Østen Andersen Sverdrup (1663–1705)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Østen Andersen Sverdrup var sokneprest i Holt i dagens Tvedestrand kommune, der middelalderkirka fortsatt står.
Foto: Dag Bertelsen (2011).

Østen Andersen Sverdrup (født 1663 på Vang, død 20. januar 1705 i Holt) var sokneprest til Holt, som omfatta dagens Arendal og Tvedestrand kommuner.

Slekt og familie

Han var eldste barn av godsforvalter Anders Pedersen Sverdrup (1626–1675) og Elisabeth Østensdatter (1642–1710).

Den 4. juni 1690 ble han gift med Johanna Elisabeth Bremer (1655–1732). Hun var datter av borgermester Frederik Bremer og Susanne Elisabeth Møllmann. De fikk ti barn, men ni av dem døde unge, og bare én førte slekta videre.

  • Elisabeth Susanne Sverdrup (1690–1701).
  • Frederik Sverdrup (1691–1693).
  • Anders Sverdrup (1692–1693).
  • Frederik Sverdrup (1693–før 1698). Tvilling med neste.
  • Anders Sverdrup (1693, død som barn).
  • Lars Sverdrup (1694–1695).
  • Mathias Sverdrup (1696–ca. 1702).
  • Frederik Sverdrup (1698–ca. 1702).
  • Christian Sverdrup (1700–1769), kjøpmann i Christiania.
  • Elisabeth Sverdrup (1702–ca. 1703).

Liv og virke

Østen Sverdrup gikk på Christiania katedralskole. Den 14. juli 1683 ble han immatrikulert som student ved Københavns Universitet. Etter studiene var han hører var katedralskolen i Christiania, i påvente av å få et presteembete. Det dukka opp et skjær i sjøen; da han ble gift med Johanna Elisabeth Bremer var hun allerede høygravid, og deres første barn ble døpt måneden etter bryllupet. Dette var til hinder for prestevigsel, men han fikk raskt kongelig absolusjon for leiermålet. Han måtte allikevel vente noen år til før han fikk tillatelse til å virke som prest.

Da tillatelsen endelig kom den 12. mars 1695 ble han aftensangprest i Bragernes kirke. Dette er ganske langt ned på rangstigen, men han måtte ikke vente lenge på et skikkelig kall. Den 17. august 1695 ble han utnevnt til sokneprest i Holt, som var et stort og nokså velstående prestegjeld. Han ble ordinert av biskop Hans Munch i Kristiansand domkirke den 18. oktober 1695. Sverdrup var i sokneprestembetet til sin død i 1705.

Vi vet ikke mye om hans virke som prest, og det er kanskje noe urettferdig at det lille vi vet stort sett er kritikk. Dessverre er det ofte det som blir skrevet ned, mens rosen forble muntlig eller usagt. Under en prostevisitas i 1700 ble det notert at han ikke var til stede, og om han hadde vært der skulle han ha fått høre noen ord om at det ikke var preken like ofte som før. Men presten skrev at «udi hans absense ville vi icke tale nogit».[1] Å ikke ville si noe i hans fravær, men allikevel skrive det ned for all ettertid, er kanskje i overkant passiv-aggressivt for en prost, men slik kunne det gå. Samme år ba også noen i prestegjeldet om å få en annen prest på Tromøya. Men stiftamtmannen avviste dette fullstendig, og mente skrivet kom fra noen fulle matroser som hadde latt seg forlede. Tromøya forble inntil videre en del av Holt prestegjeld.

Østen Sverdrup var også i strid omkring enka etter forrige prest, Agnete Wolf. Etterfølgeren i embetet hadde ansvaret for å forsørge enka, og ofte løste man dette ved å gifte seg med henne. Men Sverdrup var allerede gift, og måtte dermed betale en pensjon på 25 riksdaler. Dette lovte han å gjøre, men da pengene skulle ut betalte han bare 16 riksdaler, og mente at det fikk være nok. Dette tilsvarte 1/8 av de faste inntektene i Holt prestegjeld. Det fikk han med seg prostiretten på i 1701. Enka ga seg ikke, og mente at 25 riksdaler var rett sum, og at dette var 1/8 av de faste inntektene. Det viste seg at Østen Sverdrup nok hadde lagt gamle regnskaper til grunn, og at enka hadde rett. Om han noen gang faktisk betalte hele summen er uklart.

Etter farens død i 1675 bodde mora en tid på Skattum på Vang, men i 1697 hadde hun flytta til Østen Sverdrup i Holt. Der bodde hun til hans død, da hun flytta videre til ei datter i Trondheim.

Østen Sverdrup ble bare 41 eller 42 år gammel. Vi vet ikke årsaken til at han døde så ung; at vi i det hele tatt ved datoen for hans dødsfall skyldes at klokkeren noterte det på siste side i kirkeboka.

Referanser

  1. Faye 1859: 27.

Kilder og litteratur