17. maisteinen på Snåsa
17. maisteinen på Snåsa er et minnesmerke over Grunnlovsvedtaket den 17. mai 1814, som står på Lyshusberget i Snåsa i Nord-Trøndelag. Den unge studenten og prestesønnen Ole Rynning fra Snåsa var til stede ved avdukingen av Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, og han lot seg begeistre av Wergeland og av stemningen ellers. Noen måneder seinere var han tilbake på Snåsa. Og han hadde fått en idé.
Ole Rynning var født i Ringsaker på Hedmark 1809 og kom til Snåsa sammen med familien i 1825. Faren, Jens Rynning, var utnevnt til sogneprest på Snåsa, og han var en ekte opplysningsprest. Han var en potetprest i egentlig forstand, for han læret snåsningene å dyrke poteter. Men han var også en lojal tilhenger av Karl Johan, som hadde blitt konge i 1818. Da kongen døde i mars 1844, skrev Rynning i kirkeboka: «Karl Johan er død» − som om han var en del av menigheten. Sønnen Ole hadde en helt annen oppfatning.
I august 1830 tok Ole examen artium i Christiania. Han begynte på videre studier, og i studentmiljøet fant han sin plass blant dem som var i opposisjon til svenskekongen. Sommeren 1833 forlot Ole Rynning Universitetet og Christiania, uten å ha fullført embetseksamen. Han reiste ikke direkte hjem til Snåsa. Hele høsten bodde han hos prost Hans Peter Schnitler Krag i Vågå. Han var huslærer for ungene til presten, og Krag ble et forbilde for Ole. Ole reiste etter hvert hjem til Snåsa, og i kirkeboka står det at han kom hit julaften 1833. Han var blitt skolemann, tydelig inspirert av Vågå-presten. Han begynte å undervise embetsmannssønner fra distriktet som ville ta studenteksamen. Og han drev søndagsskole. Det var en skole som ikke må forveksles med de kristne søndagsskolene for barn slik vi kjenner dem i dag.
Søndagsskolen var et opplysningsprosjekt som ble startet flere steder i landet på begynnelsen av 1800-tallet. Skolene var beregnet på håndverkere, som skulle lære å skrive, regne, tegne, og gi elevene en innføring i dannelsesfag som fedrelandshistorie, kunsthistorie, naturhistorie, geografi. Elevene var unge menn som var konfirmert og var i arbeid. Ole Rynning tilpasset skolen Snåsas behov. Det er ikke noe kildemateriale som kan fortelle hvem som gikk på skolen, og hva innholdet i undervisninga var. Men vi har ett synlig resultat av skolens virke: 17. maisteinen på Lyshusberget ved prestegården. Jens Rynning skrev i 1839:
| Af Bautastene er ingen siden opdaget, dog er een (…) 1835 oprejst paa Klippen vestenfor Præstegaarden den 17 Maji den haver kun hine 6 Figurer indskaaren paa en poleret Flade. I øvrigt er den aldeles raa, som en sedvanlig Bautasteen. Det er ellers mærkeligt at den paa nævnte Dag Kl: 10 Formiddag blev trukken paa Skaren af Søndagsskolens Elever, paa den Tid plejer ellers at være den bedste Sædetid. | ||
Denne skriftlige kilden slår fast at søndag 17. mai 1835 klokka 10 om formiddagen ble steinen reist av søndagsskolens elever. Det var ekstra sein vinter det året, og de trakk steinen på skaren fram til det stedet de satte den opp. Søndagsskolelærer Rynning kombinerte i dette prosjektet flere pedagogiske poenger. Geologisk kunnskap måtte til for å finne en høvelig stein. Den ble funnet i nærheten. Historisk kunnskap om Grunnloven og Eidsvoll 1814. Slagordet var: Ja til 17. mai og nei til 4. november. Derfor står det bare 17. mai på steinen.
Og hvor var fader Rynning da dette pågikk? Tidspunktet på dagen – klokka 10 − var nok taktisk valgt av Ole for å hindre innblanding og forstyrrelser fra faren. For han holdt nettopp da gudstjeneste i kirka. I kirkeboka står det at han holdt Prædiken og to liktaler denne søndagen.
Ole Rynning reiste til Amerika i april 1837 og døde der året etter. Etter det stod steinen i 100 år uten at den tilsynelatende ble brukt til noe. For over 60 år siden «oppdaget» Joralf Gjerstad, også kjent som Snåsamannen, steinen som ligger noen få hundre meter sør for heimen hans. For over 30 år siden ble steinen et sentralt innslag i 17. maifeiringa på Snåsa. 17. mai i 2010 ble det arrangert et stort 175-årsjubileum for denne spesielle steinen.
Kilder
- Arnt-Erik Selliaas: «17. maiminnesmerker i Norge» i Lokalhistorisk magasin nr. 1/2013 (publisert på Lokalhistoriwiki etter forfatterens ønske)