Åsgård sykehus

Åsgård sykehus i Tromsø kommune åpnet 11.oktober 1961 og er fortsatt i drift. Før 1961 fantes det ikke eget psykiatrisk sykehus for befolkninga i Troms og Finnmark. Sykehuset skulle behandle alt fra alvorlige psykoser til lettere nevroser, og ble oppført i flere byggetrinn. Det første byggetrinnet stod klart for delvis drift til åpningen i 1961. Sykehuset ble da overført fra staten til Troms og Finnmark fylkeskommuner og bykommunene Harstad, Tromsø, Hammerfest, Vadsø og Vardø. Sykehuset var ferdig utbygd i 1967. Denne teksten vil gi et innblikk i noen forhold ved Åsgård Sykehus’ historie og utvikling i det tidsrommet Åsgård var et eget psykiatrisk sykehus for befolkninga i Troms og Finnmark, fra 1961 til 1997.  

Statsasyl i Tromsø

Stortinget vedtok allerede i 1924 å bygge et statsasyl i Tromsø som psykiatriske sykehus ble omtalt som, for befolkningen i Troms og Finnmark. Vedtaket ble imidlertid lagt til side som følge av økonomiske grunner, men også pga en velfungerende offentlig forpleining utenfor asyl (privatpleie) i Troms og Finnmark. Først over tyve år senere, i 1948, kjøpte staten eiendommen Åsgård, gnr. 118, bnr. 1, i Tromsøysund. Året etter satte departementet ned en plankomite for det nye sykehuset. Eiendommen Åsgård var på 800 mål, og lå sørvendt til på vestsida av Tromsøya ved Sandnessundet. Her var det god plass til sykehusbygninger, personalboliger, store uteareal til jordbruksaktiviteter og ikke minst rolige omgivelser for pasientenes uteaktiviteter og fritidssysler.

Bygningsmassen

Sykehuset var planlagt for 467 sengeplasser, og var bygget etter «paviljongsystemet» med flere mindre bygninger fordelt i landskapet i nord-sørlig retning. Pga det værharde klimaet ble de i alt 7 paviljongene forbundet ved en innglasert korridor, ca. 800 meter lang. Det ga rom for flere innelukkede luftegårder utenfor paviljongene som både ga pasienter tilgang til uteareal, samtidig som pasientene kunne være under tilsyn og trygge rammer. Paviljongene rommet pasientavdelinger for pasienter med alvorlig psykisk lidelse og var i regelen i tre etasjer. I tillegg kom en psykiatrisk klinikk (for lettere psykiske lidelser) og en poliklinikk for ambulerende tjenester og ettervern. I midten av bygningsmassen var det tre bygninger for fellesfunksjoner som kjøkken, vaskeri, kantine og festsal.  

Et eget samfunn i byen

Åsgård var ikke bare et sykehus, men på mange måter et lite samfunn i byen. De fleste ansatte bodde på sykehusområdet. Som det første psykiatriske sykehuset i landet, ble det bygd personalboliger parallelt med sykehusbygningene. På 1960-tallet var det ikke lenger tilstrekkelig å tilby ansatte hybler på sykehusloftet. Også kvinnelige sykepleiere ville ha sitt eget hjem. Ansatte fikk tilbud om bolig etter stilling og stand. Det var egne overlegeboliger, familieleiligheter i firemannsboliger, hybelleiligheter og hybelhus.Sykehuset startet egen barnehage på 1970-tallet, først i ei brakke og seinere i et eget bygg ovenfor sykehuset. Sykehuset hadde videre eget postkontor, bank, frisør, tannlegetjeneste, bibliotek, og butikk i utkanten av sykehusområdet. Tromsø kommune drev egen skole for pasientene.  At ansatte fikk tilbud om bolig, bidro til økt rekruttering av fagpersonell.

