Baglerne

Baglerne var en av hovedgruppene under borgerkrigstiden i middelalderen, og ble Sverre Sigurdssons farligste motstandere. De var knyttet til biskopene, og har sitt navn fra ordet bagall, som betyr bispestav.

De ble først organisert i 1196 under ledelse av biskop Nikolas Arnesson av Oslo. Han hadde støtte fra erkebiskop Eirik Ivarsson, som var i eksil i Danmark. Baglerne fikk tilslutning fra de andre biskopene, mens prestene i stor grad støttet Sverre. De fikk med seg mange av Sverres lokale motstandere, særlig i Viken. Biskopene var dels motivert av striden mellom universalkirken og det sterke nasjonalkongedømmet, ansporet av den anonyme Tale mot biskopene fra kretsen rundt Sverre, men også av økonomiske interesser som de delte med andre.

Etter Sverres død kom det til kompromiss under Håkon Sverresson (1202–1204), og baglerne hadde sitt kjerneområde i Oplandene. Men da Håkon døde samlet de seg igjen om nye kongsemner. I 1208, ved forliket ved Kvitingsøy, fikk baglerkongen Filippus Simonsson den reelle makt i Viken og Oplandene, mens Inge Bårdsson var konge bare i navnet i disse områdene. Filippus satt for det meste i Tunsberg, mens biskop Nikolas styrte i Oslo.

Både Inge og Filippus døde i 1217, og baglerne og birkebeinerne forsonte seg med Håkon IV Håkonsson som konge. Baglerne forsvinner da fra den politiske scenen, men noe av deres rolle ble senere tatt opp av flokker som ribbungene.

I moderne tid har baglerne fått flere veger oppkalt etter seg i norske byer og tettsteder.

Kilder

• Baglere i Store norske leksikon