Bjørnar Arne Karlsen
Bjørnar Arne Karlsen (født 1945) vokste opp på Mjelde på Kvaløya utenfor Tromsø, i et kystsamfunn der havet var en naturlig del av hverdagen. Som 15-åring forlot han skolen og hjemstedet for å tjene til livets opphold til sjøs, og ble der i over fire tiår. Hans liv speiler en hel generasjon nordnorske sjøfolk som tok seg ut i verden fra enkle kår, og som betraktet havet mer som arbeidsplass enn eventyr.
Oppvekst og bakgrunn
Karlsen ble født 11. september 1945 på Mjelde, den gang en del av Tromsøsund kommune. Han vokste opp som ett av syv søsken på et lite småbruk med kyr og sauer, der alle barna bidro i arbeidet fra tidlig alder. Faren arbeidet som veivokter, moren var hjemmeværende husmor.
Til tross for at han vokste opp i etterkrigstiden, var det lite snakk om krigen i hjemmet. Hverdagen handlet om å få endene til å møtes. Han gikk folkeskole på Mjelde og ett år på framhaldsskole i Tromsø, men det var arbeidslivet som ventet, ikke mer utdanning. «Jeg var voksen da jeg var 15 år,» sier han om sin egen generasjon, og peker på at unge mennesker den gang tok ansvar i en langt tidligere alder enn det som er vanlig i dag.
Tidlig liv til sjøs
I 1959 dro Karlsen til sjøs for første gang, 15 år gammel. Motivasjonen var enkel: «Jeg måtte tjene penger.» De første reisene gikk med sildefiske og Hurtigruta langs norskekysten. Som 16-åring deltok han i selfangst på Ishavet, der han arbeidet som messegutt med ansvar for servering og oppvask i byssa.
Det fantes ingen formell opplæring. «Det var rett ut på havet,» som han beskriver det. Han fikk sin første jobb gjennom kontakter i nærmiljøet, møtte til legekontroll og reiste. Slik fungerte det for mange unge gutter fra kysten på den tiden.
Utdanning og yrkesliv
I midten av 1960-årene tok Karlsen utdanning ved kokk- og stuertskole i perioden 1964-1965. Deretter arbeidet han i mange år som kokk og stuert om bord på ulike fartøy. Som stuert hadde han det overordnede ansvaret for matforsyning, innkjøp og drift av byssa.
Han seilte på mange typer skip, blant annet hurtigruteskip, lasteskip, tankskip og selfangstskuter, og arbeidet for rederier som Nordenfjeldske Dampskibsselskab og rederier knyttet til ishavsfangst.
Arbeidshverdagen om bord
Arbeidsdagen startet gjerne rundt klokken seks om morgenen, og mye av dagen gikk med til å lage tre varme måltider til hele mannskapet. Lugarene var trange, og fritiden begrenset. Likevel beskriver Karlsen forholdet mellom offiserer og mannskap som gjennomgående godt. Hierarkiet var til stede, men ikke nødvendigvis strengt i praksis. Kameratskapet om bord var en viktig del av tilværelsen.
Lønnen til sjøs var bedre enn de fleste jobber på land, og det var en viktig grunn til at mange unge menn fra Nord-Norge tok veien ut på havet i denne perioden.
Reiser og erfaringer
Gjennom fire tiår til sjøs reiste Karlsen til store deler av verden: Europa, Australia, Afrika, Asia, Midtøsten og både Nord- og Sør-Amerika. Han seilte gjennom Panamakanalen og Suezkanalen, og besøkte blant annet Egypt.
Et av de mer uvanlige minnene er fra Kina under den kalde krigen. Der ble mannskapet transportert samlet til egne sjømannsklubber og hadde ikke anledning til å bevege seg fritt i land, et tydelig uttrykk for den politiske spenningen som preget verden i disse tiårene.
Ishavet og Svalbard
En betydelig del av yrkeslivet foregikk i nordområdene. Karlsen deltok i selfangst i Ishavet og hadde flere opphold på Svalbard, blant annet på Bjørnøya og Hopen, der han overvintret og arbeidet ved værstasjoner. På den tiden var isbjørnjakt tillatt, og han deltok i dette.
På 1970-tallet arbeidet han innen oljeboring på Svalbard gjennom et cateringfirma, med ansvar for matlaging. Det var i denne perioden han opplevde en alvorlig arbeidsulykke der en ung kollega mistet livet, et minne som sitter i.
Familieliv
Karlsen giftet seg som 20-åring med Reidun Andresen, som ble Reidun Karlsen. Sammen fikk de to døtre, Bjørg Randi og Elisabeth, og senere fem barnebarn.
Sjømannslivet hadde sin pris for familiene hjemme. Lange fravær, noen ganger opptil 18–24 måneder av gangen, var hverdagen for mange sjømannsfamilier i denne perioden. Under intervjuet gir Karlsen uttrykk for sterke følelser knyttet til dette. Han opplevde å gå glipp av store deler av døtrenes oppvekst, og peker selv på fraværet fra familien som den største belastningen ved livet til sjøs.
Senere arbeid og pensjon
De siste arbeidsårene tilbrakte Karlsen på forskningsfartøy, blant annet «Johan Ruud» og «Helmer Hanssen», der han arbeidet som kokk på tokt i nordområdene, til Svalbard, Grønland og Island. Han pensjonerte seg mot slutten av 2005, men tok likevel med seg én siste tur til Hopen før jul det samme året. Det var vanskelig å gi seg helt.
I pensjonisttilværelsen har Karlsen holdt seg aktiv. Han renoverte nesten på egenhånd et sommerhus i Malangen, og har stilt opp for familien med alt fra gulvlegging og kjøkkenmontering til flislegging. Den samme praktiske holdningen som preget arbeidsdagene til sjøs, preger ham fortsatt.
Refleksjoner om sjømannslivet
Karlsen beskriver sjømannslivet kortfattet, slik han pleier: «Det var jobb.» Men bak de enkle ordene ligger et langt og variert yrkesliv som tok ham fra Ishavet til Stillehavet, fra sildebåt til forskningsfartøy. Han trivdes med arbeidet og kameratskapet om bord, men er tydelig på at prisen var høy, særlig i form av tid borte fra de menneskene som stod ham nærmest.
Hans historie er ikke ulik historien til mange andre nordnorske sjøfolk i etterkrigstiden: unge menn som dro ut av nødvendighet, og som seilte verden rundt mens familiene ventet hjemme.
Kilder
- Karlsen, Bjørnar Arne. Intervju gjennomført av Sigurd Danielsen, 2026.
- Karlsen, Reidun. Intervju gjennomført av Sigurd Danielsen, 2026.