Bibelen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Tittelblad fra Alfred Jensens familiebibel, utgitt av Det britiske bibelselskapet i 1858. De britiske, danskspråklige biblene solgte svært godt i Norge.
Foto: Siri Johannessen (2008).

Bibelen viser i norsk sammenheng særlig til kristendommens hellige bok, men kan også vise til jødedommens Tenákh. Sistnevnte er identisk med Det gamle testamente, mens den kristne bibelen også består av Det nye testamente. Forståelsen, og tils sammensetningen, av bibelen varierer mellom de ulike trossamfunnene, men felles for dem er at den anses for å være Guds ord og den viktigste rettesnor for forståelsen av den guddommelige vilje.

Vi skal i denne artikkelen i liten grad gå inn på de teologiske sider ved bibelen, men i stedet ta for oss bibelens historie i Norge.

Norrøne bibeltekster

På slutten 1200-tallet eller begynnelsen av 1300-tallet kom boka som er kjent som Stjórn, som betyr 'styring'. Den var en oversettelse til norrønt av deler av Det gamle testamente, fra Første Mosebok til Andre Kongebok. Trolig ble den utført ved Håkon V Magnussons hoff, altså mellom 1299 og 1319. Boka er i dag bevart i to islandske avskrifter. Oversettelsen er nokså fri i forhold til originalteksten. Teksten ble gitt ut av C.R. Unger 1853–1862, og denne utgaven fikk betydning for en rekke ord- og formuleringsvalg i den første nynorske oversettelsen av Bibelen. En ny utgave redigert av Reidar Astås kom ut i 2009.

Danske bibler

I 1524 fikk Christian II utgitt Det nye testamente på dansk, under tittelen Thette ere thet Nøye testamenth paa danske ret effter latinen vdsatthe. Kongen var inspirert av reformasjonen, og ville at bibelen skulle bli tilgjengelig på folkespråket, og ikke bare på latin. For Norges del skulle dette få en underlig konsekvens – ettersom reformasjonen i 1537 sammenfalt med at Norge ble underlagt Danmark, ble den danske bibelen brukt her til lands helt til den første fullstendige norske oversettelsen kom ut i 1904. Christian IIs oversettelse var basert på Erasmus av Rotterdams latinske oversettelse for evangeliene og Apostlenes gjerninger, og på Martin Luthers oversettelse til tysk for resten. Dette førte til kritikk; det er uheldig å basere en oversettelse på andre oversettelser, fordi man for hver runde vil fjerne seg litt mer fra originalen. Det var også et angrep på Fredrik I og den katolske kirke i forordet, noe som førte til at den ble forbudt. Bare omkring 40 eksemplarer er bevart.

Den neste danske bibelen, også den kun med Det nye testamente, ble utgitt i Antwerpen i 1529 av Christiern Pedersen. Han hadde oversatt den latinske Vulgata, og brukte Luthers oversettelse som inspirasjon for dette. Det ble en nokså fri oversettelse, som kom ut i revidert utgave i 1531. Denne utgaven ble akseptert av den katolske kirke i Danmark, ettersom Pedersen var en såkalt «reformkatolikk»; han ville ikke bryte med Roma, men ville at bibelen skulle være tilgjengelig på folkespråket.

Den første komplette bibelen på dansk kom i 1550 etter ordre fra Christian III. Flere tidligere oversettelser ble brukt, blant annet Christiern Pedersens av Det nye testamente og Salmenes bok og Hans Tausens oversettelse av Mosebøkene. Denne utgaven fikk tilnavnet «Reformasjonsbibelen», og ble den autoriserte utgaven i Danmark-Norge. Av de rundt 3000 eksemplarene som ble trykt skal 96 ha kommet til Norge.

I 1558 kom en ny utgave av Det nye testamente, som i hovedsak var et opptrykk av versjonen fra Christian IIIs bibel, men som inneholdt et større noteapparat og Martin Luthers fortaler. Frederik II fikk gitt ut en revidert versjon av Christian IIIs bibel i 1589, med 1558-versjonen av Det nye testamente. Her ble også Luthers fortaler til Det gamle testamente lagt inn. Det var også noen språklige endringer, slik at det blant annet ble et noe mindre tydelig tysk preg på teksten.

Neste reviderte utgave ble Christian IVs bibel fra 1633, der språket var gjort noe lettere. En «Huus- og Rejse-Bibel» ble utgitt av Fredrik III i 1670, basert på tidligere oversettelser. Denne ble utgitt en rekke ganger, sist i 1802.

I mellomtida, i 1607, hadde det kommet en helt ny oversettelse. Hans Poulsen Resen skulle egentlig revidere 1589-utgaven, men endte med å oversette alt fra grunnspråkene. Teksten ble stiv og vanskelig å lese, blant annet på grunn av innskutte forklaringsord i parenteser. Her ble også den tradisjonelle inndelinga i vers innført, men på en nokså rotete måte. Det var også ordforklaringer og noter i margen, og alt dette gjorde det til sammen til en betydelig utfordring å lese teksten.

