Bedehus
Et bedehus er et forsamlingslokale som brukes til kristen trosutøvelse, møtevirksomhet og annen aktivitet. Bedehus som eies av misjonsbevegelsen kalles ofte misjonshus, mens ungdomsorganisasjonenes hus ofte kalles kristelige ungdomshus eller bare ungdomshus. Bedehusene er særlig knyttet til den lavkirkelige lekmannsbevegelsen både i og utenfor Den norske kirke. Fra midten av 1800-tallet, etter at dissenterloven åpnet for kristne menigheter utenfor Den norske kirke, sprang det opp bedehus over hele landet.
Det var ved begynnelsen av 2000-tallet omkring 3000 bedehus i Norge. Omkring halvparten eies og drives av protestantiske misjons- og ungdomsorganisasjoner knyttet til Den norske kirke, mens resten drives av frikirkelige grupper. De er nå spesielt utbredt på landsbygda, mens de i byene har blitt færre bedehus i forhold til folketallet enn hva man hadde tidligere.
Ordet «bedehus» er hentet fra eldre oversettelser av Bibelen, hvor det flere steder nevnes slike hus. I Jesaja 56, 7 heter det «dem vil jeg … glede i mitt bedehus» og i Markusevangeliet 11, 17 står «Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk». Den siste av Bibelselskapets oversettelser som brukte denne formen var 1930-utgaven, mens senere utgaver bruker «bønnenes hus».
Bedehus brukes til tider synonymt med kapell. Det er en forskjell på de to typene gudshus, idet et kapell har et alter og er innredet for høytidlige former for gudstjenestefeiring, mens bedehus svært sjelden har noen form for alter og er innredet mer som møtelokaler.
Kulturminne
Museet i Haugesund har flytta et bedehus til museumsområdet Dokken på Hasseløy. Bømlo Tur- og Sogelag kjøpte Norges eldste bedehus i 1989. Her har sogelaget samla gjenstander som er knytta til de forskjellige bruksfunksjonene huset har hatt.[1] Bedehusa ansees idag som viktige kultuminner.
Se også
Kilder og referanser
- ↑ "Har tatt vare på landets eldste", Haugesunds Avis, 8 mai 2009.
- Oppland arbeiderblad: Dokka bedehus pusset opp for to millioner