Amunda Kolderup (1846–1882)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Amunda Bartholda Wilhelmine Mariane Kolderup (født 13. desember 1846 i Furnes, død 28. september 1882 i Kristiania) var sanger. Hun ble regna som en av våre fremste operasangere, men fikk en kort karriere og døde bare 35 år gammel.

Slekt og familie

Hun var datter av rittmester Niels Herman Colbjørnsen Kolderup (1799–før 1865) og Ulrike Charlotte Todderud (f. 1808). Faren tilhørte en av Kolderupslektene.

Amunda Kolderup ble ikke gift, og fikk ikke barn.

Liv og virke

Under oppveksten på Furnes, som i dag er en del av Ringsaker kommune, vakte henne sangstemme oppsikt. Allikevel var det ikke før hun var 23 år gammel at hun fikk sin første sangundervisning hos Gina Sandberg i Kristiania. I 1872 ble hun tatt opp ved friherreinne Adelaide Leuhusens sangskole i Stockholm. Etter to år der begynte hun som omreisende konsertsanger. Det var et vanskelig marked for dette i Norge, og i Bergen sang hun i 1876 for halvtomme saler, til tross for gode kritikker. I stedet reiste hun til Tyskland, der hun høsta anerkjennelse ved flere operahus både for sin kraftige sopran og for sine gode rolletolkninger. Kritikkene i Tyskland var strålende.

Dermed retta hun seg fra 1874 inn mot en operakarriere. Hun studerte hos Richard Levy i Wien, og den 18. september 1875 hadde hun rollen som Leonore i Verdis Trubaduren på operaen i Olmütz. Dette var hennes første store rolle, og som følge av hennes opptreden strømma det på med tilbud. Fram til høsten 1878 var hun engasjert ved operahus i Salzburg, Würzburg, Dessau og Mannheim, der hun hadde sammenlagt 22 store roller. Etter dette fulgte studer hos professor San Giovanni i Milano, og hun mente selv at det var først da at hun virkelig lærte å bruke stemmen. I Tyskland var kritikerne enda mer begeistra, og hun hadde en sesong i Aachen og en i Mainz. I mai 1881 ble hun prima donna ved operaen i Kassel, og det lå i kortene at neste skritt kom til være selveste hoffoperaen i Berlin.

Den 1. oktober 1881 fikk karrieren imidlertid en brå slitt. Mens hun sto i kulissene under en generalprøve for rollen som Rezia i Webers Oberon ble hun rammet av hjerneslag. Operahuset satte henne så høyt at de betalte full lønn under rekonvalesensen, og hun reiste hjem til Norge for å få tilbake helsa. Året etter var hun klar for gjesteroller i Tyskland, men kreftene holdt ikke, og den 28. september 1882 døde hun.

Hun er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Litteratur