Opprøret i 1436
Opprøret i 1436 var en av flere reisninger i Norge mot skatter og overgrep fra utenlandske fogder innsatt av unionskongen Erik av Pommern (1389–1442). Det ble ledet av adelsmannen Amund Sigurdsson Bolt fra Våler i Borgarsyssel og bestod hovedsakelig av storbønder fra Borgarsyssel og Romerike med nære bånd til både adel og odel. Sigurdsson og hans menn ble imidlertid møtt med motvilje hos det norske riksrådet og da det kom til væpnet konfrontasjon grep stormennene fra Akershus og Oslo inn med makt. Opprørerne ble tvunget til å overgi seg og gå med på et forlik der riksrådet dikterte vilkårene.
Bakgrunn
Den norske oppstanden må sees i sammenheng med det opprøret som fant sted på samme tid i Sverige. Også her hadde Erik av Pommern gjort seg upopulær ved sin egenrådige politikk, som ikke la skjul på at det var Danmark som utgjorde hovedtyngden i Kalmarunionen. Svenske ressurser ble skattlagt for å holde danskenes krigføring i Holstein gående, samt ble innfødte slottsherrer byttet ut med dansker, tyskere og italienere som kun skyldte kongen sin lojalitet. Både høy og lav i det svenske samfunnet fikk merke unionskongens inngrep på kroppen, og deres frustrasjoner fikk sin forløsning i det såkalte Engelbrektsopprøret, der lavadelsmannen Engelbrekt Engelbrektsson fra Dalarna ledet samlet en motstandshær på tvers av alle sosiale sjikt som med det svenske riksrådet i ryggen maktet å tvinge Erik av Pommern til forhandlingsbordet i 1436. I Norge fikk man en parallell utvikling da Amund Sigurdsson ledet et opprør på grunnlag av de samme klagepunktene. Det var verken første eller siste gang; i 1424 og 1435 hadde bøndene på Rakkestad tatt til våpen mot fogden Herman Moeltkes nye skatter og maktmisbruk, og året etter forliket med Sigurdsson ledet telemarksbonden Hallvard Gråtopp den såkalte Gråtopp-reisningen, som ble slått ned og strengt straffet etter angrep på og plyndring av godseiere og fogder.
Forløp
Selve opprøret og dets forløp er kjent fra tre samtidige brev; et datert til juni 1436 med melding om at det var inngått våpenstillstand mellom opprørerne og riksrådet, et fra desember samme år hvor herr Amund kapitulerer, og så forliksdokumentet fra februar 1437. Her kan vi lese hvem som stod bak, hva det gjaldt og hva som ble oppnådd. Opprøret nevnes og så vidt i et brev skrevet av Engelbrekt Engelbrektsson 10. Mars 1436 til de prøyssiske byene, der han med en liten overdrivelse fortalte at nå hadde også Norge reist seg mot kong Erik.
Amund Sigurdsson var blitt født inn i toppsjiktet av det norske politiske hierarkiet. Hans far var riksråden Sigurd Berdorsson Bolt, slått til ridder på møtet i Kalmar 1397, og hans farbror Amund Berdorsson virket som høvedsmann på Akershus i tillegg til at han var ridder og riksråd. Da opprøret brøt ut satt herr Amund som sysselmann i Borgarsyssel, hvor hans lederegenskaper og evne til å engasjere allmuen sørget for at bevegelsen spredte seg over store deler av Øst-Norge. De bøndene og lavadelsmennene som sluttet seg til Sigurdsson var overbevist om at kong Eriks nye pålegg ikke hadde hjemmel i verken lov eller sedvane, og legitimerte sine handlinger med at de forsvarte den samfunnsorden som ble etablert av St. Olav. Bøndene, som ga opprøret dets militære slagkraft, hadde vært misfornøyde med situasjonen lenge, men herr Amund var den første som organiserte deres misnøye og formet den til en politisk bevegelse med bestemte mål. De viktigste målene var at utlendingene skulle forlate landet og at kongen skulle dømme i alle de klagemål allmuen satte fram.
Til å begynne med nøt opprørerne stor suksess på Østlandet, hvor kongens menn kviet seg for å gripe inn og høvedsmannen på Akershus, Svarte Jens, forholdt seg så passiv at han ble mistenkt for å sympatisere med bevegelsen. Stormannen Endrid Erlendsson var på dette tidspunktet den eneste som tok initiativ til å slå ned opprøret, men uten en samlet front lot den avgjørende seieren vente på seg. Da en midlertidig våpenstillstand ble inngått på sankthansaften stod herr Amund og hans menn så sterkt at riksrådet var tvunget til å forhandle med dem som likeverdige. Denne stillstanden skulle vare frem til 11. november, hvor kong Erik hadde fastsatt datoen for et endelig forliksmøte mellom riksrådet og opprørerne. Fredsavtalen gjaldt ikke for utlendinger med mindre de var inngiftet i landet.
