Astrid Brinck (1912–1997)
Astrid Brinck, født Wiese (26. juni 1912, død 6. februar 1997) var en norsk motstandskvinne, krigshelt og bestyrerinne ved Bæreia krigsinvalidehjem i Kongsvinger.
Hun er særlig kjent for sitt modige engasjement under andre verdenskrig og for sin livslange innsats for krigsinvalider og veteraner.
Tidlig liv og motstandskamp
Astrid Brinck ble født i 1912 og vokste opp i en tid preget av etterdønningene etter første verdenskrig og sterke samfunnsomveltninger i Europa. Fra ung alder viste hun seg som en handlekraftig og empatisk person, med en sterk rettferdighetssans og interesse for samfunnsspørsmål. Hun fikk sin utdannelse og oppdragelse i en norsk middelklassefamilie, og utviklet tidlig en bevissthet om samfunnsansvar og solidaritet, verdier som skulle prege hele hennes liv.
Da Tyskland invaderte Norge 9. april 1940, var Astrid i slutten av 20-årene. Sammen med sin ektemann, Christian Fredrik Brinck, 16. nov. 1903 - 3. mai 1973, som også var involvert i motstandsarbeidet, ble hun raskt en del av den sivile motstanden på Hadeland og omkringliggende områder. Under dekke av vanlig husliv ble hjemmet deres et knutepunkt for distribusjon av illegale aviser, lagring av våpen og matvarer, samt skjulested for personer som måtte holdes utenfor tyske og norske kollaboratørers søkelys.
Et vendepunkt kom i 1944, da Statspolitiet, NS-regimets brutale tyskvennlige politi, gjennomførte en razzia mot familien Brincks hjem, natt til 31. mars d.å. Politiet hadde fått nyss om at huset kunne være involvert i motstandsaktivitet. Da tjenestemennene kom for å arrestere hennes mann, handlet Astrid raskt og resolutt. Hun grep en britiskprodusert Sten Gun, et lett maskingevær som ofte ble brukt i motstandsbevegelsen, og åpnet ild mot politiet. Dette modige, men farlige, valget ble gjort i desperasjon for å beskytte sin familie, spesielt datteren som også var til stede i huset.
Skuddvekslingen endte med at Astrid ble overmannet, arrestert og anklaget for væpnet motstand mot myndighetene, en handling som under NS-styret ofte medførte dødsstraff. Hun ble dømt til døden, men etter press og ukjente politiske vurderinger, ble dommen omgjort til livsvarig fengsel.
Hun ble sendt til Grini fangeleir utenfor Oslo, Norges største fangeleir under krigen. Der satt hun sammen med mange andre motstandsfolk, både menn og kvinner. På Grini led hun under umenneskelige forhold, men hun bevarte sitt mot og sin verdighet. Det er blitt fortalt at hun fungerte som en moralsk støttespiller for andre innsatte, og at hennes urokkelige tro på rettferdighet og fred inspirerte dem rundt henne. Astrids styrke, ikke bare fysisk, men psykologisk og åndelig, ble formende for hennes senere virke etter krigen.
Da freden kom 8. mai 1945, ble Astrid Brinck (fangenummer 11559) løslatt sammen med tusenvis av andre politiske fanger. Men i motsetning til mange som ønsket å legge krigen bak seg, følte Astrid et sterkt ansvar for å hjelpe dem som bar de tyngste psykiske og fysiske arrene etter okkupasjonen – de som ikke bare hadde kjempet, men også tapt helsen, framtiden og ofte livsmotet.
Denne erfaringen skulle lede henne videre til å skape det som senere ble kjent som Bæreia – et krigsinvalidehjem og rehabiliteringssenter som hun skulle lede med varme og urokkelig dedikasjon.
Arbeidet ved Bæreia krigsinvalidehjem
Utdypende artikkel: Forsvarets veteransenter
Etter frigjøringen i 1945 vendte Astrid Brinck hjem fra Grini med en brennende følelse av ansvar – ikke bare overfor dem som hadde overlevd krigen, men også overfor dem som hadde ofret sin helse, sitt sinn og sin livsvei i kampen for Norges frihet. Hun visste at mange av dem som hadde deltatt i motstanden, fronttjeneste, fangenskap eller annen krigsrelatert innsats, slet med dype traumer og livsvarige skader – fysiske så vel som psykiske. Dette ble spiren til hennes livsprosjekt: et sted hvor disse menneskene kunne få ro, respekt og rehabilitering.
