Gravferd

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Begravelse)
Hopp til navigering Hopp til søk
Vestre krematorium i Oslo ble åpna i 1909 som landets andre krematorium.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Gravferd er et fellesbegrep for begravelse og bisettelse, det vil si seremonier enten legger en avdød i grav (inhumasjon) eller foretar kremasjon. Kremasjonen kan enten følges av spredning av asken eller urnenedsettelse.

Førkristen tid

I førkristen tid finnes det en rekke forskjellige former for gravferd, avhengig av periode og kultur. Blant de som har gitt tydeligst spor i landskapet er hellegraver, gravrøyser og gravhauger. Begravelsen kunne skje tilnærmet likt dagens vis, ved oppkasting av en haug over avdøde eller i en steinsetting. Man kunne også benytte kremasjon, noe som kunne kombineres med en gravhaug eller -røys.

Kristen tid

Etter kristningen av Norge ble begravelse i vigslet jord det mest alminnelige, og det var også lenge eneste lovlige form for gravferd. Kremasjon er tradisjonelt sett som upassende blant kristne, ettersom det kommer i konflikt med troen på legemets oppstandelse. Kirkegårdene ble det vanligste hvilested, men svært ofte finner man at personer av høy status kunne bli gravlagt inne i kirken.

Nyere tid

I nyere tid har gravferdsritualene blitt påvirket dels av at man legger mindre vekt på kristne dogmer, og dels gjennom det flerkulturelle samfunnets behov. Norsk Ligbrændingsforening ble grunnlagt i 1889 for å spre kunnskap om kremasjon. Foreningen arbeida for ny lovgivning som tillot kremasjon, og dette ble vedtatt av Stortinget i 1898. Lovens krav var at avdøde i to vitners nærvær hadde bedt om kremasjon. Loven åpna ikke for at krematorier kunne bygges på vigsla grunn; først i 1905 kom en lovendring som tillot dette. Det var heller ingen praktiske konsekvenser av loven de første årene, for det første krematoriet i Norge ble åpna i 1907, ni år etter at loven kom. Møllendal krematorien, som lå i kjelleren til Møllendal kapell i Bergen, ble det første krematoriet her til lands. Kristiania fikk sitt første i 1909, da Vestre krematorium åpna, mens Tilfredshet krematorium i Trondheim åpna i 1918.

Blant kristne er det delte meninger, avhengig av hvilket kirkesamfunn man tilhører. Blant medlemmer av Den norske kirke er det stor høyde for å selv velge gravferdsmåte, og kremasjon har blitt langt mer utbredt. Dette skyldes ikke bare personlige ønsker, men også at mange kirkegårder av plasshensyn eller på grunn av andre faktorer kun tar imot urnenedsettelser. Ønsker man å bruke et familiegravsted kan urnenedsettelse være eneste mulighet. Innenfor andre kristne samfunn holder man i større grad på motstand mot kremasjon, eller har andre ønsker. Noen eksempler: Den katolske kirke anbefaler begravelse, men aksepterer kremasjon så lenge det ikke er et uttrykk for fornektelse av legemets oppstandelse[1]. Enkelte grupper, som kvekerne, er negative til brukes av vigslet jord, fordi de anser dette som et overtroisk rituale[2]. Enkelte kristne samfunn har egne felt på noen gravlunder. Det finnes én katolsk kirkegård i Norge, på Tromsøya.

Islam

Islam tillater ikke kremasjon. Muslimer skal tradisjonelt begraves uten kiste, men dette tillates ikke i Norge. Den avdøde legges på siden i bønneretningen, altså mot Mekka. På enkelte gravlunder er det opprettet egne felt. I Oslo finnes slike i Gamlebyen, på Klemetsrud og på Høybråten gravlund. Et problem for muslimer, ver siden av kravet til kiste, er at det sjelden er mulig å foreta begravelsen innen et døgn, noe som er et krav innen islam.

Jødedom

Jødedommen tillater ikke kremasjon. Kisten skal være enkel, og man har også sjelden blomster i begravelsen, fordi i døden opphører forskjellen mellom fattig og rik. Den avdøde svøpes i likklær, og legges i ei enkel trekiste. Hodet skal ligge mot Jerusalem, men i praksis betyr dette ofte mot øst selv om det egentlig er litt feil så langt nord i verden.

Begravelse skal foretas snarest mulig, men norsk praksis omkring dødsfall kan føre til at det tar noe tid. Det finnes jødiske felt på noen gravlunder, og enkelte rent jødiske gravlunder. Jødiske graver skal ikke slettes, og derfor finnes eldre graver bevart f.eks. i Sofienbergparken der det til 1917 var en jødisk gravlund.

For ikke-troende er gravferdsmetode naturlig nok først og fremst et spørsmål om personlige preferanser. Disse preferansene kan rett nok være preget av tradisjoner som har sitt utspring i kristen tankegang.

Kilder

Referanser

  1. Fjeld, Arne O.P.: Katolsk kristentro og praksis ved død og begravelse
  2. Spesielle andakter på Vennenes samfunns hjemmeside