Den langtrukne våpenstillstanden viste seg imidlertid å bli skjebnesvanger for opprørshæren. Dens militærmakt hvilte på bøndenes innsats, men disse viste det seg vanskelig å holde samlet gjennom hele sommeren da det livsviktige onnearbeidet skulle gjøres på gårdene. Hæren slet og med utilstrekkelige forsyninger, og var ikke i stand til å innta noen festninger. De utgjorde med andre ord aldri noen reell trussel mot kongsmakten, som disponerte godt forsynte styrker trygt plassert bak tykke murer.
Tiden arbeidet imot opprørerne og ut over høsten ble deres stilling stadig vanskeligere. Fortvilelsen bredte seg blant herr Amunds menn og i et desperat forsøk på å bedre situasjonen presset de ham til å okkupere bispegården til biskop Jens Jakobssøn Blik i Oslo. Bispegården var befestet, og overtagelsen hadde som mål for øye å styrke opprørernes posisjon i fredsforhandlingene, men resultatet ble helt motsatt. De kongevennlige osloborgerne gikk spontant til motangrep og havnet i konflikt med okkupantene på bispegården, noe som rykket høvedsmannen Svarte Jens ut av sin passivitet og til handling. Det tok ikke lang tid før han tvang Sigurdsson og opprørshæren til å kapitulere.
Etterspill
Datoen for et endelig forliksmøte ble satt til begynnelsen av februar og de fleste biskopene og de verdslige stormennene skulle være til stede. Sigurdsson og opprørerne befant seg i en maktesløs posisjon der deres motstandere i praksis kunne diktere fredsvilkårene som de fant det for godt, derfor er det overraskende å lese til hvilken grad opprørerne faktisk ble imøtegått. Imot at opprørerne sverget lydighet til kongen og frasa seg retten til å velge høvedsmann fikk de gå i fred, i tillegg fikk de garantier på at riksrådet skulle fremme flere av deres saker hos kongen, og herr Amund ble gitt både len og en andel av de kongelige inntekter. Riksrådet gikk så inn for at alle utlendinger som ikke var inngiftede skulle utvises, samt at ingen utlendinger kunne få embeter i stat eller kirke. I tillegg satte de opp nye agendaer, som at det norske drottseteembetet skulle besettes på nytt og at riksseglet skulle tilbakeføres til norsk jord.
Hva var bakgrunnen for denne uventede vendingen? I utgangspunktet var riksrådet delt mellom Endrid Erlendsson og hans krets, som ønsket en streng behandling av opprørerne, og en motstående gruppering som inntok en mer forsonlig holdning, muligens med erkebiskopen som sin fremste representant. Da det gikk i sistnevntes favør kan det ha vært delvis fordi flertallet i riksrådet sympatiserte med opprørsledernes politiske ideer samt at de innså hvilke muligheter som lå i opprøret; det kunne brukes som et pressmiddel overfor kongemakten for å fremme riksrådenes interesser. Å ta med i forliket at en ny mann skulle settes inn i drottseteembetet og at riksseglet skulle tilbake til Norge kan kun ha vært siktet mot å gjenskape en norsk sentralforvaltning til å avløse unionsstyret, slik det ble forsøkt i Sverige etter engelbrektsopprøret. Med andre ord var tanken å bruke den trusselen om ustabilitet som herr Amund opprørerne brakte med seg for å rettferdiggjøre et initiativ til en reform av trerikesunionen der riksrådene stod for forvaltningen av hvert sitt rike mens unionskongen ble redusert til en symbolsk figur.
Det lyktes imidlertid ikke for det norske riksrådet å kjøre sitt eget løp og senere opprør ble slått hardere ned på. Ved Lödöse-møtet i 1442 ble riktignok den upopulære Erik av Pommern avsatt, men Norge måtte ta til takke med Kristoffer av Bayern som ny unionskonge da både det danske og svenske riksrådet valgte ham. Tidens politiske realiteter tillot ikke at 1436-opprøret fikk noen mer gjennomgripende konsekvenser.
Se også
Kilder
- Bjørkvik, Halvard: «Folketap og sammenbrudd» i serien Helle, Kjeldstadli, Lange & Sogner (red.): Aschehougs norgeshistorie bind 4, s. 156 – 169. Aschehoug, 1996 Oslo.
- Imsen, Steinar & Sandnes, Jørn: «Avfolkning og union 1319 – 1448» i serien Mykland, Knut (red.): Norges Historie bind 4 s. 359 – 366. J. W. Cappelens forlag A/S, 1977 Oslo
- Hals, Harald (red.) Marmøy, Reidar: Vårt folks historie bind 4, s. 38 – 42. H. Aschehoug & co., 1963 Oslo