Sammen med sin ektemann var Astrid Brinck sentral i etableringen av Bæreia krigsinvalidehjem i Kongsvinger, som etter hvert ble en del av det som i dag er kjent som Forsvarets veteransenter på Bæreia. Det naturskjønne området utenfor Kongsvinger ble valgt med hensyn til ro, tilgjengelighet og muligheten for å bygge et levende og inkluderende fellesskap. Stedet ble i starten finansiert og støttet av staten, men det var Astrids visjon og menneskesyn som ga det sjel.
Bæreia ble ikke bare et medisinsk eller fysisk rehabiliteringssenter – det ble et hjem. Under Astrid Brincks ledelse utviklet stedet seg til en institusjon som tok vare på hele mennesket: kropp, sinn og sjel. Hun forsto tidlig at lidelsene mange bar på, ikke kunne kureres med medisiner alene. De trengte trygghet, tilhørighet og muligheten til å bli sett som hele mennesker – ikke bare som «krigsinvalider».
Astrid var ingen vanlig administrator. Hun var husmor, samtalepartner, organisator og symbolsk mor for mange av beboerne. Hun ble kjent som «Mor Bæreia», et kallenavn som ble brukt med dyp respekt og kjærlighet. Hennes ledelse var preget av varme, men også av klarhet og viljestyrke. Hun stilte krav, både til de ansatte og beboerne – men alltid med utgangspunkt i respekt og omsorg. Hun var tilstede fra tidlig morgen til sen kveld, og hadde en helt egen evne til å merke når noen trengte å snakke, eller bare sitte i stillhet med en kopp kaffe. Hun trodde ikke på medlidenhet, men på verdighet – og lærte både ansatte og veteraner at ingen mennesker er «ødelagte», men at alle har en iboende verdi og noe å bidra med.
Bæreia ble under hennes ledelse ikke bare et behandlingssted, men et levende samfunn. Det ble arrangert konserter, foredrag, håndverksverksteder og turer i naturen. Fysisk aktivitet, kunst og fellesskap ble sett som like viktige som medisinsk behandling. Flere beboere fant ny livsgnist gjennom aktiviteter de aldri før hadde prøvd – som maling, snekring eller musikk. Astrid involverte også lokalsamfunnet i Kongsvinger. Hun mente det var viktig at krigsveteraner ikke ble isolert fra samfunnet, men ble inkludert som likeverdige borgere. Barnehager og skoleklasser kom på besøk, det ble holdt åpne arrangementer, og mange i lokalmiljøet ble frivillige hjelpere.
Hedringer og ettermæle
Astrid Brinck ledet Bæreia fra oppstarten og helt frem til 1978. I løpet av disse over 30 årene opplevde hun store samfunnsendringer, både i synet på krigsveteraner og i norsk helse- og sosialpolitikk. Likevel klarte hun å bevare Bæreias særpreg og varme, selv gjennom perioder med byråkratiske utfordringer og økonomisk press.
Da hun trakk seg tilbake fra den daglige ledelsen, var det med vissheten om at hun hadde vært med på å bygge noe unikt – et hjem, en kultur, og et håp for mennesker som ofte ble glemt av samfunnet.
Astrid Brincks innsats ble anerkjent både nasjonalt og lokalt. Hun mottok flere utmerkelser for sitt arbeid, og hennes liv og virke har blitt løftet frem i ulike sammenhenger.
Den 9. april 2025 ble hun hedret med et blått skilt på Forsvarets veteransenter på Bæreia av Kongsvinger-Vinger historielag , som en del av markeringen av frigjøringsdagen.
Kilder
- Historisk podkast i Glåmdalen. Podkast nr. 64 - Barbeint og i morgenkjole: Astrid (31) skjøt Statspolitiet på dør. Av Oskar Aanmoen og Anita Krok.
- Noer, Rigmor. (2018). Astrid Brinck: "Mor Bæreia" - vestkantpike, Grinifange, krigsinvalidenes "Mor".
- Kilde av fødselsdato og dødsdato: fanger.no