Bededag

Bededag, eller bots- og bededag, var betegnelsen på dager da det skulle holdes bots- og forbønnsgudstjenester. Det fantes både ordinære bededager som lå fast i kalendere, og ekstrapordinære under epidemier, krig eller andre pågående katastrofer. Den norske kirke praktiserer fortsatt en fast bededag årlig.

I middelalderen var det vanlig at særlig onsdag og fredag skulle kjennetegnes av bønn og faste. I tillegg var det faste bededager i imbredagene.

Etter reformasjonen ble det i kirkeordinansen av 1539 slått fast at det i byene skulle holdes faste bededager to ganger i uka, på onsdag og fredag. Fra 1626 ble dette begrensa til fredagene. På landsbygda skulle man ha bededag første onsdag hver måned i hovedkirka i prestegjeldet, og eventuelt på de andre onsdagene i annekskirkene. Noen steder var dette vanskelig å gjennomføre, og det kunne da erstattes av en lørdagspreken.

De ekstreordinære bededagene var vanlige på 1500- og 1600-tallet. De skulle formildne Guds vrede, og ble ikke minst utlyst under de mange krigene i Christian IVs regjeringstid (1588–1648). I 1686 ble det bestemt at man ikke lenger skulle utlyse slik, men i stedet ha én årlig bots- og bededag. Den ble i 1686 lagt til fjerde fredag etter trinitatis i Norge, det vil si 25. juni. Mellom 1687 og 1915 var den plasser på fjerde fredag etter påske, fra 1916 til 1950 til fredag før allehelgensdag og siden 1951 til siste søndag i oktober. I Danmark var store bededag en offisiell helligdag som er plassert på fjerde fredag etter påske helt til 2023. Den hadde da blitt bestemt nedgradert til en kirkelig merkedag i 2022, som ledd i å kutte i antall fridager.

Kilder og litteratur

• Bededager i Norsk historisk leksikon.
• Store bededag på Wikipedia på bokmål og riksmål.