Hans Svane reviderte Resens bibel, og i 1647 kom en mer lettlest versjon ut. Den ble kjent som Den Resen-Svaningske Bibel, og ble etter en tid offisiell versjon for den dansk-norske kirka. Den kom i revidert utgave i 1740, og denne kom også i nye opptrykk. Dette ble den mest populære versjonen i Norge, og den ble utgitt av Det Norske Bibelselskap i 1820 og 1830, samt i en bearbeida utgave ved Olaus Nielsen i 1853.

Det Norske Bibelselskap ble grunnlagt i 1816. På det tidspunkt fantes det ikke noe eget norsk skriftspråk, så hensikten var å sikre utgivelser av bibler til det norske markedet etter bruddet med Danmark i 1814. Første utgave fra selskapet var Det nye testamente fra 1820, kjent som «revisjonen av 1819» fordi det året står på tittelbladet. Det er en tekstkritisk utgave, der det som ikke sto i originalteksten er markert med klammer. I 1830-utgaven står enda flere avsnitt i klammer. Dette er vel og bra for en akademisk utgave, men det fungerte dårlig for lekfolk. Derfor ble klammene fjerna i 1848-utgaven.

Det kom også to danskspråklige utgaver i Norge fra Det britiske bibelselskapet, i 1829 og 1834 og med senere opptrykk. Her var apokryfene utelatt, mens de i de dansk-norske utgavene var med. I luthersk kristensom, og andre reformerte kirkesamfunn, regnes apokryfene ikke som kanoniske. I dag er det vanligst at de utelates, men tidligere hadde man dem med som inspirerende lesning. I katolsk og ortodoks kristendom regnes apokryfene, der ofte kalt de deuterokanoniske bøker, som kanoniske og er derfor alltid med. De britiske utgavene var svært populære i Norge, og solgte i perioder mer enn de fra Det Norske Bibelselskapet.

Bibelen på norsk

I 1873 kom Johannes Nilssøn Skaars revisjon av Det nye testamente. Her er språket tydelig fornorska. Den kom ut i flere utgaver, og ble i 1891 utgitt sammen med Det gamle testamente og apokryfene. Når man allikevel gjerne ikke regner dette som den første norske oversettelsen er det fordi det dreier seg om en fornorsking av den danske teksten, med varierende hell. Først i 1904 ga Bibelselskapet ut en selvstendig norsk oversettelse på riksmål.

landsmål kom Det nye testamente i 1899, oversatt av Elias Blix. Alexander Seippel ga også ut poetiske oversettelser av flere av bibelens bøker. Seippel sto senere bak den første fullstendige nynorske oversettelsen, som kom i 1921 på Studentmållagets forlag. I 1938 ga også Bibelselskapet ut en nynorsk oversettelse, som ble den autoriserte versjon i Den norske kirke fram til 1978. En ny, autorisert versjonen på bokmål kom i 1930.

Interessant nok forelå hele bibelen på nordsamisk før den kom på norsk. Nils Vibe Stockfleth sto bak en utgivelse av Det nye testamente i 1834, og i 1895 kom hele bibelen ut på nordsamisk. På sørsamisk foreligger bare en oversettelse av Markusevangeliet fra 1993.

I 1978 kom en ny oversettelse på både bokmål og nynorsk, og disse erstatta de tidligere versjonene i Den norske kirke. Den ble noe justert i 1985, slik at man gjerne har referert til 1978/1985-utgaven.

Det kan også nevnes at Sigmund Mowinckel ga ut en vitenskapelig oversettelse av Det gamle testamente med innledning og kommentarer 1929–1963, og at Erik Gunness oversatte Det nye testamente i 1968. Gunnes' utgave blir brukt i Den katolske kirke, parallelt med 1975/1985-utgaven fra Bibelselskapet. Bibelselskapet ga også ut en ungdomsutgave med et noe lettere språk, som kom på bokmål i 1959 og nynorsk i 1961.

1978/1985-utgaven følger et prinsipp om idiomatisk oversettelse, det vil si at man ønsker å gjengi uttrykk i originalteksten med tilsvarende uttrykk på norsk. 1930-utgaven hadde fulgt prinsippet om konkordant oversettelse, hvilket betyr at man så langt som mulig oversetter ord for ord. Særlig i konservative kretser falt den nye oversettelsen ikke i smak, og i 1988 kom Norsk Bibel 88, som ligger svært nær 1930-versjonen. Den kom også på nynorsk i 1994. En annen alternativ oversettelse var Bibelen - Guds Ord fra Bibelforlaget, som baserer seg på den engelske King James-oversettelsen. Denne har blitt kritisert for at den baserer seg helt og fullt på den greske tekstversjonen som lå til grunn for den engelske oversettelsen i 1611, den såkalte textus receptus, og ikke på nyere tekstkritiske utgaver.

I 2011 kom nye oversettelser fra Bibelselskapet, der man har gått noe tilbake i retning av konkordant oversettelse, uten å helt forlate det idiomatiske preget. Prinsippet var at teksten skal gjengis nøyaktig, uten at man får et for gammeldags språk.

Familiebibler

I vår sammenheng er det også naturlig å nevne familiebibler. Dette er bibler som gjerne har gått i arv i generasjoner, og der det er vanlig å skrive inn navnene på alle i familien foran i boka. Dette kan være svært interessante kilder for slektshistorikere.

Litteratur og kilder