Axel Christian Pharo
Axel Christian Pharo (født i Fjære i 1809, død 1884) var prest i Øvrebø, Grimstad og Fjære.
Familie
Han var gift med Anne Margrethe Crawfurd.
De fikk:
- Sophie Pharo 1841 i Øvrebø.
- Agnes 1844 i Øvrebø.
- Ottilia f 1846, død 1917. Gift med Daniel Otto Isachsen Major (1837-1871) Daniel var fra Kristiansand og var sjømann.
- Sophie Mathilde Major 1869-1870
- Robert Major 1871-1872[1]
- Lovise 1848 i Grimstad. Gm skipsbyggmester Jacob Thomsen Tryde (1840-1907).
- Lovise Pharo Tryde (Lullu), 1884-1914
- Jacob Crawfurd Pharo, f 1848 i Grimstad.Han var bl.a. dampskipsfører i London. Gm Cecilie (Cissi) Eger, f 1855.[2]
- Axel f 1885
- Georg Pharo f 1850. Han var lærer og kordegn i Arendal og ble sogneprest i Gjerstad. Han var gift med Dorothea Winther Dahl. De hadde pleiedatteren Kristine Haslund f 1876.[3]
- Emelie 1855 i Fjære.
Familien i Fjære i 1865 - [1].
Arbeid og interesser
"Axel Christian Pharo var fødd i Grimstad 2/7 1809 av foreldre kjøpm. Christian Pharo og kona Sofie Amalie, f. Smith. 1827 artium ved Chr.sands lærde skole. 1831 teol. kandidat, same året adjunkt ved Chr.sands lærde skole. 1837 sokneprest til Øvrebø, tilsett 14. mai 1837. I 1846 vart han utnemnd til sokneprest til Fjære og Grimstad.[4]
Annet
Rep skriver om Pharo
Grimstad hadde i sin tid en ildsjel som var både maler og journalist. Hans navn var Hans Hansen, men han kalte seg oftest ”rep”. I sin tid utga han noen hefter med lokalhistoriske stykker og erindringer. Her er noe han en gang skrev om sogneprest Pharo:
”Den første prest i nye Grimstad og Fjære sognekald var Aksel Christian Pharo, søn av konsul Christian Pharo. Han bodde først paa Dømmesmoen og senere paa Fjære prestegaard. Gudstjeneste holdtes vekselvis i Fjære og Grimstad kirke. Konfirmanterne gikk og læste om sommeren til Fjære og blev om vinteren konfirmeret i byen. Pharo var en prest av den gamle skole, værdig og streng, og der stod en umaadelig respekt av ham blant konfirmanterne. Hans portræt fandtes i den tid overalt, da han hadde den eiendommelige skikk at forære alle pikebarn, som blev konfirmert av ham sit fotografi. Gutterne fik det ikke. Pharo indehadde embedet til sin død 1884.”
Visen om presten Axel Christian Pharo
Denne teksten, en nidvise, er hentet fra "Fra kirke- og kristenliv i Vennesla", skrevet av Gunnvald Kvarstein og utgitt i 1948. Kvarstein skriver: "Denne vise er ganske giftig og gir nok et fortegnet bilde av Pharo, men rører dog ved enkelte svake sider ved hans karakter."
Tone: Hellig Olav stod ved fjorden.
Axelen var stiv og tykk og lang og sei
derfor mått 'an ut å rie.
Men han trodde sjel at han va' snål og grei.
holdt seg fast foruden lige.
Vanjilboga agta han kje fort eit grand,
loven derimod bør holdes af hver mand.
allti var hans ord,
banna titt og svor,
at han bar si lov i lomma.
Kristian på søndag ropte på sin dreng:
«Kom, nå vil me ud å fiske!
Dykke som æ heime kan såmen gå hen
og med flid i høiet riste.»
Auren som han fikk, var bare te han sjel,
tenestfolka fikk i aurens plass makrel,
den var ul og sur,
tie som en mur
måtte de og ta til takke.
Pussig at fortele om koss det gjekk te
udi mannens hus og heimar.
Det som smagte godt sku altid legges ner
te det gjekk dem reint af gløyme.
Men når det blei gammelt, mugla, surt og strangt,
når det hadde ligge te det lugta langt,
råbte han med hast:
«Dette lugter fast!
det ska tenestfolka tære.»
Uppå heia* holdt han næsten aldrig fre',
ne 'i dalen,* var de bær'e,
når han fikk begge hjelpemennene å se,
spurte han hvad der var på fær'e.
«Er nå så stilla alle sta omkring,
at der ingen bøder i kassen kan kom ind.
Er her ingen skurk,
som har tatt en slurk,
så me kun'e få ein daler.»
- Heia - Øvrebø
- Dalen - Vennesla
Rusta han seg til at kjøre med sin blå
um den veien var kje rigtig
sette han på eien at de skulde få
kjende lovens straf var mægtig.
Enten her var regn ell' rendefog ell' slud,
var han ikkje bangen for at kjøre ud
med så stolt en røst
mod de folk i øst*
at han ikke lod sig skremme.
- Folk i øst - folk i Vennesla
Al politisk kundskab ligte han på kår,
når de klingra i hans øre.
Når de kunde komme til ham som no'narr
og mæ folkets feile røre. —
Se, så sprat han upp så hastig som en hvaps
Skaf mig den karen som har tatt en snaps,
han skal finde mig,
jeg er presten jeg,
han skal efter loven danse.
Gauken* han så mange roddevers iblandt
som om rodde pakk var dikta.
Pappa trudde de at Gauken han sa sandt,
helst når de um boder sigta.
Sommeti sto dei aleine i ein krog,
og der bandt dei lygn og kjærringvas
— men der kom ein ly,
så dei måtte fly.
Kleppen* råbte hogt på pappa.
- Gauken - medhjelper Gunder Gunvaldsen, Moseid
- Kleppen - kolven i kirkeklokken
Fattigkassen var hans ven,
var der tomt i den,
var han ferdig til at grine.
Upp til Gauken flagra titt ein annan Fugl*
som af pappa au var agta.
Lid af Gaukens sekk
slap der noe vekk
«Fy,» sa pappa, «hå det lugta.»
- Fuglen var den andre medhjelper, Ole Olsen Quarsteen
Tillykke på din Reise
du stolte Prestemand,
tag godset i din Skjeise*
og Fruen i din Arm,
reis så til Grimstad hen,
du aldrig skal få spørge
vi ønske dig igjen.
- Skjeise - karjol eller vogn