Behandlingsformer

---

Medikamentell behandling og arbeidsterapi var en vesentlig del av behandlingen de første årene. Potet- og grønnsaksdyrking hadde en sentral plass i driften av sykehuset. Psykiatriske sykehus skulle være sjøldrevne med potet og grønnsaker og inntektene fra gårdsdrifta var tatt med i beregninga av kostøre og budsjett. I tillegg ble gårdsarbeid sagt å ha en terapeutisk effekt. Dette var ei tenkning som har prega det psykiatriske behandlingsmiljøet fra Gaustad ble oppretta i 1855 og som var sentralt også på Åsgård Sykehus til langt ut på 1990-tallet. Det samme hadde ulike arbeidsterapier som systuer og snekkerverksted. Kulturelle aktiviteter for pasientene fikk etter hvert en sentral plass. I 1973 etablerte sykehuset et fritidskontor som kom til å bli et viktig tilbud til pasientene.

Nye ideer

De første tiårene tiltrakk sykehuset seg mange unge og entusiastiske fagfolk. Sykehuset hadde ingen langvarige tradisjoner å forsvare, og Åsgård ble utover 1970-tallet en smeltedigel for nytenkning, og nye trender fikk fotfeste. Det var særlig tre forhold som satte sitt preg på den unge institusjonen.

Det var for det første ei sterk vektlegging av sosialpsykiatrisk behandling der fokus var rettet mot samspillet mellom enkeltmenneskets psykiske helse og miljøene de bodde i. Troen på lokalsamfunnene som en ressurs var sterk, og tjenester skulle desentraliseres. Fagfolk tok tidlig initiativ til samarbeid med kommuner i Finnmark og Nordland gjennom utstrakt reisevirksomhet. Hensikten var å bedre samarbeidet mellom tjenester i kommunene og sykehuset.

I 1975 var sykehuset regionalisert til tre selvstendige regionavdelinger; en for Finnmark, en for Nord-Troms og en for Sør-Troms. Regionene skulle dekke alle behandlingsfunksjoner og ha regelmessige reiser til alle kommuner. Slik ble sosialpsykiatri forsøkt satt i system og gjorde virksomheten i det nye sykehuset synlig i hele landet. Samtidig ble sengetallet gradvis redusert i sykehuset og tjenestetilbudene i kommunene bestod i all hovedsak kun av distriktsleger og helsesøstre i tillegg til psykiatriske sykehjem.

Et annet trekk var at flere av de nytilsatte fagfolkene var sterkt inspirert av antipsykiatrisk tenking. De stilte spørsmål med tradisjonell psykiatrisk behandling og hevda at avdelingsmiljøet hadde langt større innflytelse på pasientens tilstand enn medisiner. De var også kritiske til autoritære strukturer i sykehuset. Dette fikk konsekvenser for forståelsen av hva som var virksomt i behandlinga. Behandlingsformer som miljøterapi, nettverksarbeid, for- og ettervern, sosial trening og familieterapi fikk etter hvert innpass.

Sist, men ikke minst kom etableringa av Universitetet i Tromsø fra begynnelsen av 1970-tallet – ofte omtalt som «det røde universitet» - til å spille en sentral rolle. Universitetet tiltrakk seg ansatte og studenter som reiste kritikk mot psykiatriske institusjoner og syn på psykiske lidelser der pasientene ikke var meningsberettigede. Sykehuset hadde stort behov for ekstravakter og mange studenter fikk arbeid som ufaglærte pleiere.

Kriser i kø

---

Mot slutten av 1970-tallet førte nye finansieringsordninger og omstruktureringer i sykehuset til endringer i sykehusets drift. Institusjonshelsetjenestene skulle bygges ned til fordel for allmennhelsetjenesten. Samtidig fortsatte nedbygginga av sengeplasser i sykehuset uten at det skjedde ei tilsvarende økning i tilbudet utenfor institusjonen. Det var få eller ingen tjenestetilbud på kommunalt nivå. Resultatet var at pasienter ble utskrevet uten tjenester og oppfølging i sine lokalsamfunn.  Utover 1980-tallet uttrykte både ledelsen og de ansatte bekymring over sengekapasiteten, som lå langt under landsgjennomsnittet.  De hevda at Åsgård Sykehus ikke kunne redusere kapasiteten ytterligere før tilsvarende tilbud var utbygd i kommunene.  

