Alfred Johnsen (1897–1989)
Alfred Johnsen (født 20. januar 1897 på Risnessan i Vesterålen, død 28. november 1989 på Bøheimen sykehjem i Bø i Vesterålen) jobbet lange dager i forskjellige yrker, og ett av dem skulle ta ham til Rjukan langt borte fra hjemplassen hans. Alfred og hans familie var alle bosatt på en gård i Bø i Vesterålen, der Alfred og de fleste av hans brødre jobbet i Vegvesenet med å sprenge fjell og legge vei.
Oppvekst
Han ble født i 1897. Alfred ble ikke født på sykehuset, men heller hjemme. Dette kan ha vært på grunn av at det var mest vanlig med hjemmefødsler på denne tiden, og transporten til sykehuset var verken rask eller bra nok. Alfred vokste opp med mor, far og 13 søsken, som alle bodde i samme hus. Det var vanlig på denne tiden at familier bodde i lag, slik var det også for Alfred. Selv om Alfreds familie var veldig stor var det helt nødvendig at de bodde slik. En av grunnene for at familien bodde så mange i samme hus var på grunn av at Alfreds far ble blind i ung alder, noe som gjorde at Alfred og hans brødre ble en viktig ressurs for at gårdsarbeidet og husstellet ble gjort.
Alfred begynte på barneskole og søndagsskole i 1904, men noen høyere utdanning utover dette hadde han ikke. Arbeidslivet begynte tidlig for barn på denne tiden, og i en alder av 13 år begynte Alfred å jobbe på Hovden sammen med flere av hans brødre. På Hovden jobbet de hovedsakelig med å flette garn og tau for fiskebåter som skulle på havet. Da Alfred ble 17 år fikk han jobb på en småbåt. Som lønn fikk Alfred med seg deler av fangsten, som han hengte opp til tørk og solgte som tørrfisk. Dette tjente Alfred bedre på, enn det de solgte den ferske fisken for på kaia.
Jobb og eventyrlyst
Siden det var lite arbeid fordelt på mange folk i Bø, valgte Alfred som 20 åring å reise sammen med noen av hans brødre og venner til Rjukan for å jobbe på kunstgjødselfrabrikken til Norsk Hydro. Reisen foregikk sannsynligvis med båt til Trondheim, og derfra med tog videre sør. Framkomstmiddel som fly og bil var ofte ikke ett alternativ på denne tiden.
Jobben på Rjukan var ett spennende nytt skifte for fiskerne fra Nord. Selv om de reiste ned for å skaffe seg jobb, var det nok en del eventyrlyst også som førte dem til Rjukan. Etter noen år med arbeid på fabrikken bestemte Alfred seg for å dra hjem igjen. De ble bare noen år i Rjukan, noen årsaker til dette kan være lite arbeid å få, og de ville hjem til der resten av familien bodde.
Familiestiftelse
Etter hjemkomsten til Bø traff Alfred Jenny, og de fant tonen fort. Kort tid etterpå giftet de seg[1]. Alfred og Jenny fikk etter hvert 6 barn, og behovet for en større plass å bo meldte seg. På grunn av økonomi og praktiske årsaker bestemte Alfred og broren Jæger seg å kjøpe hus ilag der begge familiene kunne bo. Jæger og hans kone fikk 8 unger sammen, og nå bodde det tilsammen 17 mennesker i huset. Med eiendommen fulgte det med ett stykke land hvor de drev med gårdsdrift. Her hadde de sauer, høns, kyr, og etter hvert også mink. Alfred og Jæger begynte å jobbe i vegvesenet kort tid etter at de kom fra Rjukan. Mens de var på jobb, var det konene og barna som tok seg av alt stell og arbeid på gården til de var tilbake fra jobb igjen.
