms og Finnmark; Nordlys 1986.09.16.. Digital versjon på Nettbiblioteket og Nordlys 1986.09.15. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  10. ↑ Nordlys 1986.09.15. Digital versjon på Nettbiblioteket og iTromsø 2015.01.05. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=%22Oimara%22_-_Skipsvraket_ved_Tomasjordneset&oldid=2696663»