Tilførselen av helsepersonell stoppet også opp. Spesielt var mangelen på leger og sykepleiere stor. Ukentlig kunne en lese om negative hendelser på Åsgård. Sakene handlet om økonomiske problemer, nedskjæringer, pasienter som rømte, branner og branntilløp eller at fagfolk forlot sykehuset. Sykepleiedekninga var prekær høsten 1984 da 35 av 95 sykepleierstillinger var besatt. Pasienter og ansatte måtte leve med konstant overbelegg, stort forbruk av ekstravakter, og mangel på fagutdanna personale. Andelen tvangsinnlagte pasienter og tvangsbruk var foruroligende høg sammenligna med andre psykiatriske sykehus. I juni 1984 da 77 % av pasientene var innlagt mot sin vilje.   Politikernes og myndighetenes svar på krisa var stadige omorganiseringer, men det medførte bare merarbeid for avdelingssykepleierne som måtte skaffe data og tallmateriale.  

Den 14.januar, i 1985 skrev sykepleieledelsen ved Åsgård Sykehus et avisinnlegg i «Nordlys» der de hevda at «Åsgårdpasientene lider overlast hver eneste dag».  Samme dag ble de 35 sykepleierne som da var ansatt ved sykehuset, sykemeldte i to uker. «Vi vil ikke lenger være medvirkende aktører i denne uforsvarlige driften av institusjonen», hevda de.  

Sykemeldingene gikk ikke upåakta hen. De skapte debatt og ledelsen etablerte raskt «luftbroer» og rekrutterte sykepleiere og psykiatere for en kortere eller lengre periode. Troms Fylkesutvalg vedtok å opprette ei videreutdanning i psykiatrisk sykepleie ved Sykepleierhøgskolen i Tromsø og de første studentene begynte samme høst. Ledelsen iverksatte også veiledningstilbud for alle ansatte de kommende årene.

Åsgård sykehus er verneverdig

---

Allerede før Åsgård ble bygd hadde myndighetene et ønske om et tettere samarbeid mellom psykiatrisk og somatisk helsetjeneste. Myndighetene lyktes til en viss grad med dette i 1997 da Åsgård og RITØ slo seg sammen og Åsgård ble en klinikk under UNN - Universitetssykehuset Nord-Norge. Samtidig har det også vært et ønske om å flytte psykiatrisk klinikk til Breivika. Det skjedde i 1995 og sist i 2021. Men forsøkene på å flytte driften til Breivika mislyktes, takket være motstand fra både pasienter og ansatte. Åsgårds beliggenhet kan betraktes som «indrefileten» i Tromsø, og Åsgårdmarka er enhver utbyggers drøm og svært verdifull. Mange psykiatriske sykehus rundt i landet er nedlagt og samlokalisert med det somatiske sykehuset. Slik er det ikke med Åsgård. Åsgård lever videre og vil gi tjenester til mennesker med psykiske lidelser i flere tiår framover. I dag er ett av sykehusbyggene fredet, og deler av bygningsmassen er vernet utvendig. Nye UNN Åsgård er vedtatt bygd, de første spadetakene er tatt og nytt sykehus er planlagt tatt i bruk i 2030.

Kilder og litteratur

• Nettsidene til UNN Åsgård

Digre, Kari (1986): Jubileumshefte Åsgård sykehus 11/10 1961 – 11/10 1986, Åsgård Sykehus

Fause, Å (2015): Framveksten av en psykisk helsetjeneste i Nord med et blikk på sykepleiens utvikling og bidrag, Sepentrio, UiT

Maliks, Leif (2011): Fra bartskjærer til universitetssykehus. Glimt fra nordnorsk helsehistorie, Stamsund: Orkana Forlag

Maliks, Leif (2012): Adspredelse og kontroll – Fra den norske psykiatriens bygningshistorie i Hammer, Erlend: «Landsverneplan for helsesektoren – Rom for helse – hovedtrekk i spesialisthelsetjenestens bygningshistorie», Helse – og omsorgsdepartementet