Tiden i Vegvesenet
Alfred begynte i midten av 20 årene å jobbe i vegvesenet sammen med Jæger. Ettersom bil ikke var et tilgjengelig framkomstmiddel på denne tiden, ble sykler hyppig brukt for å komme seg fra hjemmet til jobben, og tilbake igjen. Da de var ferdig på jobb, syklet de hjem for å jobbe på gården og ta del i dyrestellet. Til tross for at arbeidsdagen var lang og tung, var ikke lønnen veldig god. På denne tiden tjente de under 7 kr i timen i vegvesenet.[2] Alfreds oppgave var å henge i tau i en fjellvegg for å sprenge ut masser for å grave ut fra fjellet. HMS var dårlig eller ikke eksisterende på denne tiden og utstyret var gammelt og slitt. Det var ingen elektriske redskaper eller apparater som ble brukt under disse jobbene. For å få plass til dynamittkubbene brukte de bor og slegge for å slå hull inn i fjellveggen. De startet med en bor med en lengde på ca 1 meter, og etter hvert som de hugget seg inn i fjellet måtte de øke lengdene på borren. Det lengste borrene de brukte var 4 meter lange. De brukte hele arbeidsdager for å slå inn dype nok hull slik at de kunne legge inn dynamitten.
På grunn av disse farlige arbeidsforholdene kom Alfred ut for en alvorlig ulykke mens de jobbet på veien som går til Hovden, området heter Tusjen, som den dag i dag består av stupbratte fjell som går rett ned i havet.
Alfred hang i denne fjellveggen for å gjøre klart til å sprenge da sikkerhetstauet plutselig røk. Alfred falt flere meter ned og landet på en fjellhylle der han ble liggende på kanten. Broren Jæger var også på jobb da dette skjedde. Han var den eneste som turte å klatre opp for å hente Alfred, siden de andre arbeiderne mente det var for farlig, og at de måtte vente på mer hjelp. Alfred ble fraktet med hest og vogn til nærmeste kai, og videre med en fiskeskøyte til Stokmarknes der han ble lagt inn på Stokmarknes sykehuset. På sykehuset lå Alfred i noen måneder til han var sterk nok til å dra hjem. Alfred lå til sammen 3 år i jernkorsett før han kunne gå og arbeide ordentlig igjen. I denne perioden var det kun litt lettere jobber han kunne bidra med på gården. Denne skaden skulle da prege Alfred resten av livet. 3 år etter ulykken var Alfred kommet seg så godt slik at han kunne fortsette jobben i vegvesenet sammen med Jæger.
Pensjonistlivet
Etter et langt arbeidsliv med mye tungt arbeid pensjonerte Alfred seg i 1972. Da Jenny gikk bort i 1970, og alle barna var blitt store og hadde flyttet ut, flyttet Alfred inn hos eldstesønnen Asle, som bodde 15 meter lenger ned i veien. Der bodde Alfred i den siste tiden av livet. Han hjalp til med gårdsarbeidet og oppussing/restaurering av huset. Etter hvert ble det mindre og minder dyr på gården å ta hånd om. I de senere årene var det bare grønnsaker som ble dyrket. Minken ble det også gradvis slutt på i de senere årene, og stoppet helt opp da Asle ikke orket mer. Asle tok over gårdsdriften da Alfred ble pensjonist, og da holdt de seg for det meste bare til dyrkbare grønnsaker. Alfred fikk dessverre drypp og begynte å få dårlig balanse. En gang falt Alfred så hardt at han bristet bekkenbenet. Det var slike situasjoner som gjorde at Turid, Asles kone, som på denne tiden var hjemme og tok seg av svigerfaren, ikke lengre klarte å ta hånd om Alfred da Asle var på jobb. Alfred flyttet da inn på Bøheimen sykehjem, der tilbrakte han sine siste 7-8 måneder av livet sitt i gode omgivelser til han sovnet stille inn.
Referanseliste
- ↑ Straume, Rolv. Bø bygdebok. Utg. Kommunen. 1963. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Intervju med Asle Johnsen
- ↑ https://digitaltmuseum.no/021017885238/stokmarknes-sykehus